17. apr. 2018

og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla av Håkan Nesser



«Og jeg tenkte at tiden er en tyv; den tar fra oss alt. Først gir den oss alt, men så må vi gi det tilbake. Mennesker, møter, øyeblikk. Så enkelt er det. Så grusomt er det.»

Det er ingen fordel å være boken jeg leser etter å ha lest en bok av Håkan Nesser. Heller ikke boken som kommer etter romanen og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla. Det er som Björn Skifs synger: «Härligt härligt, men farligt farligt» - herlige bøker å lese, men farlige konkurrenter for andre bøker.

Romanen er en av tre bøker av Nesser jeg lånte med meg sist jeg var innom biblioteket. Den var ikke plassert i området for krimbøker. Det er det som er så fint og så vanskelig med bøkene til Nesser. De kan fint plasseres under «vanlig» skjønnlitteratur selv om de som alltid inneholder et kriminelt element. Det gjorde også og Piccadilly Circus ligger ikke i Kumla utgitt i 2005. Det kriminelle element har jeg illustrert med et bilde jeg tok i katadralen i Salisbury i 2017.

Samtidig er boken også en morsom oppvekstroman. En roman det må ha vært moro å skrive.

«Man må forstå sin storhet, men også sin begrensning. Jeg tror at jeg, på nåværende tidspunkt hadde begynt å akseptere at jeg hadde fått hovedrollen i fortellingen om mitt liv – i mangel av andre interesserte skuespillere, sannsynligvis - men å innbille seg at jeg var noe annet enn en bifigur i det store skjebnedramaet som utspilte seg på den andre siden av veien i løpet av sommeren og høsten, det ville vært å overdrive.»


«Året er 1967, det er sommer i Kumla og 17 år gamle Mauritz lengter ut i verden. Det er kjærlighetens sommer, men ikke bare kjærlighetens. Mystiske og skremmende ting hender i Lundbom-huset. Først trettifem år seinere får man vite hva som egentlig skjedde.

Og som tenåringer flest er han «eplekjekk» i samtale med andre, men også i sin tankevirksomhet.

«Det gjaldt å leve som bare faen frem til femogtyve-tredve, så flatet det ut liksom. Man ble mer og mer som en grønnsak eller et møbel jo eldre man ble.»

Nabojenta Signhild tenker han mye på:  

«Å la være å tenke på Signhild var en beskjeftigelse jeg hadde lagt ned en del energi i denne våren. Hun hadde i stadig større grad begynt å legge beslag på både tankevirksomheten og den indre lengselen min, som en slags feber eller virus, nesten, og det gikk jo ikke an å bruke all sin fantasi og tankekraft bare på dette. Da de flyttet inn i Lundbom-huset, familien Kekkonen-Bolego, for drøyt seks år siden, hadde Signhild vært en mager tiåring med skjeve fletter og for store føtter, men det var få unger i kvartalet og vi hadde funnet hverandre uten problemer. Vi var like gamle - bortsett fra tre dager i min favør, og med tiden hadde kroppen hennes tatt igjen føttene. Flettene forsvant og voksne mennesker, slike som faren min og andre flittige besøkende konstaterte ofte at Signhild hadde arvet håret til moren sin. Tykt, kastanjefarget og herlig bølgende. Som en naturkraft, nesten. Til å gå seg vill i.»

Men så skjer det dramatiske en dag Signhild kommer hjem for å spise formiddagsmat:

«Hun åpnet døren og gikk inn. Eller ble snarere stående på terskelen, for synet som møtte henne, stanset henne der. Naglet henne fast.

I den salryggede sengen under vinduet lå faren hennes, Kalevi Oskari Kekkonen, født og oppvokst i Kotka, urmaker borte hos Didriksen i Stenevàgen, enogfemti år gammel, hundre og tolv kilo tung, og han var mer død enn en Biedermeier-klokke uten lodd.

Det tok bare brøkdelen av et sekund før datteren hans å innse dette, for den urmakeren er ikke født som ikke dør hvis man hugger hodet av ham.

