Gater i mørke ( Rue des Boutiques Obscures) av Patrick Modiano

«Med ett var det som om noe falt på plass. Utsikten fra dette rommet ga meg en følelse av frykt, en engstelse jeg hadde opplevd før. Disse fasadene, denne øde gaten, skikkelsene som holdt vakt i skumringen, plaget meg på samme urovekkende måte som en melodi eller en duft man en gang har kjent. Og jeg var viss på at jeg ofte hadde stått her i skumringen og speidet ut, uten å røre meg, uten engang å våge å slå på lyset.»

Jeg har kjøpt alle bøkene som hittil er utgitt på norsk skrevet av den franske forfatteren Patrick Modiano som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2014. Det er ikke alltid at forfattere som får en slik høythengende pris har utgitt bøker som jeg liker. Men jeg tok risikoen å kjøpe romanene fordi jeg leste at hans bøker må man ikke være professor for å være interessert i.

Det er tre av hans romaner som hittil er utgitt, og sitatet over er hentet fra romanen Gater i mørke. Romanen ble utgitt i 1978 og på norsk første gang i 1979. Utgaven jeg har kjøpt ble utgitt i 2014. Romanen er utgitt i pocket utgave. Men heldigvis er både skriftstørrelse og bokomslag, utbrettsomslag, av bedre kvalitet enn pocketutgaver bruker å være.

Romanen handler om en mann, Guy Roland, som lider av hukommelsestap. Nåtiden er 1965. Romanen starter på hans siste arbeidsdag hos detektivbyrået til C.M. Hutte. Hutte skal pensjonere seg og flytte til Nice. Hutte spør hvordan det nå skal gå med Guy;

«- Meg? Jeg har et spor.

- Et spor?

- Ja. Et spor til min fortid ...

Den høytidelige tonen jeg hadde sagt det i fikk ham til

å smile.

- Jeg har alltid trodd at du en vakker dag ville finne

igjen din fortid.

Han var alvorlig nå, og jeg ble beveget.

- Men ser du, Guy, jeg lurer på om det virkelig er umaken

verdt ...

Han ble sittende taus. Hva tenkte han på? Sin egen

fortid?

- Her har du en nøkkel til Byrået. Stikk innom en gang

iblant. Det ville glede meg.

Han rakte meg en nøkkel som jeg stakk i bukselommen.

- Og ring meg i Nice. Hold meg informert ... angående

din fortid ...

Han reiste seg og trykket hånden min.

- Skal jeg følge deg til toget?

- A nei ... nei ... det er så trist ...

Dermed strøk han på dør, uten å snu seg, og jeg fikk

plutselig en følelse av tomhet. Denne mannen hadde betydd

mye for meg. Uten ham, uten hans hjelp, lurer jeg

på hvordan det skulle ha gått med meg for ti år siden,

da jeg brått var blitt rammet av hukommelsestap og gikk

rundt og famlet i tåka. Mitt tilfelle hadde gjort dypt inntrykk

på ham, og takket være sine mange forbindelser

hadde han til og med skaffet meg identitetspapirer.

- Vær så god, hadde han sagt idet han åpnet en stor

konvolutt som inneholdt et identitetskort og et pass. Nå

heter De «Guy Roland».

Og denne erfarne detektiven jeg hadde oppsøkt for å

be ham lete etter vitner eller spor fra min fortid, hadde lagt til:

- Min kjære «Guy Roland», fra nå av burde De slutte

å se Dem tilbake og heller tenke på nåtiden og fremtiden.

Jeg tilbyr Dem å arbeide hos meg ...

Når han fattet sympati for meg, var det fordi også han

- det fikk jeg vite senere - hadde mistet sine egne spor

da et helt avsnitt av hans liv forsvant med ett slag, uten

den minste ledetråd, den minste tilknytning som kunne

bringe ham i kontakt med fortiden. For hvilke fellestrekk

kan det finnes mellom denne stivbente gamle mannen

jeg ser fjerne seg i mørket, med sin loslitte frakk

og store svarte dokumentmappe, og den fordums tennisspilleren,

den vakre, blonde, baltiske baron Constantin

von Hutte?»

I romanen blir vi tatt med på Guys leting etter fortiden. Han forfølger ledertråder. De første er noen gamle bilder der han lurer på om han kan være en av personene. Noen ganger fører det han videre. Andre ganger er det blindspor. Hans leting fører han rundt i Paris. Det er mye gatenavn å forholde seg til. For de som er bevandret i Paris er dette helt sikkert et pluss. Jeg har vært der en gang og kjente igjen noe. 

Navnene på personene må man holde rede på. Jeg måtte både titt og ofte ta en kikk tilbake for å sjekke forbindelsen personen hadde til de øvrige personene og hendelsene. Dette gjorde at jeg har brukt forholdsvis mye tid på å lese romanen på kun 200 sider. Vi blir også tatt med tilbake til okkupasjonstiden under 2. verdenskrig.

Det er en viss spenning i romanen, men det er ingen krim. De som forventer det og lett kjeder seg, vil neppe like Gater i mørke. De som ikke liker løse tråder vil bli frustrert tror jeg.

Jeg synes romanen var god, særlig begynnelsen, men mistet tråden litt midtveis. Den tok seg opp igjen på slutten. Årsaken kan være at denne uken har ikke vært optimal til lesing. Det er mye annet som har tatt bolig i hodet mitt. Det er en roman jeg helt sikkert kommer til å lese om igjen en gang. Kanskje etter at jeg har lest de to andre jeg har kjøpt: Ungdomstid og Søndager i august. Men nå skal jeg lese Sara Stridsbergs Beckomberga.

I en kommentar i Aftenposten 10. oktober 2014 skriver Erik Bjørnskau: at for de som elsker Paris er Modianos romaner som et rusmiddel, og han avslutter slik:

« I tillegg til å handle om hukommelse, glemsel og identitet, handler Modianos fortellinger dypest sett om tid: fortiden som glir unna og nåtiden som bare er en uklar skygge, et ugripelig og ubegripelig øyeblikk som snart er fortid, og personer som står foran en fremtid de sjelden får øye på, og derfor heller ikke planlegger eller søker å kontrollere.

Modianos univers handler om disse vage overgangene i tiden, dette vi aldri får ordentlig tak i.»

Link til forlaget Cappelen Damm som har gitt ut romanen på norsk. Der kan man bl a lese hvordan forlaget beskriver handlingen.