23. nov. 2014

Karsten Alnæs: 1814 Miraklenes år - inspirerer meg til å lese flere historiebøker





«1814 var et dramatisk år i norsk historie. Norge fikk sin egen grunnlov, og resultatet av krigene ute i Europa førte til at landet vårt ble skilt fra Danmark og kom i union med Sverige. Boken forteller om grunnlovsarbeidet på Eidsvoll våren 1814 og valget av Christian Frederik til norsk konge. 

Forfatteren beskriver levende krigshandlingene i juli og august, etter at Karl Johans tropper gikk inn i Norge. Den korte, men dramatiske krigen endte med norsk nederlag, men vi fikk beholde Grunnloven.

Boken som jeg nå har lest, har jeg kjøpt. Den ble utgitt i 2013 og  er på 500 sider. I tillegg kommer 100 sider med etterord, Grunnloven fra 1814, litteraturliste og personregister. Boken er lettlest og illustrert med mange bilder. 

Siden det er grunnlovsjubileum i 2014 bestemte jeg meg for å kjøpe og lese en bok som er mer detaljert enn det jeg tidligere har lest om hendelsene i 1814. Jeg har tidligere lest Karsten Alnæs sitt fem binds verk Historien om Norge.

Når utlendinger får spørsmål av journalister om hva de synes om Norge og nordmenn, blir jeg alltid forundret. Det virker som om journalistene med dette spørsmålet er i tvil om vi har en verdi, at vi har et mindreverdighetskompleks. Uansett; spiller det noen rolle hva utlendinger mener om oss. Vi er som vi er; bl a formet av historiske hendelser i miraklenes år 1814.

Når jeg leser om det som skjedde, så var 1814 virkelig miraklenes år.  Jeg mener at vi nordmenn har all grunn til å være stolte av styresettet vi har som eidsvollsmennene la grunnlag for i 1814. Forfatteren skriver at vår grunnlov bare var en i en rekke av ca 170 grunnlover som ble vedtatt fra 1770 til 1814 med bl a prinsippet om folkesuverenitet. Det som skilte vår grunnlov fra de andre, var at stemmeretten ble gitt til større grupper enn det som var vanlig, at adelen ble avskaffet, at bøndene fikk en gjenkjøpsrett til jorda gjennom bestemmelsen om odel, og at jødene ble utelukket fra riket. Det siste kan man ikke akkurat si var generøst sett med våre 2014-øyne.

Vår grunnlov bestod selv om resten av Europa etter 1814 fikk andre styresett, med nye konservative grunnlover bygd på prinsippet om fyrstens suverenitet, med innskrenkning av ytringsfriheten. Den norske Grunnloven ble betraktet som en enslig svale i verdensdelen: en radikal og liberal grunnlov, som ble et ideal for demokratiske bevegelser i mange land. Men den var under press fra Karl Johan som forsøkte å forandre Grunnloven og lovverket fra 1814-1840. Men ingenting fikk «fjellapene» til å gi seg, ikke engang trussel om en ny krig .(Svenskene var før unionen i 1814 redde for at det kunne bli en geriljakrig som de ikke kunne vinne – at vi som Taliban skulle gjemme oss i fjellene!):

«Men alle forslagene hans falt enstemmig, og den norske Grunnloven besto uforandret, og kom nå etter hvert i et helt annet internasjonalt lys enn i 1814. Norge var med ett blitt et fyrtårn for de liberale vinder i Europa, og Eidsvoll var litt et symbol på folkenes drøm om frihet. Og slik lever den også for oss i dag.»

Når jeg leser om historiske hendelser som i denne boken, tenker jeg alltid på; hva dersom det og det ikke hadde skjedd. For et år siden leste jeg denne boken:

Det jeg tenkte på da jeg leste boken om Karl Johan, var hva dersom Karl Johan ikke hadde blitt svensk kronprins og Kieltraktaten ikke var blitt inngått. Det tenkte jeg også på da jeg leste boken til Alnæs. Hva hadde skjedd da med det dengang lutfattige og utarmede Norge pga unionen med Danmark, Napeoleonskrigene og blokaden.  Hva dersom den danske arveprinsen Christian Frederik hadde reist tilbake til Danmark før han faktisk gjorde. Han var ikke akkurat den mest modige når han ble satt under press. Dersom svenskene tidligere hadde satt hardt mot hardt, er det vel ikke utenkelig at Norge hadde kommet i en helt annen stilling enn de gjorde.