Det lå på nattbordet, dette blodige hodet, det var snudd opp ned og det stakk et sammenrullet papir opp fra halsen på det.

At Signhild ikke besvimte da hun så dette, er en gåte.

At onkel William gjorde det, er den naturligste ting av verden.»

Det store spørsmålet er hvem som drepte Kalevi Oskari Kekkonen. Det får leseren vite helt på slutten av romanen. Selv om jeg tenkte tanken underveis, var det likevel overraskende og en snedig avslutning. Fin, fin roman igjen av Nesser.



14. apr. 2018

Bokomtale: Kvinnen i Isdalen. Nytt lys over norgeshistoriens største kriminalgåte av Dennis Zacher Aske


«Hun blir funnet død og forbrent på et vanskelig tilgjengelig og bortgjemt sted i utkanten av Bergen en tåkefull dag i november 1970. Det er et uhyggelig funn. Merkelapper er fjernet fra eiendeler. En «hemmelig kode» blir oppdaget. Kvinnen brukte forskjellige parykker. Hun byttet mellom ulike navn. Vitner som hadde sett henne, ga næring til konspirasjonsteorier. Pressen slo mysteriet stort opp.

Navnet Isdalen gir i seg selv frysninger. I årenes løp hadde det skjedd tragiske ulykker mellom de bratte dalsidene. Området der kvinnen ble funnet, hadde derfor på folkemunne fått det enda mer uhyggelige navnet Dødsdalen. Få kriminalsaker i Norge er blitt så omspunnet av myter og gåter som denne. Ingen visste hvem hun var. Ingen visste hvor hun kom fra. Ingen visste hva hun gjorde, og ingen hadde meldt henne savnet. Vitner observerte henne med ukjente menn. En mystisk drosjesjåfør, som var blant de siste som så henne i live, skal aldri ha blitt oppsporet. I løpet av kort tid ble etterforskningen utvidet tildet meste av Europa. Selv om ryktene gikk, benektet politiet i mange år at Politiets overvåkingstjeneste var involvert i saken.

Etterforskningen viste at liket var brent med bensin. Spor av noe bål ble ikke funnet, men politimesteren i Bergen konkluderte med selvmord mindre enn en måned etter at funnet ble stadfestet. En ulykke ble også antydet. Fra flere hold ble det hevdet at politiet la lokk på saken. Så sent som i 2002 uttalte sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste i Bergen: «I Isdalsaken blir det ikke gitt noen kommentarer. Jeg kan ikke engang svare på hvorfor vi ikke vil kommentere den.»

Jeg fikk frysninger innimellom når jeg leste boken til Dennis Zacher Aske: Kvinnen i Isdalen. Nytt lys over norgeshistoriens største kriminalgåte.  Sitatet over er fra bokens innledning. Det er bare å innrømme; jeg kunne lite om krimgåten før jeg leste boken. Etter å ha lest boken er det bare å si at det er en utrolig historie. En bok for krimhungrige nordmenn.

Det har vært skummelt å gå ut i mørke om kvelden de siste dagene. Selv er jeg vokst opp med en forsvinningssak i nabolaget som aldri ble oppklart.  Spørsmålet om vedkommende hadde reist hjemmefra av egen fri vilje eller ble drept har aldri blitt besvart. Når historien under oppveksten innimellom dukket opp i ukeblader, ble uhyggen rundt saken forsterket. Jeg kjente på denne uhyggen under lesingen av boken til Dennis Zacher Aske som er utgitt i 2018.  Litt for mye gjentakelser synes jeg, men forfatteren skriver i innledningen at dette har han gjort bevisst for å gjøre det enklere for leseren å holde oversikten.

Kapittel 1-15 i boken er presentasjon av etterforskningen. De siste kapitlene er forfatterens egen etterforskning, spørsmål og synspunkter. Etter å ha lest boken stiller jeg et stort spørsmål ved at kvinnen begikk selvmord.

Krimforfatteren Gunnar Staalelsen har skrevet forord i boken. 


