19. feb. 2018

En moderne familie av Helga Flatland – til tider en langdryg affære



Jeg kan ikke huske hvor lenge jeg har stått i bibliotek-kø for å lese Helga Flatlands roman En moderne familie som ble utgitt i 2017. Nå er den lest, og fortsatt er det mange som står i kø for å lese boken. Etter all omtale og intervjuer med forfatteren hadde jeg forventninger til romanen.

Innfridde den? Njaaa; «så der» som Pippi bruker å si. Den både engasjerte og kjedet meg.

I et intervju som jeg leste i A-magasinet er overskriften: «Hun ville beskrive en moderne familie. Det ble en historie om besteforeldre med helt andre ambisjoner enn å dulle med barnebarna.» Vel; slik oppfattet jeg ikke romanen. Jeg leste den slik at besteforeldrene ikke ønsket å miste kontakten med barnebarna. Tvert om, det var datteren som holdt avstand etter å få servert nyheten om at foreldrene skal skilles. Foreldrenes ambisjoner fikk ikke jeg med meg, annet enn at de var lei hverandre.

I 70 års-dagen til bestefar Sverre, som familien feirer i Italia, smeller bomben: han og bestemor Torill skal skille seg. Det er helt uforståelig for de voksne barna Liv, Ellen og Håkon. Den som tar det tyngst er eldstedatteren Liv; hun går helt i kjelleren. Eksistensgrunnlaget hennes er truet. Vi følger familien i to år fremover, og fortellerstemmene er Liv, Ellen og Håkon.

Engasjerte gjorde romanen fordi jeg ble lei sutringen til Liv. Hun irriterte meg. Greit, kipt at foreldre skiller seg uansett alder. Men sannelig har denne familien mange goder ved at de bor relativt tett og foreldrene stiller opp for barnebarna. Jeg kjedet meg innimellom fordi jeg synes at romanen maler for mye over samme tema. Kanskje det hadde blitt litt mer liv i den om besteforeldrene virkelig hadde slått ut håret.

Men, absolutt interessant tema. Et av TV-programmene som har interessert meg er BBC programmet Escape to the Country. Mange av de som ønsker seg et drømmehus på landet er pensjonister. Det er ikke grenser hva de skal gjøre i sin pensjonistalder. Et nytt liv skal de få. Av og til lurer jeg på om de tror at når de kommer til en viss alder så snur det, de blir yngre og sprekere. Pytt; det er ingen sak å fly opp og ned en bratt trapp når en er 80. Faktisk er det slik at en del av de nybygde boligene rundt der jeg bor er eldre ektepar. Hus med store hager og to etasjer. En plastikkirurg forteller i Moss Avis i dag at han har 80 åringer som har utført en facelift. Her kan det skrives bøker i massevis – det er bare fantasien som setter grenser.

Mye er skrevet om romanen til Flatland, men jeg avslutter her. Forlaget beskriver innholdet slik:

«Etter førti års ekteskap bestemmer Torill og Sverre seg for å skilles. De er sytti år, nylig pensjonert - og føler seg ferdige med familieprosjektet.

Det gjør ikke deres tre voksne barn: Liv, Ellen og Håkon.

For dem er familien fremdeles et viktig omdreiningspunkt, og opphavet til deres egne verdier, valg og ambisjoner.

Når foreldrene skiller seg, rokker det ved grunnlaget for hver og en av søsknene - men også ved den balansen og dynamikken som finnes i familien.

Gjennom de tre søsknenes ulike blikk, fortelles en historie om tilhørighet, oppbrudd og konsekvenser - og om hva som egentlig utgjør en familie.»

17. feb. 2018

Bokomtale: Manhattan Beach av Jennifer Egan



«Anna betraktet sjøen. Det dukket opp en velkjent følelse der hun sto i vannkanten: en høyspent blanding av tiltrekning og skrekk. Hva ville komme til syne hvis alt dette vannet plutselig forsvant? Et landskap av bortkomne gjenstander: sunkne skip, skjulte skatter, gull og edle stener og det armbåndet som hadde falt av håndleddet og ned i en avløpskum. Lik, hadde faren alltid lagt til, leende. For ham var havet en ødemark.»

