17. sep. 2017

Bokomtale: Alle disse dagene av Tove Braathen

«Da vaktmesteren kommer opp for å hente mer, ser han hoderystende på mengden som skal ut, og så kaster han et langt blikk på Evy og sier at folk samler på så altfor mye skrot som de tror kan gi dem tilbake tida som er borte...En skulle ikke tru at det var noe som hette fremtid, sier vaktmesteren. Folk er snåle.»

Sitatet over er fra debutromanen til Tove Braathen: Alle disse dagene. Det var etter å ha lest dette intervjuet i Aftenposten at jeg bestemte meg for å lese romanen. Intervjuet har overskriften: «– Mange foreldre er umodne, rastløse mennesker. De unge blir forsømt.» Tove Braathen er adjunkt, har undervist i 36 år i Oslo-skolen. For tiden underviser hun i tysk og norsk ved Edvard Munch videregående skole.

Det er ikke sjelden at et eller flere intervju med en forfatter inspirerer meg til å lese bøker. Etter å ha lest romanen, fant jeg et intervju med Tove Braathen her på Groruddalen.no  Hva angår sjanger mener hun den kan kan plasseres et sted mellom feelgood og krim.

Jeg er enig i at det ikke er enkelt å plassere romanen sjangermessig. Men det har liten betydning for min leseopplevelse – jeg likte romanen. Språket er godt. Et godt og variert persongalleri. Tittelen passer til innholdet - alle disse dagene som ikke alltid er enkle å leve. Det eneste jeg skulle ønske forfatteren kunne bruke mer av, er humor. Sitatet over er fra da en av hovedpersonene Evy rydder leiligheten og får hjelp av vaktmesteren. Dialogen mellom dem var morsom og der får forfatteren virkelig frem personligheten til Evy.

Handlingen foregår i Oslo. Motoren i historien er et drap. Men like interessant å få vite hvem som har begått drapet, er å få vite hvordan livet til hovedpersonene Evy, Sara og politietterforskeren Sigurd Huse utvikler seg. 

De lever og har levd helt ulike liv, men alle står nå ved et veiskille i livet.  Evy har levd et hektisk liv som flyvertinne. Som pensjonist strever hun med å fylle livet sitt med innhold. Hun har omgitt seg med overfladiske mennesker som har snakket henne etter munnen. Sara har vært konemor til advokaten Svein. Det sosiale livet har vært styrt av hans overfladiske venner og deres koner. Datteren er student og har flyttet hjemmefra. Kontakten med fosterdatteren svinner hen. Sigurd Huse er flyttet ut av hjemmet der han har bodd med kone og to barn. Nå bor han hos den gamle faren sin i hans nedslitte leilighet. Den energiske interiørinteresserte kona har nå funnet seg en ny mann.  

Romanen Alle disse dagene er utgitt i 2017 og er på 366 sider. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar. Vil du lese mer om forfatteren og romanen kan du lese et intervju her på bakbokomslaget.no der forfatteren blant annet forteller hvem som er hennes favorittforfatter.

Forlaget Vigmostad og Bjørke som har gitt ut romanen, beskriver den slik:

«En original og hjertevarm roman om mennesker du sent vil glemme.

Møt Evy, pensjonert og lettere nevrotisk flyvertinne som føler at livet har seilt forbi uten at hun helt fikk det med seg. Etter utallige mislykkede forhold har hun truffet en mann som kanskje kan være den rette. Han har invitert henne hjem til seg, men da hun ringer på en regnvåt forsommerkveld, åpner han ikke.

Og Sara. Som ikke helt vet hva hun driver med, eller hvorfor hun fortsatt er gift med en mann hun innerst inne ikke liker. Som føler at fosterdatteren Em glir lenger og lenger unna. Fosterdatteren som har bilder fra politietterforskningen av en pågående drapssak på pc-en sin.