«En ukjent kvinne blir i november 1970 funnet død og forbrent i Isdalen ved Bergen. Raskt viser det seg at hun har operert med en rekke forskjellige identiteter og er blitt observert flere steder i landet. Men hvem hun er, hva hun foretok seg her til lands og om det var drap eller selvmord, blir aldri avdekket. Forklaringene har variert voldsomt spesielt har spionasje stått sterkt som forklaring på hva hun drev med.

Forfatteren har gått gjennom politiets etterforskning dag for dag fram til saken ble henlagt og har selv etterforsket hele saken på nytt. Etter hvert blir det klart at politiet har oversett viktige spor underveis. En rekke nye opplysninger gir svar på hva kvinnen gjorde i Norge og hvordan hun døde.

Denne intense beretningen gir et helt nytt bilde av den gåtefulle kvinnen i Isdalen.»

13. apr. 2018

Dikt: Mitt liv – av Hans Børli – fra diktsamlingen Kont-Jo (1957)


Det var rått, det var kaldt,

det var armod og alt

som gjør stiene tunge å trø.

Men en drøm lyste støtt

med et blodskjær så rødt

som ei sundtråkket tran’bær i snø.


Det var øks, det var plikt,

det var grovslit og slikt

som gjør sangene grå i ditt brøst.

Men en drøm lyste lell,

som en krypskytter-eld

innpå fredlyste skoger ved høst.


Det var svart, det var kvitt,

det var himmel og vidt,

det var lier der vårsola skein.

Je vil takke deg, land!

Og her har du mi hand –

Ho er svart, ja – men skitten er rein.


10. apr. 2018

Åte (Hangman) av Daniel Cole – bok nr. 2 i en krim-trilogi



Daniel Coles roman som har fått den norske tittelen Åte har i utgangspunktet ingrediensene som jeg liker: Godt skrevet. En kvinnelig etterforsker som jobber i Metropolitan Police i London. Hun er enslig kvinne og har problemer med å slå seg til ro med en kjæreste. Utslitt av jobben. Tøff når det trengs. Blir en del av et team med etterforskere fra FBI og CIA som bringer henne til New York. Men i en krim er det et kriminelt element. Det må også falle i smak.

I Åte som er roman i en trilogi der den første romanen var Filledokka, ble det kriminelle elementet i historien i romanen «too much» for meg. For meg ble historien så heseblesende at den mistet sin troverdighet. 424 sider ble et slit å komme gjennom. Forfatteren kunne fint ha kuttet ned 100 sider og jeg tror det hadde blitt en bedre historie.


«En etterforsker som ikke har noen å stole på. En morder som ikke har noe å tape.
Ett og et halvt år etter Filledokka-drapene finner man et lik hengende fra Brooklyn Bridge med ordet «lokkemat» gravert på brystet. Man mistenker at det dreier seg om en copycat som har latt seg inspirere av Ragdoll-saken i London. Medietrykket er enormt.

Etterforsker Emily Baxter reiser straks over for å samarbeide med de amerikanske etterforskerne fra FBI og CIA som er satt på saken.

Så skjer et tilsvarende drap i London, denne gangen er det ordet «dokke» som er inngravert på offerets bryst. Hver gang etterforskerne er på sporet av noe, viser det seg at morderen befinner seg ett steg foran.

Antallet ofre stiger på begge sidene av Atlanteren. Klarer etterforskerne å etablere tillit til hverandre slik at de får løst saken før det er for sent?»

5. apr. 2018

Byens spor av Lars Saabye Christensen



Dette innlegget blir så kort at jeg ikke kan kalle det en bokomtale engang. Jeg begynte å lese romanen Byens spor av Lars Saabye Christensen på eBokBib. Men jeg fant ut at en bok som i papirutgave er på 441 sider, passet best å lese i papirutgave. Da ble det flere måneder i bibliotek-kø. Nå er romanen lest og ble levert tilbake tidligere i dag slik at de som står i kø etter meg får lest den.

Jeg likte romanen, og den var vel verdt lesetiden. Samtidig ble handlingen, og særlig slutten, i overkant trist for meg. Men det er meg – det betyr ikke at andre vil ha samme leseopplevelse. Det viser at forfatteren fikk meg til å leve meg inn i livet til personene som er med i handlingen.