Jeg synes det jeg siterer over var fint da jeg leste det første gang. Hvordan det sammenfatter historien til en av hovedpersonene i historien, Anna, ser jeg først etter å ha lest den gode romanen Manhattan Beach av den amerikanske forfatteren Jennifer Egan utgitt i 2017. Gyldendal forlag har gitt ut romanen på norsk i 2018, og boken jeg har lest er et leseeksemplar. Tidligere har jeg lest og skrevet om Bølle på døra utgitt av Jennifer Egan, som jeg også likte godt – link til innlegget jeg skrev i 2013:

Anna Kerrigan er elleve år når hun står på Manhattan Beach og skuer ut over havet. Hun er sammen med faren Eddie hjemme hos restauranteier og gangster Dexter Styles. Faren mistet jobben som aksjemegler under børskrakket. Økonomien i den lille familien har rast ned til et bunnivå. Eddie Kerrigan har jobbet for Dunellen som driver med lyssky aktiviteter på havna. En venn fra oppveksten på barnehjemmet. Men nå krever den handicappede datteren Lydia at Eddie må tjene mer penger, og da er Styles riktig mann å kontakte. Dette møtet vil prege livene deres fremover. Havet vil bli sentralt for det yrket Anna velger og som var, og fortsatt er (?), utradisjonelt for en kvinne.

I romanen til Jennifer Egan Manhattan Beach på 463 sider følger vi Anna, Eddie og Dexter Styles og menneskene rundt dem. Handlingen foregår i New York, nærmere bestemt Brooklyn, på 1930- og 40-tallet. En historisk roman og helt forskjellig fra romanen Bølle på døra, særlig hva angår form. Manhattan Beach er i sin form en mer tradisjonell roman.

Når vi møter Anna igjen, er hun en ung kvinne som har avbrutt studiene for å jobbe ved Marineverftet i Brooklyn. Andre verdenskrig er i gang.

«Det ble snart kjent at det de kontrollerte, var deler til slagskipet Missouri, som hadde fått kjølen strukket i Tørrdokk 4 nesten et år før Pearl Harbor. Senere var Missouris skrog blitt slept tvers over Wallabout Bay og til beddingen: et enormt område, med inngjerdinger av jern som avsperret omverdenen, og gangbroer som løp i sikksakk og minnet om den store berg-og-dalbanen på Coney Island. Det å vite at komponentene hun kontrollerte, skulle bli en del av det mest moderne slagskipet som noen gang var bygd, hadde faktisk gitt Anna litt mer glød i arbeidet. Men ikke nok.»

Anna kjeder seg, og i mot sjefens ønske forlater hun arbeidsplassen i matpausen. Hun kommer for sent tilbake og kalles inn på teppet til sjefen, Mr. Voss. Under samtalen sier han at han har lagt merke til at hun ikke har med mat hjemmefra. Da avslører hun at hun bor sammen med moren og den sterkt handikappede søsteren, og at faren er forsvunnet.

«Hadde Anna følt noe ved denne avsløringen, ville hun ha skjult det. Men hun følte ingenting. Faren var gått hjemmefra slik han ville ha gjort på en hvilken som helst dag - hun hadde ikke engang noen erindring om det. Sannheten hadde meldt seg gradvis, som når skumringen faller på: en erkjennelse, når hun tok seg i å vente på at han skulle komme tilbake, av at hun hadde ventet i dager, og så i uker, og så maneder - og allikevel hadde han ikke kommet. Hun var fjorten, og så var hun femten. Håpet ble erindringen om håp: en nummen, død flekk. Hun husket ikke lenger klart hvordan han så ut.»

Jennifer Egan skriver godt. Romanen er på et nivå som gjør at jeg nesten er redd for å omtale den. Redd for at noen skal misforstå noe jeg skriver slik at de unngår å lese den og dermed går glipp av en god leseopplevelse, 

Jeg synes Jennifer blant annet er rågod til å beskrive relasjoner mellom mennesker uten å fortape seg i unødvendige detaljer og selvfølgeligheter. På en elegant måte beveger hun seg frem og tilbake mellom fortid og nåtid og mellom de tre personenes ståsted i fortellingen. Eddie Kerrigans forsvinning skaper en spenning gjennom hele romanen uten at det gjør fortellingen hesblesende.

