«Som mange lesere er jeg en stor
beundrer av den tyske forfatteren og filosofen Walter Benjamin. Men for å ergre
en god venn som jeg synes omtaler ham med altfor stor ærefrykt (han er selvfølgelig
akademiker) spør jeg noen ganger: «Hva er det som gjør denne forfatteren stor? Han
klarte bare å fullføre noen få bøker, og det er ikke dem, men de han aldri fikk
skrevet ferdig, som har gjort ham berømt». Da svarer min venn alltid at
Benjamins verk er like åpent og fragmentarisk som livet selv, og at det er
derfor så mange kommentatorer gir seg i kast med å finne meningen i dem,
akkurat slik de strever med å fravriste livet en mening. Og hver gang smiler
jeg og og svarer: «En dag skal jeg også skrive en bok som utelukkende består av
fragmenter.» Dette er den boken. Fragmentene er satt i en ramme som antyder en
kjerne jeg har forsøkt å holde skjult, og jeg håper at leserne underveis vil ha
glede av å se den for seg og dermed gjøre den reell.«
Sitatet over er
slutten av forordet til den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuks bok Andre farger. Den ble utgitt i 2006 like
etter at han ble tildelt Nobels litteraturpris. På omslaget står det at boken er om livet, kunsten, bøker og byer. Det stemmer - og det er en innholdsrik bok.
Det var helt
tilfeldig at jeg så Andre farger i en hylle på biblioteket. Men etter å ha lest
forordet og første kapittel forstod jeg at dette er en bok jeg må eie og
muligens lese flere ganger. Derfor kjøpte jeg den. Min antakelse var korrekt selv
om det å lese den flere ganger ikke gjelder hele boken.
Slik er det norske
bokomslaget. Ut ifra faktaopplysningene om boken kan det tyde på at det er et bilde av forfatteren fra yngre år:
«I denne flotte
essaysamlingen, den første boka etter at han fikk Nobelprisen i 2006, møter
leseren en ny og mye mer personlig Orhan Pamuk. Her er tekster fra de tre siste
tiårene.
Pamuk skriver om egne bøker og om
andre forfattere, fra klassikerne til de helt moderne, fra Dostojevskij og
Thomas Mann til Salman Rushdie og Patricia Highsmith. Men her er også tekster
om å søke nytt pass, om slektninger som dør, om forholdet til datteren Rüya, om
å slutte å røyke, om filmer han liker, om ensomhet og lykke, om sin frykt og
sin sosiale paranoia.
Det som nevnes
ovenfor er bare noen av temaene i boken. Innholdet er fordelt på 73 kapitler og
til slutt er det et intervju fra 2003, en ikke tidligere publisert novelle, Å se gjennom vinduet, og talen han holdt
da han fikk Nobels litteraturpris i 2006: Min
fars koffert.
Slik omtales forfatteren
innledningsvis i intervjuet med Paris Rewiew (2003):
«Orhan Pamuk ble født i 1952 i
Istanbul, der ban fremdeles bor. Familien bans tjente seg rike på
jernbanebygging i Den tyrkiske republikkens tidlige dager, og Pamuk begynte på Robert
College, der barn av byens privilegerte elite fikk en sekulær utdanning etter
vestlig mønster. Han utviklet tidlig en lidenskap for visuell kunst, men etter
at ban hadde begynt på høyskolen for å studere arkitektur, bestemte han seg for
å skrive. Han er i dag Tyrkias mest leste forfatter.
Hans første roman, Herr Cevdet og
hans sønner, ble utgitt i 1982 og ble etterfulgt av Det tause huset (1983), Det
hvite slottet (1985), Svart bok (1990) og Det nye livet (1995). I 2003 mottok
Pamuk The International IMP AC Dublin Literary Award for Mitt navn er Karmosin (1998,
utgitt på norsk i 2000), et mordmysterium lagt til Istanbul på
femtenhundretallet, fortalt av mange
stemmer. Romanen utforsker sentrale temaer i forfatterskapet: vanskelighetene
med identitet for et land som strekker seg mot både øst og vest, søskenrivalisering,
dobbeltgjengere, skjønnhetens og originalitetens verdi og angsten for kulturell
påvirkning. Snø (2002), som tar for seg religiøs og politisk radikalisme, var
den første av romanene hans til å konfrontere politisk ekstremisme i dagens
Tyrkia. Den stadfestet hans stilling i utlandet, men gjorde ham omstridt i
hjemlandet. Pamuks siste bok er Istanbul (2003), et dobbeltportrett av ham selv
- i barndom og ungdom - og av stedet han kommer fra.»
Her hos Gyldendal kan lese
mer om forfatteren og om bøkene som ble utgitt etter 2003. Bilde av
forfatteren som er hos Gyldendal
Andre farger er den første boken jeg har lest av
Orhan Pamuk, men ikke den siste. Jeg kommer neppe til å lese alle bøkene, og
jeg tenker at jeg starter med Istanbul.