«Byens spor er første bind i en trilogi, og vi befinner oss på Oslo vest rett etter krigen der vi møter Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper. Ewald jobber i et reklamebyrå som får i oppdrag og lage kampanjen i forbindelse med Oslos 900-årsjubiléum og Maj engasjerer seg i Røde kors.

Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gatene som binder den sammen, se menneskene som bor i dem. Se Ewald og Maj, se slakteren, se legen, hør hyggepianisten på Bristol, høre telefonen ringe hos fru Vik i etasjen over. Se Maj gå på møte i Røde Kors, hør glassen klirre på Bristol. Høre lyden av hvinende bremser.»

2. apr. 2018

Sommerminne i januar av Kjell Aukrust


«Det blåser en vind med vår i seg.» tenkte jeg en tidlig morra i februar på vei ut med hunden. Mulig setningen som poppet opp er noe jeg har lest i en bok. Uansett - den beskrev vinden som møtte meg.

Så feil skulle jeg ta – det har vært alt annet enn vår i mars og nå i påsken. Ja, solen har skint. Men selv ikke i den luneste kroken på verandaen har fristet til å slå seg ned med en bok.



Historien Sommerminne i januar fant jeg i boken Guttene på broen av Kjell Aukrust.

En dag Solan var på Rustadsaga, ba Ludvig om en fortrolig samtale.
Det var i januar.
Ludvig hadde gått si'lengs i snødrevet med et lite sommerminne inne i seg:
Han fortalte om en juninatt innrammet av blåtøygardiner
— med åpent vindu mot blek halvmåne, bak grønt løvheng.




En morgen da månen falmet og hvisket seg ut, da lyset tok over etter natten.
Så hadde humlen kommet.
Denne tykke godslige sommervennen, som surret og brummet og arbeidet blant blomster.
Ludvig skottet engstelig ut av vinduet der snøen hopet seg opp i vinduskarmen:
— Fortell endelig ikke til herr Gundersen at jeg har samtalet personlig med Dem om humlen. Det blir det bare spetakkel og ufred ut av...


29. mar. 2018

Bokomtale: Eugen Kallmanns øyne av Håkan Nesser



«Hjelper det med de der små pillene, sa Annika tvilende. Ja da, forsikrer Pippi. – Men de må tas i mørke, og så må man si dette her: ’Fine lille krummelur jeg vil ikke blive stur.’ Stor mener du vel, sa Tommy. Har jeg sagt stur, så mener jeg stur sa Pippi. Det er det som er vitsen, skjønner du.»

Gi den svenske forfatteren Håkan Nesser (f. 1950) en av Pippis krummelurepille slik at han fortsetter å skrive bøker i mange år fremover, tenker jeg. Flere bøker slik romanen jeg nå har lest. Bøker slik jeg har lest av han tidligere. Her hos Gyldendal er Håkan Nesser presentert, bøker han har skrevet, priser/utmerkelser og filmatiseringer av bøkene.

528 oversatte sider er romanen Eugen Kallmanns øyne fra 2016 oversatt til norsk i 2018 av forlaget Gyldendal. Ikke et kjedelig parti som jeg kunne vært foruten. En roman som jeg tenker kan være grunnlag for en TV-serie.

Romanen er en spenningsroman, en klassisk spenningsroman kategoriserer Gyldendal den som. Det er en ro over fremstillingen av historien og karakterene som gir handlingen troverdighet. Hva vi tenker og hvorfor vi tar de valg vi tar. For andre mennesker er vi en spenningsroman.

Humor og godt språk er en annen kvalitet i Nessers roman. Det at han gir fortellerstemmen til flere personer, den yngste er femten år, gir fortellingen ulike perspektiv på det som skjer og har skjedd, og vi får sidehistorier. Jeg finner ingen ting som trekker ned. Leveranser er rett og slett prima vare igjen.