Det er få romaner jeg leser som jeg tenker kunne vært filmatisert. Manhattan Beach er en slik roman. Samtidig er det skummelt når jeg har dannet meg så klare bilder av personer og miljø. Anna gikk inn i hjertet mitt fra første side. Det samme er relasjonene hun har til familie, venner og bekjente, og endringer i disse.

Her i Gyldendal Magasin forteller Jennifer om presset og prestasjonsangsten etter suksessen med Bølle på døra. Hun forteller at hun underveis i skrivingen var i tvil om hun skulle få det til. Om du vurderer å lese romanen anbefaler jeg deg å lese intervjuet. Når en har lest den forstår en hvor krevende det må ha vært å skrive den.


New York, 1930-tallet: Anna Kerrigan, tolv år og tøffere enn de fleste, blir med faren Eddie når han skal ut på oppdrag som fagforeningsmann. Men under et besøk hos rikingen Dexter Styles begynner hun å ane at faren driver med en litt mer lyssky virksomhet, som er grunnen til at familien får visse privilegier. Men Anna blir ikke skremt, tvert imot er hun stolt over å få dele en viktig hemmelighet med faren sin, som hun elsker høyt.

Et tiår senere: Andre verdenskrig raser, og kvinner har fått innpass i tradisjonelle mannsyrker. Anna har fått arbeid ved marineverftet i Brooklyn, der hun jobber med å måle små deler til skipskonstruksjon. Hun drømmer om å bli dykker, men det er en jobb som fortsatt er forbeholdt menn fordi den er så fysisk krevende og farlig. Annas far er sporløst forsvunnet, og Anna har ansvaret for å forsørge moren og den usedvanlig vakre, funksjonshemmede lillesøsteren. En kveld treffer Anna igjen Dexter Styles på en nattklubb, og gjennom ham får hun innblikk i en brutal verden av gangstere og forretningsfolk som ikke skyr noen midler – en verden hvor faren hennes åpenbart hadde en viktig rolle.

Jennifer Egans første historiske roman omtales allerede som et mesterverk. Spennende som en krimfortelling, og samtidig gripende om kjønn, familiebånd og lidenskap i en tid da alt sto på spill.

10. feb. 2018

Stille vann ( Siri Nilsen) - "Livet og alt det der"




I boken til Mona B. Riise, Norsk pop-poesi som jeg har omtalt i et tidligere innlegg, er en av tekstene til Siri Nilsen: Stille vann.  En tekst og en låt som var kjent for meg, og som hun har referert deler av under Livet og alt det der.  Den bare satt som et skudd etter at jeg hørte den første gang:

Jeg måtte hit før jeg forsto at det var galt å dra fra land
Jeg skulle latt ham få seile selv i livsfarlig stillstand
For det som tar forstanden fra en voksen mann
Er ikke storm, men stille vann

Det er ikke du som styrer bølgene, det er de som eier deg
Men du må snu om du synker, finn en annen vei
For det som tar forstanden fra en voksen mann
Er ikke storm, men stille vann

Så ta dine historier og fortell dem til en
Som tror det du sier
Og ta av dine sko som du lar andre danse i
Og gå den lange veien hjem om det ennå er tid
For det som tar forstanden fra en voksen mann
Er ikke storm, men stille vann

For jeg kan dekke over og jeg
Kan lappe sammen og jeg
Kan plukke biter fra alt som er knust
Men ingen kan redde en voksen mann
Som vil forsvinne i stille vann



3. feb. 2018

Film: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri - wow for en film!


Det er ikke ofte jeg går på kino. Men etter å ha hørt filmen Three Billboards outside Ebbing, Missouri fremsnakket på NRK Radio, var det et must å se filmen. Fredag forrige uke kl. 15.00 rett etter jobb, benket jeg meg på Moss kino. Og du og du...

Jeg er varsom med å anbefale bøker utover å omtale dem. Men filmen Three Billboards outside Ebbing, Missouri – den kunne jeg stått på Speakers Corner og fremsnakket. For en film!

