29. mar. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Om katter (1962)

Privat foto

Hittil denne uken har jeg lest 30 kortnoveller utgitt i 1962. Mer om boken i innlegget:

Kortnovellen Om katter fra 28. juli 1962  - novellen starter slik:

«Katter er fine dyr.  V i hadde ei gåte om katta. Kæin du skrive «lævandes musefelle» med fire bokstaver. Det var KATT sjølsagt. Men ei katte kæin brukes tel mye mer enn å fange mus. Je trur forsørje meg itte det er så mange katter som fange mus, je! Vi hadde katte heme støtt når je var smågutt, men fange mus? Det gjorde æiller katta.

Hu var familiemedlem, hu hadde såmma rettigheter som vi andre, og slik var det itte bære heme. I andre stuguer var det og katter, dom satt late og gode og vaske seg og brau seg søtten om at ei mus pilte forbi snuten doms. Forresten var det itte så mye mus i husmæinnsstuguom. Vi åt opp skorpa og æsle itte att noe.

Det var en gong en liten gutt som skulle skrive stil om katta. Hæin gikk bære i andre klasse, og så fæinn lærinna på at onga skulle prøve seg på å skrive stil.
- Katter kjinne vi  æille, sa lærinna, - og nå ska vi skrive det vi veit om katta.
Og onga skreiv så godt dom kunne at «Katten er et rovdyr i slekt med løven og den ernærer seg ved å fange mus, og den har øyne som lyser i mørke».

Men så var det den vesle gutten om je tala på i stad da. Veit du å hæin skreiv?
Jo.
«Katta våres er glad i fiskeboller og søt mjølk og ligg i sengen med meg om natta.»
Så skulle frøken læsa opp stilen da. Og hu stusse nok litt da hu fekk sjå å hæin hadde skrivi.  

-Nei, men kæin det vara riktig detti da, Jon? Sa hu blidt. –Katta skal vara ute om natta, den, da ska katta gå på jakt den, hvis du vil låne ei bok med mange kattebilder, og der ser du åssen katta ska vara.-Katta våres kæin itte læsa hu, sa gutten, og så måtte’n sitta att for hæin hadde vørig obsternasig. Men hæin hadde forsvart et lite liv som itte oppførte seg etter videnskapens iakttgelser...»


28. mar. 2017

Penger i paradis - Historien om Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer


«Hos Statsarkivet i Kongsberg står restene etter jakten på utenlandsformuen til en av norgeshistoriens aller største skipsredere og mest beryktede skatteunnasluntrere, Anders Jahre. Her finner vi nesten 150 hyllemeter med dokumentmapper. Det vil si rundt 500 000 dokumenter som oppsummerer hvordan en formue på rundt 90 millioner dollar ble gjemt - og funnet igjen. Det er et viktig stykke norsk økonomisk historie Dette er de opprinnelige Panama-papirene. Ved å følge papirsporet rundt omkring i verden, klarte en pågående journalist, og deretter noen utrettelige advokater i Jahre-saken, å bekrefte eksistensen av og å spore opp en skjult formue i utlandet, plassert i skatteparadisenes skattevennlige havner.

Jahre var ikke den eneste. Bergensrederen Hilmar Reksten bedrev samme praksis, og metoden var den samme: Ved hjelp av stråmenn og stråselskaper gjemte han en betydelig formue i utenlandske skatteparadis for å unndra beskatning i Norge - ogved hjelp av samme metode avdekket journalister og advokater som jaktet på formuen det samme mønsteret. Dokumentmengden var også her enorm. Rundt 100 000 dokumenter avslørte på den ene siden hvordan Reksten-familien gjemte pengene sine, og også hvilke brikker som hjalp advokatene i jakten på pengene til å pusle sammen et bilde av hvor og hvordan pengene var gjemt.»

Sitatet over er fra kapittelet Introduksjon i boken Penger i paradis – Historien om Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer av Trond Gram. Boken handler om hvordan rederne opparbeidet og skjulte formuen i utlandet. Men aller mest jakten på formuen som foregikk lenge etter at de var død. De som bidro til å skjule formuen var banker i utlandet og advokater. Et kobbel av hvitsnippforbrytere. I Rekstens tilfeller fikk han hjelp av deler av familien. I Jahres tilfelle som ikke hadde barn, begynte hvitsnippforbryterne å «spise av lasset» etter at han var død.

Boken på 271 sider inkl. register som ble utgitt i 2017 av Pax forlag er spennende; for meg mer spennende enn en krimbok. Jeg kjente ikke til detaljene slik de fremstilles i boken, og det er hoderystende å lese hvor langt mange gikk for å skjulte sannheten og å lyve. Dette gjelder særlig etter at rederne var døde. Grådigheten synes ikke å ha grenser for mange av dem.
Jahre og Reksten ønsket selv å bestemme hvor mye skatt de ville betale. Å plassere formue i utlandet var også en måte å forsikre seg mot kriser som kunne komme. Reserver til dårlige tider. Jeg lurer på hva de hadde tenkt om de hadde fått opplevd hva etterkommere og medhjelpere gjorde med formuen etter at de var døde.

Boken omfatter deler av redernes liv. To redere som har betydd mye for det norske samfunnet. To sterke personligheter. Det er viktig å ha med seg når en leser boken. Denne historien kan sikkert fortelles på flere ulike måter. Trond Gram har fortalt den på sin måte. En god og spennende bok var min leseopplevelse.


«To av landets mest legendariske skipsredere var også to av landets mest beryktede skatteunndragere. Jakten på de skjulte formuene til Anders Jahre og Hilmar Reksten har gått som føljetonger i norsk media i flere tiår. De to var på mange måter pionerer i å skjule sine inntekter for norske myndigheter ved å opprette selskaper i skatteparadiser, deriblant Panama. Sakene har nå fått en endelig slutt i rettssystemet, og kan fortelles i sin helhet, selv om det gjenstår ubesvarte spørsmål: Fant man alt? Er det deler av formuene som ikke ble hentet hjem?


I denne boken gir Trond Gram en velskrevet, spennende og opplysende fremstilling av kampen mellom skipsrederne og de norske myndighetene i et økonomisk, politisk og juridisk spill av enorme dimensjoner. Det var en jakt som kostet flere hundre millioner kroner, men som la grunnlaget for norske myndigheters arbeid med å avdekke bruken av skatteparadiser. Historien er tidvis fortalt som en thriller, og gir en unik inngang til å forstå det globale systemet av pengetransaksjoner som de nylige avsløringene av Panamapapirene har lagt for dagen.» 

25. mar. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Opplevelsen (1961)

Privat foto - fra Rhodos

Nå ligger jeg foran planen, som er et år pr uke,  denne uken har jeg lest kortnoveller som ble utgitt i 1960 og 1961.  Jeg har så mange «leseprosjekt» foran meg at jeg bare må gasse på.
I 1961 ble det utgitt 20 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget:


I boken Skipsfartseventyret står det at de første norske charterturistene  lettet fra Fornebu til Mallorca i 1959. Kortnovellen Opplevelsen fra 21. januar 1961 har sydenreise som tema:

«Nå har’n far utvide horisonten! Det ska je bære fortælje deg! Nå har 'n vøri på Mallorca (uttales Maljorka. – Itte for å vara overlegen, men det skade itte med litt opplysning, som reiseleder'n sa).

Og turen var billig.
Og onga var med. Dom bade i Middelhavet fysstedag jul og plukke appelsiner rett ifra treet, hu mor hadde med seg fargefotografiapparat.

Og så var dom i dryppsteinshuler.
Og så var dom i katerdralen om julkvelden.
Og så var dom i et kloster der dom fekk kjøpt rosenkræinser og der sto tolv munker og sang «Glade jul».
Og så fekk dom kjøpt prospektkort ifra hotellet.
Og så fekk dom sjå en sigøynerleir der folk hadde det mye verre enn i Norge...
Og så plukke dom mimosa ... og mandelblomster...
Og på gata sto hestedrosjen ferdig med raue hjull og kusk og svøpe hele tia.

Og når guten kom på skulen etter juleferia  ropte'n så det  ljoma over hele skulen:

-Nå har je gjort noe som itte dekk ha gjort! Je har kjørt med hæst!»


Skipsfartseventyret – en fotografisk fortelling 1875-1975 av Silje Een de Amoriza og Ingrid Myrstad



 «I denne boken har vi samlet bilder av livet på havet fra 1875 til 1975, og satt dem sammen til en historie om den perioden som kan kalles gullalderen i norsk skipsfart. Til tross for mange større og mindre kriser var det i disse årene Norge utviklet seg til en av verdens største skipsfartsnasjoner, og antallet norske sjøfolk var på sitt høyeste. Samtidig var det i andre halvdel av 1800-tallet at fotografering begynte å bli vanlig, og utover i etterkrigstiden ble fotoapparatet allemannseie i norske hjem. Ideen fikk vi da vi arbeidet med et prosjekt om Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet sin historie. Under dette arbeidet fikk vi innblikk i det mangfoldige fotomaterialet som er bevart fra norsk skipsfart og sjømannsliv, både i Sjømannskirkens arkiver, ved maritime museer og i privat eie. Bildene fra det som fortonet seg som en fjern og fascinerende fortid på de syv hav, gjorde oss nysgjerrige, og vi ønsket å bruke fotografiene til å få mer kunnskap om fortidens sjømannsliv.»

