Romanen Trøbbel (Affiction) av Fay Weldon - litt overdrevet enkelte ganger

Romanen Trøbbel (Affiction) av Fay Weldon ble utgitt i 1993 og den norske utgaven jeg har ble utgitt gjennom Bokklubben i 1994. 229 sider. Slik oppsummeres den på Bokelskere.no:

«Sakte men sikkert går det opp for henne at hun ikke kjenner mannen i sitt liv. Han er ikke lenger bare hennes».

Det er den eneste boken av Fay Weldon jeg har i bokhylla, og jeg tror jeg har lest den før, men husker ikke helt. Uansett har den ikke gitt noe stort inntrykk da jeg leste den. Jeg har lest flere bøker av forfatteren, men de har jeg lånt av biblioteket. 

Fay Weldon beskrives slik i innledningen på Wikipedia:

«Fay Weldon (født 22. september 1931) er en engelsk forfatter som har skrevet romaner, noveller, essay og en del skuespill. Hennes forfatterskap er assosiert med feminismen. Hun portretterer samtidens kvinner som befinner seg fanget i undertrykkende situasjoner foresaket av den patriarkalske strukturen i den britiske samfunnet. Weldon ble internasjonalt berømt for The Life and Loves of a She-Devil (1983) (norsk tittel: En hunndjevels bekjennelser), som er filmet to ganger. Forfatteren har vært gift tre ganger og har fire sønner. «

Her er link til Gyldendal forlag der du også kan lese om forfatteren og der jeg fant dette bildet av henne:

Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv om hva jeg synes om Trøbbel. Den har bl a irritert og provosert meg. Den som irriterte og provoserte meg mest var hovedpersonen Annette, og det var kanskje ikke det forfatteren ville med romanen. Jeg har humret meg gjennom en del scener, men kanskje mindre av det enn det første jeg nevner.

Kanskje jeg klarer å konkludere etter å ha skrevet denne oppsummeringen. Det er det som er en av fordelene med å ha en bokblogg. En tvinges til å ta stilling til det en har lest. Og dermed husker en bedre hva en roman inneholder. 

Romanen består for det meste av dialoger og det er forholdet mellom hovedpersonen Annette og Spicer som er kjernen i romanen. Her er litt fra starten på romanen:

«Jeg vil gi deg halvparten av huset i fødselsdagspresang» sa Spicer, åtte dager senere. « Jeg gir deg det av kjærlighet, som det heter i rettsdokumentene. Jeg vil dele dette huset akkurat slik vi deler livet vårt. Jeg skal oppsøke advokaten min sa snart jeg kan.»

«Spicer,» advarte Annette, «er du ikke litt for rask? Vi har bare kjent hverandre i syv uker, og mesteparten av dem har vi tilbrakt i sengen.»

Spicer lo.«Jeg er rask av meg,» sa han. «Det er alt eller ingenting for meg.»

Annette sto lent mot et eiketre for enden av en overgrodd hage. Litt lenger borte lekte Spicers sønn, Jason, som han hadde med sin første kone, Aileen, og Annettes datter, Susan, som hun hadde med mannen sin, Paddy, rolig sammen i det lange gresset. Jason hadde vært to år i verden og Susan tre.

«Du vet like godt som jeg, Annette,» sa Spicer, «at vi skal gifte oss og leve lykkelig alle våre dager.» Han kysset henne på leppene og trakk seg bort fra henne, men bare fordi han hørte at barna nærmet seg. Begge følte mangelen på berøring som en smerte, og stønnet. De grønne eikebladene høyt over dem bivånet scenen og skalv.»

Annette jobber i et TV-selskap sammen med (telefon) venninnen Gilda. Spicer driver med vinimport.

Ti år og to måneder senere er Annett gravid og idyllen mellom henne og Spicer er forsvunnet. En kveld Spicer kommer for sent hjem til middag ender kvelden med at Annette kyler en tallerken i veggen og kaster boken han sitter og leser i inn i peisen.

«Helvete heller, Spicer,» skrek Annette, «hva er i veien?»

Spicer så rolig på sin kone, og så bare raskt bort fra henne for å kaste et blikk på boken som brant i peisen. Han kunne ha reddet den hvis han hadde villet, men det ville han ikke.

«Se på deg selv!» sa Spicer. «Se på deg selv i speilet, spør deg selv hva som er i veien og prøv å roe deg ned. Du er fullstendig sprø.»

«Men hva har jeg gjort?»