Her hos Filmpolitiet på NRK P3, skriver Marte Hedenstad, kanskje det var hun jeg hørte fremsnakket filmen; at Frances McDormand har fått 14 priser for hovedrollen som Mildred Hayes. Hun spiller fantastisk. Hun viser at det ikke er bare unge kvinner med påfyll som kan spille godt ...Og; det er ikke bare hun som presterer.


Her er traileren: 


Bokomtale: Norsk pop-poesi av Mona B. Riise



Når jeg leste at flotte og engasjerte Mona B. Riise, som jeg har sett og hørt i NRK programmet Stjernekamp, hadde gitt ut en bok med tittelen Norsk pop-poesi, måtte den inntas sakte.


Mona B. Riise (f. 1972) er journalist og programleder på TV og radio. Hun er utdannet fra Universitet i Oslo, med litteratur, medier og kommunikasjon i fagkretsen. Hun har lang fartstid som reporter og programleder for musikk og kulturprogrammer på NRK, blant annet Lydverket.


Mona B. Riise. Foto: Kristin Svorte


Inntas sakte måtte boken fordi jeg måtte høre på låtene hun har hentet teksten fra. Mange var kjente, men mange ukjente.


Norsk pop-poesi er en samling poetiske høydepunkter fra norsk pop, rock og rap – små utdrag fra glemte låter som minner om en tilbakelagt ungdomstid, men også velkjente tekstlinjer som har fulgt flere generasjoner. Enkelte tekstlinjer setter seg fast i hukommelsen. Noen ganger fordi de treffer på et spesielt punkt i livet, andre ganger fordi de simpelthen er poetiske lykketreff. Mona B. Riise presenterer slike høydepunkter. Hun har også snakket med noen av Norges beste tekstforfattere om prosessene bak låtsuksessene.

Mona B. Riise skriver blant annet dette i innledningen:

«Jeg har tatt deler av teksten ut av sin sammenheng for å vise dem frem tydeligere. Mange som kjenner sangene synes kanskje det er vondt, men jeg oppfordrer til å høre musikken og teksten i sin helhet også. Noen tekster snur ord rundt så verden blir som ny.»

Hun innleder med «Karpedammen», der hun bl a skriver dette om sin opplevelse på en konsert med Karpe Diem:

«Konsertene var en triumf for Karpe Diem, men også for pop-poesien og jeg tror nesten jeg kan si, for mennesket. Om de rapper om innvandrerbakgrunn, om forhold, mat og sex, om å være muslim, om påfugler eller om fugler uten vinger. Himmel! Jeg må få dem ut av systemet før jeg går videre».

Etter utdrag fra fire låter med Karpe Diem, går hun videre med kapitlet Byen der hun har sitert fra samtale med Lillebjørn Nilsen og utdrag fra hans låter. Hun siterer blant annet dette fra samtalen der Lillebjørn sier: 

«Noen ganger virker sangtekster sterkere når man bare leser dem. Jeg har aldri følt at det er en kamp mellom lyrikere og visedikterer, egentlig. Men det er poeter, jeg skal ikke nevne navn, som har sett litt ned på oss. Da har jeg sagt: «Er dere klar over hva ordet lyrikk betyr? Hvor det kommer fra? Lyrikk er ‘ord til lyre’ og lyre er et strengeinstrument, så da er det egentlig vi som er lyrikere, vi som har strengene til brøstet.»

Fint hva? Av og til kan det dukke opp en setning fra en sangtekst, som det engang gjorde fra låten Alexander Kiellands plass som er med i boken. Setningen «Men en trekkfugl vender tilbake om ikke annet så på trass.» dukket opp en gang det stormet som verst rundt Carl I Hagen. Han var hjemme fra Spania og laget røre i politiker-leiren. Setningen som dukket opp mot dramaet som utspilte seg gjorde meg veldig lattermild.

Tilbake til boken: Slik fortsetter den med egne refleksjoner, utdrag fra tekster og samtaler. En refleksjon fra kapitlet  Livet og alt det der:

«Alt det kompliserte og det som er vanskelig å snakke om har en trygg plass i sangtekster.
Er jeg født bekymret og urolig eller ble jeg det? Livet kaster nok motgang mot en til at jeg tror jeg er blitt bekymret, samtidig ble jeg alltid kalt et sart barn.
I musikk har jeg funnet behagelig gjenkjennelse eller utløp for det sinnet jeg aldri klarte å finne frem til eller turte å uttrykke selv.»