Sitatet over er fra forordet til boken Skipsfartseventyret – en fotografisk fortelling 1875-1975. Forlaget Vigmostad & Bjørke presenterer boken slik:

«Silje Een de Amoriza (f. 1983) og Ingrid Myrstad (f. 1985) er historikere. Sammen driver de bedriften Historikarverksemda, og har skrevet flere bøker. I Skipsfartseventyret forener de sin interesse for historiske fotografier og skipsfartshistorie.»

Boken er midt i blinken for meg. Jeg er interessert i fotografi og historie. I tillegg har jeg de siste årene hatt arbeidsoppgaver som retter seg inn mot skipsfartsnæringen. Boken som ble utgitt i 2015 har jeg kjøpt for noen uker siden på mammut-utsalg.  Jeg tenker at dette må være en bok å gi i gave til de som har interesse for bokens innhold. Å finne en slik bok jeg ikke var klar over eksisterte, oppleves som et scoop.

I innledningen beskrives utviklingen innen skipsfarten og fotografiets utvikling i korte trekk og innledningen begynner slik:

«Det moderne norske skipsfartseventyret» er historien om hvordan et lite, fattig land langt mot nord vokste fram som en global leverandør av frakttjenester og ble en av verdens aller største sjøfartsnasjoner. Norske skipseiere gikk inn på nye fraktmarkeder i tiårene etter 1850, og den norske handelsflåten rykket opp fra åttende til tredje største på verdensbasis, regnet etter tonnasje. I norsk sjøfartshistorie har ordet eventyr blitt brukt for å skildre næringens og flåtens utrolige utvikling på denne tiden og i det følgende århundret. Men «det moderne norske skipsfartseventyret» var jo først og fremst sjøfolkenes eventyr.»

Det er det denne omhandler: livet til sjøfolkene. Bilder med tekst til. Om forsidebildet står det: 

«M/S Temeraire har lagt til kai i en asiatisk havneby en gang i 1958. Det finnes mange fotografier av sjøfolk som står ved skipsrekka og kikker ned på livet i havnen de er ankommet, men her har sjømannen Thomas Egli-Zehnder valgt et annet perspektiv. Han har gått av skipet og rettet linsen mot sine egne arbeidskamerater, sett fra lokalbefolkningens synsvinkel.

Egli-Zehnder hadde teft for gode motiver. Her kan det virke som om han har latt seg inspirere av fransk eller amerikansk street photography – en sjanger der fotografene er opptatt av å dokumentere det virkelige livet. Slike bilder er ofte tatt på offentlige steder som her på havnen, og uten at de som er avbildet, er klar over at de blir fotografert.

Bildet får fram kontrasten mellom to verdener. Hva tenkte menneskene på kaien om de unge sjøfolkene på det nyankomne skipet? Og motsatt, hvordan betraktet sjøfolkene samfunnet de var kommet til?»

En smakebit til fra boken – fotografen på bildet under er ukjent:

«Mannskapet på fullriggeren Manx King Samlet seg på baugspydet og klyverbommen for å bli fotografert en gang i 1917. De danner en fin komposisjon mot horisonten. I alt var nitten mann om bord på den store fullriggeren. Tyskland hadde erklært uinnskrenket ubåtkrig, og «Manx King» kunne når som helst bli senket - av en drivende mine eller et ubåtangrep.

8. juli 1918 ble de angrepet. Fullriggeren var på vei fra New York til Rio de Janeiro med lasterommet fullt av jern, bomull, soda og olje da de plutselig ble beskutt av en tysk ubåt i Nord-Atlanteren. Tyske soldater bordet skipet, hugget opp lukene og plasserte bomber i lasterommet. Skipperen og mannskapet fikk ordre om å gå i redningsbåtene og ro vekk. Det var disig og høy sjø, og mannskapet så aldri skipet synke. Etter 27 timer i livbåtene ble de plukket opp av et britisk seilskip og brakt i land i New York.»