«Det er ikke din skyld,» sa Spicer. «Du kan ikke noe for det, det er jeg klar over. Men skal vi gå gjennom oppførselen din i dag? Først ringer du meg på kontoret og prøver å forstyrre meg der; du tillater ikke at jeg slipper vekk fra deg, ikke engang i en time eller to; så ringer du sekretæren min og prøver å sette henne opp mot meg. Du tilbringer formiddagen med å snakke med Gilda om seksuallivet vårt i telefonen - jeg spiste lunsj med Stephen: det virker som om han kommer til å miste jobben forresten. Du er fullstendig selvsentrert og uten lojalitet. Jeg er lite glad for at du diskuterer vårt intime liv med den lesbiske venninnen din. Jeg lurer på hva slags tak hun har på deg? Når jeg kommer sent hjem,er du ikke interessert nok til å spørre meg hvor jeg har vært. Du har tatt på deg parfyme, derfor vet jeg at du på din beregnende måte har planlagt å ligge med meg i kveld. Riktignok ber du om unnskyldning for at du ringte meg på kontoret, det er alltids noe, men så følger du det opp med en bemerkning som skal gi meg dårlig samvittighet, om hvor urolig jeg har gjort deg. Du åpner en flaske med '85-årgangen av St. Estephe uten å spørre meg - du er så konkurranseinnstilt at du til og med går inn på vinområdet! - og enda verre, du gjør det uten å bekymre deg det ringeste for babyens helse. Du er så ambivalent innstilt til lille Gillian at jeg ville bli forbauset om du klarte å fullføre svangerskapet. Du går ikke på svangerskapskurset - du lar være å gå for å gi meg skyldfølelse, men det faller tilbake på deg selv, for å gjøre meg ansvarlig for hva du foretar deg er bare enda en måte å få kontroll over meg på, og du kan ikke dy deg for et ekstra lite spark, du nevner at Steve gikk sammen med Gilda. Stakkars Steve: han har visst ingen selvstendig vilje. Du må ha meg helt for deg selv, derfor sender du de stakkars ungene av gårde på kino, uten hensyn til hva de har lyst til, uten å tenke på at jeg kanskje ville ha vært sammen med dem. Du lager oksestek enda du vet utmerket godt at det eneste proteinet jeg kan spise nå for tiden er lyst kjøtt - kylling eller litt fisk - og du koker bønnestuingen altfor mye, så mye at det bare kan være med hensikt. Så knuser du noen tallerkener, følger etter meg inn hit, her jeg sitter og leser fredelig, napper boken ut av hånden min, og slenger den inn i peisen. Holder dette som svar på hva som er i veien? Herregud, ikke begynn å gråte så du gjør barna urolige. De kommer til å se det på øynene dine når de kommer hjem fra kino. De er urolige nok som det er. Forstått?»

Vi følger Annette i forholdet med Spicer, et forhold som er på avgrunnens rand, gjennom ulike dialoger. Som her med Spicer,  pr telefon med venninnen Gilda, moren og andre. Litt etter litt får vi et innblikk i livet deres i nåtid og noen hendelser i fortid. Den manipulerende Spicer og den for meg intelligente, men naive, lettlurte og tilgivende Annette. Spørsmålet er hvilken vei dette ekteskapet, som viser seg ikke å være lovformelig, ender. Det skaper en spenning i romanen som jeg likte.

Virkemidlene som brukes blir for overdrevet enkelte ganger for min smak – for ekstreme. Noen ganger gir det meg en god latter, andre ganger blir jeg lettere oppgitt; særlig når det grenser mot det som en gjenfinner i såpe-serier.

Nå er verden gått fremover siden denne ble skrevet. Jeg er opptatt av likestilling. Som jeg sa til en eldre kollega for en del år tilbake som ble særlig godt tatt vare på av sin ektefelle og som syntes jeg var for streng mot min samboer: skal man ha likestilling i et forhold må man være som en dommer i en fotballkamp – dommeren må sette standarden i begynnelsen av kampen. Da blir alt enklere. Ikke la det skli ut i begynnelsen. Han lo av meg; det syntes han var morsomt. Jeg er for likestilling, men ikke i millimeterform. Jeg er realistisk.

Realisme søker jeg også i bøker. Konklusjonen min er at romanen Trøbbel ble litt vel overdrevet for meg. Oppkonstruert og minner meg litt mye om såpe-serier Men absolutt lesverdig. Dessuten synes jeg formen hun har valgt – bruk av dialoger - passet til innholdet.