Her kan jeg kjenner meg igjen. En setning som ofte dukker opp hos meg, er denne setningen fra Kari Bremnes låt Nytt imellom oss:

«...livet e en sang vi ikkje kan og nu går den akkurat forbi her...»


Det var noen smakebiter fra boken til Mona B. Riise. Den er verdt å få med seg, og er en inspirasjonskilde til å lytte enda mer på tekstene i låter. 

29. jan. 2018

Bokomtale: Komme hjem (Homegoing) av Yaa Gyasi



Komme hjem begynner med historien om to halvsøstre som bor i hver sin landsby i det vestlige Afrika på 1700-tallet, i området vi i dag kjenner som Ghana. Effia blir gift med en britisk slavehandler. Esi selges som slave og sendes til Amerika.

Vi følger søstrenes etterkommere over 300 år, og over to kontinenter. Arven etter slaveriet preger generasjonene etter Esi og Effia helt frem til nåtiden, som et minne som for alltid er skrevet inn i slektens liv. 


Forfatteren har gitt stemme til mange i denne romanen om den brutale historien som slavehandelen var og konsekvensene for etterkommerne. En viktig historie å bli minnet på. En roman på 452 sider over så stort tidsrom må bli korte opphold hos hver enkelt. Selv om mange av historiene er gripende, og det ikke var problemer med linken mellom personene, ble det for overfladiske bekjentskaper til at jeg fant kjemien med romanen. Boken jeg har lest er et leseeksemplar. 

23. jan. 2018

Diktsamling: En annen sol av Kolbein Falkeid




I helga leste jeg to avisartikler om boken til den danske forfatteren Naja Maria Aidt. Hennes bok Har døden taget noe fra dig så giv det tilbake er utgitt på norsk. En bok som handler om tapet av sønnen.  Etter å ha spist hallusinerende sopp sammen med en venn, hoppet han naken ut av vinduet i fjerde etasje. Han var 25 år. «Mot døden har du ingenting å stille opp» sier hun i et intervju med A-magasinet.

I en anmeldelse av boken hennes i Aftenposten lørdag 22 januar, er diktsamlingen til Kolbein Falkeid En annen sol (1989) omtalt. Jeg har Samlede Dikt (2003) av Kolbein Falkeid i bokhylla mi. Diktsamlingen En annen sol finnes i Samlede dikt. Ulest. 




Fra omtalen i Aftenposten  på lørdag:

«Kolbein Falkeid laget denne boken som et minnesmerke for datteren, som tok sitt eget liv da hun var 25 år. En annen sol er blant de mest solgte diktsamlingene i moderne norsk litteratur. Særlig inntrykk gjør disse linjene fra diktet Et rom står avlåst...»

Etter å ha lest den sterke historien til Naja Maria Aidt i intervjuet med A-magasinet, gjorde diktsamlingen inntrykk å lese. Datteren til Kolbein Falkeid døde i 1988, året før diktsamlingen ble utgitt. Jeg skal gi noen smakebiter fra samlingen.

Siste verset av Hvem er du?:

«Hvem er du? Jeg leter
i det siste bildet av ansiktet ditt,
ser blikket bøyd under en altfor tung bør.
Livet mitt skulle jeg gitt for å vite hva du visste,
er sorgfull fordi jeg ingenting vet.
Og kan ikke svare. «




Et vers fra diktet En annen sol:

Stille rundt båten, stille
som stjerner når jorda er avskrudd og menneskers ord,
famlende tanker og drømmer er glemt.
Jeg legger årene i hver sin tollegang,
senker og løfter dem. Lytter.
Det vesle plasket av dråper i havet
sementerer stillheten. Sakte mot en annen sol,
dreier jeg båten i tåka: Livets
tette ingenting. Og ror,
ror.




Diktsamlingen speiler den store sorgen til dikteren. Ikke minst diktet  Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.

Og tomheten svarer aldri.»