«Det var Ludmilla Kovacs som hadde fortalt meg om den ledige stillingen. Da vi møttes på denne doktormiddagen, hadde vi ikke sett hverandre på tjue år, og hvis hun ikke hadde kommet bort og presentert seg, ville jeg ikke ha kjent henne igjen. Selvfølgelig ikke. I de årene vi gikk på lærerhøyskolen sammen, var hun noe av en venstreorientert furie med viltvoksende, mørkerød hårmange og en schæfer som het Oktober. Hun pleide å slepe med seg bikkja til undervisningstimene, det var sånn på den tiden.»

I Eugen Kallmanns øyne foregår handlingen i byen K, nord i Sverige. Leon Berger kommer til byen i 1995 for å begynne å jobbe som lærer ved en ungdomsskole. Det er syv måneder siden konen og datteren forsvant. De var på en ferge som forliste i en storm i Afrika. Datteren er fortsatt savnet.

«I begynnelsen visste jeg ingenting om hva som hadde skjedd med min forgjenger på Bergtunaskolan - grunnen til at stillingen var blitt ledig - men da de første opplysningene kom sivende i juni, var det for sent å ombestemme seg. Båndene til Lidingø og Stockholm var kuttet, og mitt dystre liv rettet mot et nytt og ukjent kapittel. Foreldrene mine døde like etter at de hadde fylt sytti, men det kan jo faktisk hende at man bare er halvveis i sin vandring på jorden når man ennå ikke har fylt førtifem. Kanskje var det slik jeg resonnerte. Livet er seigt og varer så lenge det varer.»

Mysteriet i romanen er hva som skjedde med Eugen Kallemann.

«Alle visste hvem han var, og ingen kjente ham. Han kom til K- og Bergtuna høsten 1979, overtok etter en lærer ved navn Polter, som døde av kreft til tross for at han ikke var mer enn drøyt femti. En usedvanlig trist herre, denne Polter, og nå er altså etterfølgeren hans også borte.

Jeg vet egentlig ingenting om Kallmanns bakgrunn, ikke engang hvor han kom fra, men det er det selvsagt mulig å finne ut av hvis man bare vil. Jeg har tenkt mye på Kallmann i løpet av sommeren, det har nok alle. Hvilket merkverdig menneske han var, og likevel en så utmerket lærer. Kanskje er det slik at en god pedagog trenger å ha en dose særegenheter i bagasjen, men dersom jeg har antydet at Eugen Kallmann var min venn, er det i så fall en sannhet med modifikasjoner. Han holdt seg ikke med venner, det trengte han ikke. Jeg mener ikke dette som noen kritikk, enkelte mennesker verner om ensomheten på samme måte som andre verner om golfkøllene eller  familien, og del har de naturligvis all verdens rett til. Kallmann hadde sine vaner, noen betraktet ham som en særling, men den generelle oppfatningen etter hans død var nok tross alt at han hadde vært et godt og intelligent menneske med sterk integritet.»

Det er en annen forteller, Igor, som har ordet over. Kallmann falt ned en trapp et hus kalt Tyskerhuset og brakk nakken midt på natten en gang i mai.  Politiet, ledet av en slapp etterforsker, har ikke funnet noe som mistenkelig med dødsfallet. Saken er henlagt.  Saken er derimot ikke henlagt av de som kjente Kallmann, de lurer fortsatt hva det var som egentlig skjedde den natten. Når Leon Berger finner noen dagbøker i en skuff skrivebordet han har fått etter Kallemann, blir mistankene om at det som skjedde kan ha andre årsaker enn en ulykke, forsterket. Det er overraskelser til siste slutt


«Leon har mistet sin kone og datter i en båtulykke utenfor østkysten av Afrika, der de var på ferie. For å få en ny start i livet flytter han til den lille byen K, der han får jobb på den videregående skolen. Han overtar stillingen etter lektor Kallmann, som har lidd en mistenkelig død. Hvem var han egentlig? Var dødsfallet en ulykke? Hvordan går det med etterforskningen?

Det er en tid med fremmedfrykt og fiendtlighet. Hakekors tegnes på skolens vegger. Det skrives hatbrev. Og i en skrivebordsskuff finner noen lektor Kallmanns etterlatte dagbøker.»