24. mar. 2017

Fabelaktige Fiff og Fam - "slutt er slutt"


Fabelaktige Fiff og Fam er en dokumentar som jeg så på NRK for noen år siden og som jeg så igjen på Filmbib. Den ligger også ute på internett.  

Filmen ble produsert i 2009, er på under 30 minutter og innholdet er:

«En skikkelig feelgood-dokumentar om to venner på 90 år som har kjent hverandre siden de var fem. En fin historie om å være mye eldre på utsiden enn innsiden.»

Jeg synes det er en vidunderlig film – en film som gjør meg optimistisk. Fiff og Fam reiser til et sted som de tydeligvis er hvert år, Hotell Borge.

Fiff og Fam er ulike personligheter, har levd og lever forskjellige liv. Allikevel er de fortsatt venner. De samtaler, men kan også være stille sammen. De snakker om livet i dag, fortiden og fremtiden. Hvordan de oppfattes av yngre mennesker, hvordan livet har vært og døden er noe av temaene. De nyter livet. Det oser sommer av filmen, ikke bare sol, men det vidunderlige sommerregnet. Ordet «venner» får en verdi ved denne filmen.

Til slutt leser den ene diktet som betyr mye for meg og som jeg har skrevet om i innlegget – et dikt som får en ekstra dimensjon ved å se filmen:


Å se Fabelaktige Fiff og Fam er for meg som et pusterom i livet.



22. mar. 2017

Norsk sokkel av Heidi Linde

Romanen Norsk Sokkel (2015) av Heidi Linde fikk meg til å tenke på boken jeg skrev om i innlegget:


Da tenker jeg på komposisjonen. At det er flere hverdagshistorier med link til hverandre ved at en biperson, nesten ikke det engang, i en fortelling, blir hovedperson i neste fortelling. Den første historien omhandler livet til Ragnhild, i nåtid, med tilbakeblikk på livet før ektefellen valgte å legge seg inn på avrusingsklinikk. I neste historie er hovedpersonen svigersønnen Kristian.  Jeg syntes det funket veldig bra, og synes Norsk sokkel var en god roman. 293 sider og boken har jeg kjøpt.



«På et hotell i Skien sitter en familiefar og forsøker å glede seg over at han ikke har kreft. Tretti mil lenger nord, på Lillehammer, forsøker svigermoren hans å finne ut av hvem hun skal bli nå som hennes alkoholiserte ektemann omsider har bestemt seg for å slutte å drikke. I Sogndal prøver en voksen sønn å få plass til mora si på sykehjem. I Trondheim strever en sju år gammel jente med å finne seg til rette i et nytt fosterhjem. Et gravid par på Jessheim får et rutinemessig tilbud om fosterdiagnostikk, mens en NAV-arbeider på tur til Kreta ikke klarer å nyte ferien fordi hun synes så synd på alle.»

21. mar. 2017

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Forsinket reportasje (1960)


I 1960 ble det utgitt 24 kortnoveller.  Etter å ha lest disse er jeg kommer over halvveis i boken. Mer om den i innlegget:

Her er utdrag fra kortnovellen Forsinket reportasje fra 14. mai 1960:  

«Så du ikke brølløpet?
Så synd
Det var virkelig noe å se på, det får 'n si. Om vi har fått fjernsyn? Er du gæln du a, nei vi var hos Andersen, og det var virkelig noe å se på. Men tenk at han gikk foran henne inn i bilen da dom skulle hjem fra kjerkja, jo da, det gjorde’, og det er blitt kritisert i flere aviser har jeg sett i Publikums røst og sånn. Og du verden som a Elizabeth hadde tapt seg du, hu gråt, det gjorde a, hu tenkte nok ikke på at det var fjernsyn.»

Det er ikke et hvilket som helst bryllup de ser på:

«Han Philip? Jo da, vi så’n da, det var han som førte a Margaret oppover golvet da, han var like stiv som han bruker å væra han, stram kar bevares, men han ser litt mellomfornøyd ut synes jeg, det æ’kke noe sus over’n. Jeg synes han kunne væra gla tel jeg, han går der og gjør ikke det skapte grann, det er hu som jobber! Nei, jeg må le a’n Olaf, han dreiv og reparerte mopeden sin og så kom’n inn etter ei pussefille akkurat da biskopen spurte brudgommen.

-Sett deg og se litt på du óg nå Olaf, sa jeg og la ei avis i sofaen. – Ville du hatt a Margaret du a Olaf, sa jeg sånn på gøy, og veit du å’n svarte?- Jeg ville ikke hatt a over ryggen min for ei regnskur, sa’n og dura ut igjen...»