Riksforsamlingen og Grunnloven var starten på utviklingen av det moderne og demokratiske samfunnet. En annen bok jeg hadde i tankene da jeg leste boken til Alnæs, var denne boken jeg skrev om i dette blogginnlegget: Kjetil Bragli Alstadheim: Republikken Norge - en bok du bør få med deg
Særlig det Alstadheim skriver i kapitlet «Det demokratiske unntaket» som han avslutter slik:

«Grunnloven fra 1814 etablerte folkesuverenitetsideen i Norge. Det er prinsippet om at all legitim statsmakt stammer fra folket. I 200 år har det pågått en utvikling mot mer demokrati og et bedre folkestyre i Norge. Men øverst i Karl Johan ligger det gule slottet. Det er de arvelige politiske privilegienes siste skanse.

Elever i grunnskolen velger hvem som skal være klassens trivselsledere i friminuttene. Men vi velger fremdeles ikke hvem som skal være landets øverste. Norges statsoverhode blir fortsatt født, ikke valgt.

Slottet er landets demokratiske unntakssone.»

I etterordet skriver Alnæs bl a:

«Selv om boken er bygd både på grunnkilder og tidligere og nyere forskning, skal dette være en populær fremstilling. Hensikten har vært å gå så nær titsvitnene som mulig, fange opp begivenhetene og stemningene med datidsmenneskenes egne ord, gjenskape miljøene, mentalitetene, begeistringen, bitterheten, usikkerheten og forundringen fra den gang. Dersom jeg har greid å vekke nysgjerrigheten og inspirert noen til å lete videre og undre seg over hva som skjedde her i landet for to hundre år siden, har jeg oppnådd det jeg har ønsket.»


Nå er jeg i utgangspunktet nysgjerrig når det gjelde historie. Men Alnæs’s bok har helt klart inspirert meg til å lese mer. Jeg har bl a notert meg disse to bøkene:



5 kommentarer:

  1. Dette er et tema jeg kunne tenke meg å lese mere om. Den øverste har jeg lagt merke til på biblioteket og tenkt at jeg en dag må låne. Takk for fine boktips!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg oppfatter deg slik at du tenker på Aarebrots bok. Leser at den er pedagogisk og sprudlende; det er flott at man kan klare å få historien til det. Alnæs er nok mer tørr; men det er masse god historie å lese i hans bok.

      Slett
    2. Nei mente Alnæs sin bok. Den har vært "fremhevet" på biblioteket. Skal ta en titt på de andre også

      Slett
  2. Har litt lyst til å lese boka, men er litt redd for at den kanskje blir fort tørt for meg? Historie er ikke min sterke side. Det går an av og til. Noen epoker er jo interessant å lese om. Så aner ikke om dette blir altfor tørt lesestoff for meg eller ikke?

    SvarSlett
    Svar
    1. Tørt er det jf at det skal ikke mange sidesteg før forfatteren blir kritisert for å spekulere i fakta. Synd; jeg liker best når forfattere tenker litt høyt; blir mer personlig. Det er ikke alt han skriver om som er like interessant å lese om for meg; f eks om krigshandlingene med svenskene. Så det er noe jeg leser med "harelabb" eller litt "shortcut". Det er en bok jeg har brukt litt tid på. De siste dagene har jeg lest mye i den for å bli ferdig. Bøker jeg leser litt nå og da blir ofte liggende for lenge og en går over til å få dårlig samvittighet for at de ikke leses ferdig. Den er oppdelt i små kapitler; derfor lett å gjøre oppslag i den i ettertid.

      Slett