Og Sigurd Huse. Etterforsker og tobarnsfar og eksmann, ettersom kona har bestemt at han skal flytte ut. Hun har andre planer for hvem som skal utgjøre familien i rekkehuset i Ullevål Hageby. Rekkehuset etter Sigurd Huses bestemor.


Tove Braathen er lektor og underviser ved Edvard Munch videregående skole i Oslo. Hun har to voksne barn og bor på Grorud i Oslo med ektemannen. «Alle disse dagene» er hennes første roman.»

16. sep. 2017

Dikt: Jeg vil gi deg mitt hjerte av Hans Børli - fra diktsamlingen Likevel må du leve (1952)


Jeg vil ikke skrive vers!
Jeg vil ikke klimpre
på stemningens sprø banjo.


Jeg vil gripe mitt hjerte 
med grådige hender.

Jeg vil kjenne det skjelve som 
        en naken fuglunge 
under frosthimmelens stål.



Jeg vil ikke gi deg 
vemod 
og valne tårer.
Jeg vil gi deg mitt hjerte, bror! 

10. sep. 2017

Lyset bak øynene (Lopotti) av Tommi Kinnunen


«Det er to slags mennesker, de som drar, og de som blir. De som dro, lengter alltid tilbake til det de har revet seg løs fra. De kommer på besøk, forteller om livets merkverdigheter og håper samtidig at de som ble igjen, aldri må forandre seg. At de forblir akkurat sånne som en kan komme tilbake til for å minnes de gamle uskyldstidene. De som er blitt igjen, forandrer seg så langsomt at de ikke ser bevegelsen selv. Bare de som dro, merker når de kommer på besøk at det ikke fins noen barndom lenger. Tapetet har falmet i stuene, foreldrene er blitt grå ved tinningene, ordene er også andre enn da de var barn. Noen drar og noen blir, og begge parter misunner den andre. Alle lengter etter det som var.»

Jeg var kommet langt over halvveis i romanen til Lyset bak øynene  av Tommi Kinnunen da jeg leste at romanen er en frittstående fortsettelse av romanen Der fire veier møtes. Dette fremgår ikke av bokomslaget. Der fire veier møtes har ikke jeg lest, og det kan forklare at jeg sleit med å få sammenheng i begynnelsen av Lyset bak øynene som ble utgitt i 2016 og på norsk i 2017. 

Etterhvert som jeg fikk sammenheng i historien, ble romanen bedre og bedre.  Språkrikdommen til Tommi Kinnunen minnet meg om den islandske forfatteren  Jón Kalman Stefánsson.

Det er to hovedpersoner i romanen. Vekselvis får vi innblikk i livet til Helena og Tuomas. Sistnevnte er yngste sønn til Helenas bror Johannes. Forlaget Pax som har utgitt romanen på norsk beskriver innholdet slik:

«Helena er bare ni år gammel da hun blir sendt fra den vesle hjembyen til en blindeskole i femtitallets Helsingfors. Der venner hun seg gradvis til storbyens lukter og lyder, og lærer seg å beregne avstand ut fra antall skritt. Men savnet etter familien er stort.

Førti år senere flytter også Helenas nevø Tuomas sørover for å studere. Han ønsker å leve opp til familiens krav og forventninger, men drømmer om å stifte en egen familie, og bærer på en hemmelighet. I Helsingfors treffer han tanten og blir kjent med nye sider ved henne. Hvordan er det å leve hele livet som en som må stå utenfor? Går det an å bli akseptert som den man er?

Lyset bak øynene er en ny, sterk roman fra forfatteren av den kritikerroste Der fire veier møtes. Tommi Kinnunen skriver med innsikt og innlevelse om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei, om ønsket om å bli far og om kunsten å være forelder.»

Jeg kan ikke huske noengang å ha lest en roman der en hovedperson er blind. Å lese om Helenas liv var sterkt å lese om. Det samme gjelder Tuomas liv som homofil. Deres forhold til familien. Jeg likte romanen Lyset bak øynene og er spent på om forfatteren vil utgi flere romaner og i så fall om den neste vil spinne videre rundt denne familien. I og med at Der fire veier møtes ble tatt godt i mot av kritikerne mv, vil jeg anbefale at man leser den før Lyset bak øynene. Jeg tror jeg hadde hatt en lettere inngang til historien ved å lese den først. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar fra forlaget.

Så pass kan jeg røpe at i romanen dør moren til Helena og Johannes, og jeg skal avslutte med et sitat som tyder på at forfatteren kan ha planlagt en fortsettelse. Eller at det mørket som har vært over familien nå er borte. Og at dette er slutten på historien. Det er Helena som forteller etter at moren er død:


«Mor avskydde svigerdattera fordi hun lot til å oppnå alt i livet som hun selv ville ha. En mann helt for seg selv. Friske barn. Latter. Er Kaarina klar over at hun blir den neste matriarken i slekten? Anna vil ikke, og jeg kan ikke. De som venter utenfor, trenger noe som forener dem. Vi vil alle ha noen som er bedre enn oss selv, noen å sammenlikne oss med, få aksept av, tilgivelse også. Den rollen velger en ikke, den kommer ubedt og uspurt. Mor bandt slekten sammen, det er sant nok, om enn ikke med kjærlighet. Hun var den vi i fellesskap omgikk og unngikk. Kaarina blir en de iler til rett fra fødselsklinikken. De nye skuddene på slektsstammen blir satt i fanget på henne, og gruppebildet tatt. Hun kommer aldri til å bli som var mor, for hun likner allerede sin egen milde mamma.»

5. sep. 2017

Putin - Mannen uten ansikt ( The man without a face) av Masha Gessen


Å lese boken skrevet av Masha Gessen, som har fått den norske tittelen Putin – Mannen uten ansikt, er skremmende lesing. Hvordan han er driveren i et system basert på makt og vold. Det som er mest skremmende er at boken som jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2012, og at Putin fortsatt sitter med makten i Russland.

Det er mye jeg kunne skrevet om boken. Det jeg har lest vil helt sikkert få meg til å følge bedre med når Putin er tema på TV, radio og i aviser fremover. Men jeg er trøtt, og velger å skrive et Lea-lettvint - innlegg om boken, og heller bruke tiden til å dovne meg foran TV i kveld. Overlater til forlaget Gyldendal å presentere den:

«PUTIN er en skarp og avslørende fortelling om hvordan en anonym, lavtstående KGB-offiser på rekordtid ble den ubestridte leder i verdens største land.

Vladimir Putin har i manges øyne bragt politisk stabilitet og lov og orden til Russland, og har fått den russiske økonomien ut av krisen den befant seg i. Men Putin er også beryktet for å være en beinhard makthaver og en brutal forfølger av kritiske røster, og for å føre en aggressiv linje overfor tidligere sovjetstater.

I denne kritiske og veldokumenterte biografien belyser Masha Gessen Putins mange sider ved hjelp av flere nye kilder: de sterke båndene til FSB (tidligere KGB), behandlingen av terroren og opprørene i Tsjetsjenia, korrupsjonen i valgsystemet og ikke minst hans mye omdiskuterte medskyldighet i drapene på flere kritiske journalister.


PUTIN er et flengende oppgjør med en iskald maktpolitikers metoder og et rystende innblikk i de brennaktuelle forholdene i stormakten Russland.»

3. sep. 2017

London - av Tor Åge Bringsværd - en personlig reiseguide




Ikke noe underlig i at mange bøker går meg «hus forbi». Men at boken London av Tor Åge Bringsværd er forsvunnet i mengden, er mer enn underlig for en som elsker England og London spesielt. Ja da, boken som er en personlig reiseguide begynner å dra på årene, utgitt i 2003. Men det meste han skriver om er fortsatt relevant. Et av tipsene er et besøk på British Library – han skriver at dette er stedet for de håpløs bokgale, en kategori jeg kjenner meg igjen i. Boken er fri for shopping-tips og det passer meg bra. En herlig bok – som skal leses om igjen før neste besøk i London.

Forfatteren starter boken med et sitat fra Richard Herrmanns «Mine gleders by» i kapitlet London er en elefant - wow! – jeg er solgt fra første side, kapitlet avslutter han slik:

«Derfor er dette ingen vanlig guidebok. Bare enda et «blindt» og personlig forsøk på å beskrive det umulige.

Så la det være sagt med en gang: Den som lurer på hvem som tegnet varemagasinet Harrods, hva som er de ytre målene på kuppelen til St. Paul's-katedralen, hvilken konge som regjerte gudene vet når eller hva som er åpningstidene hos Madame Tussaud, bør kanskje heller lete etter svarene et annet sted.

Dette er mer en bok for mennesker som liker digresjoner og tankesprang - og som synes det er spennende med elefanter.»

Elvevandringen langs Themsen foreslår han med oppstart ved Hammersmith og dit tar han T-banen:

«Og så er vi endelig fremme ved elven. Vi står ved Hammersmith Bridge – en bro akkurat så grønn og vakker som noen gammel bro kan være. Nesten uforståelig at IRA hele tre ganger har forsøkt å sprenge den — heldigvis uten hell. Og hvis du synes del er noe kjent ved broen, kan det muligens komme av at du har sett den på kino. Hammersmith Bridge har vært «location» i mange britiske filmer opp gjennom årene.»

I boken er det mange puber som er omtalt - en av dem er The Blue Ancor:

«Themsen renner bred og rolig i dag. Vi følger gangveien vestover. Steinmuren er akkurat så høy at det er vanskelig å se over den, men heldigvis er det små trappetrinn her og der. Selv om det regner, er det mange robåter ute. Singelscullere, toere, firere og åttere med styrmann. Og følgebåter med instruktører, som roper med høye, pedagogiske stemmer. Snart kommer vi til roklubben. Båter bæres ut og inn av klubbhuset. Og vegg i veg ligger det en utmerket pub: Blue Ancor (13 Lower Mall). Her er det nok mange som prøver å få plass under den store, vårlige rokonkurransen mellom Oxford og Cambridge. I dag er det mer stille her. Et godt sted å skrive, tenker jeg (for ofte er det slik jeg bedømmer steder), og slår meg ned i hjørnet til venstre, like innenfor døren, og med god utsikt til den lange og innbydende bardisken. I taket er det padleårer og en sculler som måtte kappes i to for å få plass.»

Gjett om jeg skal ta samme tur og gå innom puben – link til pubens hjemmeside og et bilde derfra:



Boken har mange temaer – det som er nevnt over er kun en smakebit - forlaget Spartacus beskriver innholdet slik:


"Slik skal London oppleves!" skrev Aftenpostens Per Haddal om den nye byguiden til Tor Åge Bringsværd. Boken er en varm, medrivende og underholdende kjærlighetserklæring til nordmenns andre hovedstad. Er du glad i London? Kanskje ikke helt sikker? Les denne boken!!

Bringsværd er nominert til årets Bragepris for denne boken: "Her sprudler fantasien og boken er drivende og upretensiøs i ordets beste betydning. En overskuddsbok som gir reiselyst og gjennomsyres av fortellerglede... En fest av en bok" (Fra juryens begrunnelse).

Dette er en bok om hvordan etterkommere fra det stolte Troya kommer til et England befolket med kjemper, om kjøttetende planter rundt Big Ben, om hvordan man kan oppleve Tower ved hjelp av klassisk krim, om en idyllisk kanaltur fra Little Venice, om de “hengende hager” i Kensington, om hyggelige puber, tett tåke, bøker høyt og lavt, fotball, en pilegrimsreise til Hundremeterskogen, om strøk det kan være interessant å rusle rundt i, og om tilfeldighetene eller Den store hunden i City...
Illustrert med fotografier av Asbjørn Jensen.

Myter, personlige opplevelser, praktiske opplysninger og hendelser fra litteraturen og Londons nære og fjerne historie veves sammen i forfatterens tanker og refleksjoner rundt det han ser og opplever på sine vandringer gjennom London.»

27. aug. 2017

The Lady of Shalott - Jomfruen av Shalott


«Og Tate Britain er naturligvis mye mer enn bare Turner og Blake — for all del! For eksempel finnes en av mine absolutte favoritter her — et erke-romantisk bilde fra 1888, av den typen som det selges utallige postkortversjoner av. Det er malt av J. W. Waterhouse, og heter Lady of Shalott. Jeg vet godt at mange i dag rynker på nesen og mener at kjære, det var da svært til...ja, søtsuppe, for eksempel. Men for meg er dette bildet noe av det fineste jeg vet. Det får meg til å tenke på Arthur og ridderne av det runde bord. Det får meg til å se vimpler og flagrende hår. Jeg mumler linjer fra Alfred Lord Tennysons dikt om henne (TheLady ofShalott, 1843) — det som begynner slik:

On either side the river lie

Long fields of barley and of rye,
That clothe the wold and meet the sky;
And through the field the road runs by
    To many-tower'd Camelot;
And up and down the people go,
Gazing where the lilies blow
Round an island there below,
    The island of Shalott.”


Sitatet er fra boken London skrevet av Tor Åge Bringsværd. Boken ble utgitt i 2003. Som det står på omslaget, en bok som gir reiselyst med mange tips om hva man kan oppleve i London. Gleder meg til å besøke museet for bl a å se maleriet han skriver om. Mer om boken i et senere innlegg.

I boken Topp 10 London av Roger Williams utgitt på norsk av Gyldendal forlag – utgaven jeg har er fra 2014, står er det vist til maleriet under Tate Britain:

«John William Waterhouse (1849-1917) ble utdannet ved Royal Academy Schools i London og er kjent for å ha gjenskapt de litterære temaene pre-rafaelittene, som dette er et eksempel på. Motivet i dette maleriet er hentet fra lord Alfred Tennysons tragiske dikt med samme tittel.»

The Lady of Shalott er gjendiktet til norsk av Geir Uthaug (1978) med tittelen Jomfruen av Shalott  - første vers;

En elv som renner mektig, bred
med gyldne marker korn tett ved,
den møter himmelen på det sted
der stien går som fører ned
     til tårnbesatte Camelot;
på veien ser man folk som går
og skuer dit hvor liljer står
på en plett der nedenfor
        en ø ved navn Shalott.


26. aug. 2017

Den fordømte friheten – Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyrrani av Kaja Melsom:




«Hva gjør det med oss når det som skulle være den ultimate lykke – maksimal valgfrihet – snarere fører til uro, tvil og skam?»

Skriverier om jakten på lykke er noe jeg synes er uinteressant, og boken til filosof Kaja Melsom: Den fordømte friheten – Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyrrani kunne bare av den grunn vært ekskludert fra min liste over bøker jeg ønsker å lese. Jeg ville normalt ikke funnet den jf at biblioteket hadde plassert den under «Egenutvikling» og til slike bokhyller beveger jeg meg ikke. Det var et blogginnlegg her på bloggen til Min bok- og maleblogg at jeg ble oppmerksom på boken til Melsom. Det Åshild skriver om boken fristet meg til å låne og lese den. Den ble utgitt i 2017 på forlaget Gyldendal,

Mer fra bokomslaget:

«Filosof Kaja Melsoms påstand er at jo mer frihet vi skaffer oss, destor mer engstelige og utilpasse blir vi. Vi har masse fritid, men blir stadig mer stressa. Vi hyller kunsten "å være seg selv", men skammer oss mer enn noensinne. Og jo mer vi fokuserer på romantikk og sex, desto mer strever vi med forholdene våre.

I denne boka viser Melsom gjennom eksempler fra hverdagslivet hvordan våre feilaktige forestillinger om frihet fører oss inn i ufrihet. Den fordømte friheten gir nyttige verktøy for å komme til bunns i et gjennomgripende problem i vår tid.»

Jeg skal være så ærlig at noen av eksemplene hun trekker frem, f. eks valgets kvaler ved å velge hotell og brød, kunne greit vært tatt ut. Men jeg deler ikke det negative synet Pål Mykkeltveit  her i denne artikkelen «Filosofen Kaja Melsom tar feil om frihet» har på bokens innhold.

Boken innhold er delt i to deler. Under del en «Umulige krav» er det et kapittel med tittelen «Lykkelig nok?»  blant annet tar for seg drømmen om romantisk kjærlighet. Ikke sjelden leser man om jakten på «den rette».

«I dag skal et parforhold heist begynne med en heftig forelskelsesrus og en god porsjon galskap. Videre forventer vi at de intense følelsene som førte paret sammen, også skal binde dem sammen over tid. Vi ser med undring og avsky på kulturer som fortsatt praktiserer arrangerte ekteskap. Det at foreldrene foreslår potensielle ektefeller for sine barn, kolliderer fullstendig med var ide om at det å velge partner ut ifra hjertet alene er den største lykke et menneske kan oppleve.

Det er et tankekors at vi ikke evner å skille mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Vi greier simpelthen ikke å forstå at mange ikke-vestlige foreldre som vil det beste for sine barn, opplever det som sitt foreldreansvar å komme med gode råd når barna skal velge noe så viktig som en livspartner. Enda dårligere forstår vi at mange barn av foreldre med ikke-vestlig opprinnelse ville sett på det som et svik dersom foreldrene sluntret unna en så viktig oppgave. Denne manglende forståelsen sier sitt om hvor urokkelige vi er i troen på at forelskelsen alene kan fungere både som kickstarter og limet i et langvarig forhold.

En inder skal ha sagt at mens vi i Vesten starter med en fosskokende kjele som gradvis blir kaldere og kaldere, starter de med en lunken kjele som gradvis varmes opp. Et raskt blikk på skilsmissestatistikken i vestlige land forteller at han er inne på noe. Vår klippefaste tro på forelskelsens og begjærets kraft fremstår mer som en romantisk drøm enn som en overbevisning vi har empirisk belegg for.»

Under delt to «Mislykket flukt» er det et kapittel «Flinke piker og sløve gutter» skriver hun om fremtidsdisiplineringens stafett:

«Mens mange foreldre flykter inn i den hyperaktive foreldrerollen, flykter generasjon prestasjon inn i fremtidsdisiplineringens stafett, hvor liver livsetappe bare er en forberedelse til neste. På ungdomsskolen må de holde seg i teten for å komme inn på de beste videregående skolene. Deretter må de få en god artium for å komme inn på det studiet som åpner for de mest attraktive jobbene. I den første jobben må de sørge forå skaffe seg erfaring og resultater som åpner for å søke en mer spennende jobb.

Ved alltid å være på vei mot noe bedre forsøker de unge å flykte både fra skammen over at de ennå ikke har utrettet noe stort, og fra angsten for at de aldri vil gjøre det. Men fremtidsstafetten fungerer dårlig som fluktstrategi fordi man risikerer å bli fanget i en tilstand hvor ingenting noen gang vil føles bra nok. Det er en oppskrift på mer skam og angst, ikke mindre. Attenåringen Lisa, som for noen år siden ble psykisk syk avå skulle være best på mest, beskriver tilstanden slik: «En femmer er ikke godt nok. Og får vi en sekser, tillater vi oss ikke å rose oss selv, for det er ikke tid, vi vil bare videre.»


De fleste av temaene Kaja Melsom er inne på har jeg lest om tidligere i f eks avisartikler. Tanker om tema har jeg ofte på grunn av det jeg observerer og erfarer. Men det er noe annet å lese dem satt dem sammen slik forfatteren har gjort. Dessuten er det fint at noen setter ord på det som observeres i samfunnet. Så kan man være enig eller uenig i hele eller deler av bokens innhold. Jeg synes det var verdt å lese den. Boken er i et lite format og er på 160 sider inkl. noter.