Det er en by som står langt oppe på lista over byer jeg kunne tenke meg å reise
til. Jeg har vært i Tyrkia flere ganger, men da har det bare vært solferie.
Å si at alt
i boken Andre farger fenget meg, er
feil. Men det som er bra er virkelig bra. Jeg har allerede skrevet flere
innlegg knyttet til boken og det kommer flere.
Flere kapitler er om Dostojevskij og hans bøker, og det er
første gang jeg har lest noe som gjør at jeg virkelig får lyst til å lese en
bok av den russiske forfatteren. Om det blir denne boken som han nevner her
eller andre, det har jeg ikke bestemt meg for:
«Jeg kan godt huske at jeg leste Brødrene
Karamasov som attenåring alene i et værelse, i et hus med utsikt over Bosporos.
Det var første boken av Dostojevskij jeg leste. I fars boksamling sto både Constance
Garnetts engelske oversettelse og en tyrkisk utgave fra 40-årene, og tittelen,
som på mystisk vis mante frem det underlige fremmedartede og mektige Russland,
hadde en god stund lokket meg med sitt løfte om en ny verden.
Som alle store romaner umiddelbart
gjør, hadde Brødrene Karamasov gitt meg følelsen av ikke å være alene i verden,
samtidig som den fikk meg til å føle at jeg var et hjelpeløst vesen der jeg
satt alene i kroken min. Mens jeg betraktet alt det romanen langsomt åpenbarte
for meg, følte jeg at jeg ikke var alene, fordi jeg, slik jeg vanligvis gjør når
jeg leser fremragende romaner, følte at disse tankene som grep meg slik, var tanker
jeg også en eller annen gang måtte ha tenkt, og det var nesten som om jeg selv
hadde opplevd å kunne huske de scenene og drømmesekvensene som skremte meg. På
den annen side ga boken meg, første gang jeg leste den, en grunnleggende
innsikt i sider ved livet som ingen noensinne hadde nevnt og ingen noensinne
diskuterte, og dermed fikk den meg også til føle meg ensom.»
Talen Orhan Pamuk holdt etter å få tildelt Nobels litteraturpris i 2006 og som er tatt med til
slutt, Min fars koffert, er "prikken over i-en", og jeg avslutter dette innlegget
med et lite sitat fra talen – faren døde i 2002 og hadde støttet sønnen da
han ville bli forfatter i motsetning til moren som gikk imot dette ønsket:
«Jeg var redd for å åpne min fars
koffert og lese notatbøkene hans fordi jeg visste at han aldri ville møte de
problemene jeg hadde møtt, og at han ikke likte ensomheten, men vennene sine,
folkemengder, selskaper, spøk og å være sosial. Men senere kom jeg også til en
annen konklusjon: Disse tankene, disse drømmene om forelskelse og tålmodighet,
kunne også være mine egne fordommer som jeg hadde hentet fra mitt eget liv og
erfaringen min som forfatter. Det fantes jo også mange glitrende forfattere som
skrev omgitt av folkemengder og familieliv, i forsamlingens flimmer og glade
kvitring. Dessuten hadde faren min i vår barndom, lei av familielivets
ensformighet, forlatt oss og reist til Paris, hvor han i likhet med ganske
mange andre forfattere, skrev ut notatbøker på hotellrom. Jeg visste at en del
av de notatbøkene lå i kofferten, for i årene før far ga meg kofferten, hadde
han omsider begynt å fortelle meg om den perioden av livet sitt. Han pleide å snakke
om de årene i barndommen min også, men da fortalte han aldri om sin egen
sårbarhet, om sitt ønske om å bli dikter eller forfatter, eller om identitetsproblemene
han hadde hatt på hotellrommene. Han fortalte i stedet om hvordan han støtt og
stadig hadde sett Jean-Paul Sartre på fortauene i Paris, om bøker han hadde
lest eller filmer han hadde sett, entusiastisk og hjertelig slik som en som
forteller en veldig viktig nyhet. Da jeg ble forfatter, glemte jeg selvsagt
aldri at det delvis skjedde fordi jeg hadde en far som snakket mer om
verdensforfatterne enn om pasjaer og religiøse storheter hjemme. Kanskje jeg
burde tenke på dette og huske på hvor mange måter jeg sto i gjeld til det store
biblioteket hans, mens jeg leste fars notatbøker. Jeg burde huske på hvordan
far, da han bodde sammen med oss, ønsket å være alene på et rom og være opptatt
med bøkene og tankene sine, uten å bry meg så mye om den litterære kvaliteten
til skriveriene hans.»
Etter å ha
lest Andre farger vil det overraske
meg om jeg ikke vil like en eller flere av forfatterens andre bøker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar