10. mai 2015

Biografi: Franz Kafka - et liv av Ernst Pawel - (t o m kapittel 10)

Det var boken: Naboens sønn (Tik Ned’edar/Missing file) av den israelske forfatteren Dror Mishani  som fikk meg til å lese boken: Brevet til faren (Brief an den Vater) - en bok som inneholder et brev Franz Kafka skrev, men aldri sendte til sin far.
Bøkene fikk meg til å kjøpe romanen Prosessen og biografien om Franz Kafka skrevet av Ernst Pawel. 


Jeg bestemte meg for å lese biografien først og begynte på den høsten 2014 – kom til kapittel 7 før jeg la den fra meg. Jeg begynte på igjen i dag. 
Biografien på 520 sider inkl. register ble utgitt i 1984 og på norsk i 1991. Utgaven jeg har lest har jeg kjøpt brukt. Jeg tviler på noen nyutgivelse på norsk. Derfor er det neppe noen forlag som taper penger på mine «monstrøse» innlegg. Biografien er godt skrevet (oversatt) og interessant. Ikke bare å lese om Franz Kafka inkl. forfatterens kommentarer, men å lese om den tiden Kafka levde i.

Franz Kafka (f.1883 - d.1924) ble født i Praha, han oppholdt seg i Praha nesten hele livet og ble begravd der. Begge foreldrene, Herrmann og Julie hadde en vanskelig barndom. Faren pga fattigdom. Moren pga. av morens død som førte til at hun ble en tjenestepike for stemoren. Dette preget dem som mennesker hele livet. Men Julie var datter av en velstående bryggerieier og dette hjalp Herrmann å starte egen forretning.

«At de begge var ensomme unge mennesker som ikke hadde hatt noen barndom, to foreldreløse som ønsket seg et hjem, var de kanskje ikke oppmerksomme på hverken da eller siden. Denne fellesskapsfølelsen er sannsynligvis grunnen til at de levde nært sammen livet ut. Men å kalle deres samliv for et «lykkelig ekteskap» vil ikke være riktig.»

Kafka så tilbake på barndommen med bitterhet:

«Hele sitt liv følte Kafka at barndommen hadde forkrøplet ham og gjort ham uegnet til et liv blant de levende. Objektivt sett var forholdene han vokste opp under, ikke vesensforskjellige fra dem som kjennetegnet mesteparten av de jødiske middelklassehjemmene i Praha. Men følelsen av å være ulykkelig er for det første en høyst subjektiv opplevelse som bare har en overfladisk tilknytning til den objektive virkelighet. For det annet kan de fragmentariske fakta vi har om Kafkas liv i førskolealderen, fra 1883 til 1889, gi oss enkelte holdepunkter for å forklare hans lede og angst under en barndom som han aldri helt vokste ut av.»

Faren og moren viet hele sitt liv til butikken. Det var derfor butikken som hadde først prioritet, livet dreide seg ikke om familien. Faren som hadde kjent fattigdommen på kroppen gjorde alt han kunne for å lykkes, og derfor var alt innrettet til fordel for dette. Han var husets "Herre og Mester":

«Franz så sjelden sin far, men hørte mer til ham enn han ønsket både den gang og siden. Den rungende kommando stemmen, det øresønderrivende vulgærspråket til den opphøyde guddommen, de tordnende truslene, alt dette nørte opp fantasier som aldri helt ville vike for det prosaiske bildet av faren slik han var i virkeligheten. Det førte også til at Franz gjennom hele sitt liv var sykelig følsom for støy.».

Barna ble oppdratt av hushjelper og guvernanter. Kafka var den eldste. De neste barna, to gutter, døde som spebarn, og deretter kom tre søstre. Selv om Kafkas søstre var hyggelige mot han og han var glad i dem, manglet det på bunnen virkelig varme og nærhet mellom dem.

I 1774 ble det innført obligatorisk skole i Østerrike-Ungarn.

«Hovedformålet med Skolereformen av 1774 var en kulturell utjevning av de etniske gruppene. De mange selvstendige språk som disse gruppene talte, var blitt et voksende politisk og administrativt problem. Tysk skulle fra nå av bli et obligatorisk fag i alle folkeskoler på grunntrinnet og eneste undervisningsspråk i gymnas og høyer undervisning.»

Det utartet seg til en språkstrid, som også skolen ble berørt av, anført av tsjekkiske nasjonalister mot sentralregjeringen. Formålet med å forene og fortyske befolkningen ble ikke oppnådd; skolen bidro tvert imot til å fremelske de folks nasjonale bevissthet.

«For jødene var det annerledes; det var hverken første eller siste gang i historien de befant seg i et dilemma. Den verdslige skolen som ble pålagt og påtvunget av staten, skulle føre barna deres ut av ghettoen – og rett inn i glemselen...Selv om den store majoritet av jødene aldri ble helt tyskere – var de på en særdeles effektiv måte blitt forført til å kvitte seg med sin fortid, sine tradisjoner og sitt språk. I Böhmen og Mähren hadde tysk i hvert fall totalt fortrengt jiddisk, og dette var i seg grunn god nok til at tsjekkernes antagonisme mot jødene ble skjerpet, for i mangel av alternativer identifiserte jødene seg mer og mer med den tyske minoriteten, både politisk og kulturelt, men uten å bli akseptert av den likeverdige partner.»

15. september 1889 begynte Kafka på skolen fulgt av kokkepiken. Hele livet stemplet han skolen som «de voksnes sammensvergelse. I over et år ble han slept til skolen. Det var ikke bare Kafka som hatet skolen; de fleste var redde for lærerne og ble merket av det hele livet:

«Det var også det som var meningen; frykt og hat skaper lov og orden. Men Kafka opplevde ikke engang uskyldens nådetid. Selv om han fremdeles var barn, følte han seg slått ut på forhånd ved tanken på en kamp som han visste han var så håpløst utrustet for.»

Men selv om forfatteren ser at Kafkas følelser kan ha vært berettiget, og i det minst kan rettferdiggjøres, er han ikke helt overbevist over realiteten i Kafkas skildringer av skoletiden.  Forfatteren mener at han ikke var så sårbar og hjelpeløs som han selv ville ha det til. Etter å ha begrunnet dette, går forfatteren over til å skrive om skolesystemet mv og jødenes situasjon, for å avslutte kapittel tre slik:

«Kafkas bange anelser med hensyn til sine boklige evner slo ikke til; vitnesbyrdene fra de enkelte klasser viser at han både var dyktig og flittig. Han var faktisk en av de beste i klassen de første fire årene, populær blant elevene og meget godt likt av lærerne. Men den evige kampen for å innpasse seg og oppfylle sine forpliktelser, tømte ham til de grader for krefter at hele skoletiden i hans erindring ble redusert til en ekkel mikstur av kjedsomhet og angst, en mikstur der lærerne fløt rundt som ansiktsløse figurer, ‘Respektpersonen’ som ikke var til å skille fra hverandre der de satt, dag ut og dag inn, og holdt dom over ham.

Lese, skrive og regne voldte ingen vanskeligheter. Han husket multiplikasjonstabellen. Han lærte seg å svelge fakta og å gulpe dem opp igjen på kommando, ufordøyd og uten at de passerte gjennom hjernen. Men den mest verdifulle lærdommen han fikk, stod ikke på timeplanen: Han lærte å skaffe seg venner. Et av de vennskap som ble stiftet allerede i første klasse, varte et menneskeliv. Kafka og Hugo Bergmann var klassekamerater gjennom hele folkeskolen og gymnaset; senere gikk de hver sin vei, men hele livet stod de hverandre nær.»

Det meste av kapittel fem inneholder bakgrunnen for og hvilken atmosfære jødene levde under, den var stinn av hat:

«Det er innlysende inntil det banale at sosiale spenninger får antisemittismen til å fenge. Men faktum er at samtidig som jødene ble fryktet som konkurrenter og bekjempet som utbyttere, hatet man dem fremdeles som jøder, selv om den nye nasjonalistiske troen i noen grad hadde visket ut betydningen av en betegnelse som tidligere hadde vært rent religiøst definert. Og mens en jøde før opplysningstiden kunne opphøre å være jøde ved å la seg kristne, kunne nå ingen dåp gjøre ham om til en ekte tsjekker eller tysker. Ghettoens murer var revet, de eldgamle tradisjonene smuldret bort, men de nylig frigjorte borgere av nasjonalstaten ble fremdeles anklaget for å være jøder — og fant det stadig vanskeligere å skjønne hva anklagen gikk ut på. Jo mer de forsøkte å forsvare seg ved å bli mer tsjekkiske enn tsjekkerne selv, eller mer tyske enn tyskerne, desto strengere ble den endelige dommen.»

I denne antisemittiske atmosfæren vokste Kafka opp i:

«Men han hadde aldri kjent noen annen, og det tok lang tid for han før han forstod hvorfor han led av åndenød. Innsikten viste seg, da den kom, å være like giftig som luften han pustet inn i.»

I 1883 begynte Kafka på gymnaset, der han gikk i åtte år:

«For den overfølsomme gutten med hans fullstendige mangel på selvtillit var hver eneste prøve, fra først til sist, omtrent som en generalprøve for dommedag. At prøven ble bestått, gav heller ingen lindring; det betydde bare at han enda en gang hadde klart å narre dommerne og dette måtte plusses på den samlede summen av forseelser som han til slutt måtte stå til regnskap for.»

Pensum bestod av for det meste av latin og gresk, i tillegg litt tysk grammatikk, geografi (Kafkas yndlingsfag) og matematikk som var Kafkas dårligste. Utover det kunne elevene velg mellom tsjekkisk, fransk og gymnastikk.

«Slik var innholdet i den videregående skolen under habsburgerne – institusjonskost av liten næringsverdi; og dertil ofte bedervet. Feilene ved skolen var skrikende tydelige for de fleste av dens ofre.»

Foreldrene hørte til første generasjon av assimilerte jøder.  Forfatteren viser til Kafkas kritikk av farens labre forhold til religion, og siterer fra boken Brevet til faren, og forfatteren skriver bl a:

«Det Kafka her beskriver, var en kjent situasjon i de fleste middelklassefamilier i hans generasjon; det eneste urealistiske trekket var at han gjorde det han selv klart innså var en uunngåelig utviklingsprosess, til en personlig anklage mot faren. Faren blir anklaget fordi han var det han var og ikke kunne unngå å være.»

Når det gjelder tolkningen av Kafkas tenåringsopprør mot Gud, hans søken mot radikale ideer og interesse for sosialismen, skriver forfatteren bl a:

«Hvis Kafka ikke hadde vært født og oppdratt som jøde, hadde han ikke vært Kafka, like lite som James Joyce oppvokst blant eskimoer, kunne skrevet Ulysses. Selv om dette synes innlysende, er betydning av det altfor ofte blitt avvist, forvrengt eller bevisst ignorert. Han er blitt hyllet som en hemmelig Kristus, avslørt som pseudo-marxist. Ettersom Kafka i sine verker ikke eksplisitt tar stilling til at han ‘er jøde’, har litterære pedanter trodd seg berettiget til å avskrive hans ’ religion’ som en uvesentlig faktor i hans liv...Kafkas tenåringsopprør mot Gud kan knapt ses som noen religiøs krise; hans lunkne religiøsitet i barneårene manglet overbevisning, og hans oppfatning av den Allmektige selv var knapt mer enn en passelig retusjert forstørrelse av Herrman Kafka. Hans spirende interesse for tanker og problemer; hans skiftende begeistring for Darwin, Nietzsche og Spinoza og hans politiske sympatier som sprang hit og dit, måtte snarere betraktes som søken enn opprør, som falmende bestrebelser for å få kontakt med andre, for å finne en livsform for nuet og en nøkkel til livets gåte.»

Flere har tolket Kafka dit at han var homofil, men det er ingenting som tyder på det, verken åpent eller latent. Når det gjelder Kafkas forhold til seksualitet skriver forfatteren bl a:

«Hans vemmelse overfor kjærlighetslivets fysiske side forsinket muligens hans seksuelle debut en del, i hvert fall i forhold til gjeldende normer i Praha. Men da han i 1903 var tjue, drev en blanding av seksuell trang, frykt, skyldfølelse, sjenanse og nysgjerrighet ham inn i hans første eventyr — en ny prøve hvor han var sikker på å stryke. Anledninger var det nok av, like lette å få tak i som et glass øl, men han var kresen nok denne første gang til å unngå de kommersielle etablissementene og finne seg en ekspeditrise fra den andre siden av gaten, som var frilanser på si. Som alltid bestod han prøven og fant at opplevelsen var nøyaktig hva han hadde ventet — skitten, vanærende, deprimerende, og derfor opphissende og kolossalt spennende.»

I juli 1901 var Kafka ferdig på gymnaset. Han betraktet de første tolv årene av sin skolegang som strafferarbeid – han hadde sonet de første årene av dommen. Men verre form for tortur var i vente. Offisielt hadde han valgt filosofi ved universitetet, men endte opp med å studere jus. Forfatteren skriver at det at han først valgte filosofi var mest sannsynlig et middel i kampen mot faren – sette den i system. Men der ble Kafka skuffet, faren nøyde seg som oftest å brumme selv om han i sønnens fantasi var et monster. Faren hadde aldri vært begeistret for sønnen som barn; som mann mislikte han sønnen direkte som han kalte «Herr Sohn» – Hans eksellense sønnen:

»Filosofi? Fullstendig sprøtt, en fantasifull måte å dø av sult på. På den annen side ville denne klønete drømmeren sannsynligvis aldri drive det til noe i alle fall. Så la han filosofere, hvis det er det som skal gjøre han lykkelig...»

Uansett, i eksamenspresang fikk Kafka av faren et tre ukers opphold ved sjøen. En tur til Nordeney, en romantisk frisisk øy i Nordsjøen, Kafkas første utenlandsreise. Togturen gjorde et større inntrykk enn møtet med havet. Men Kafka var å forble for alltid et «byens barn:

«Han følte seg hjemme i erindringenes og sjelens mørke smug, som var blitt formet av hans opplevelse av Praha. Det veldige havet hadde ingen klangbunn i han.»

I et brev fra 1914 skriver han at han alltid hadde følt seg nedtrykt på landet. At det krever så mye kraft å ta synet av åpent landskap opp i seg sammenlignet med en gate i Berlin som han kan ta inn i et eneste glimt.

Fagene på jusstudiet appellerte ikke til Kafka og lærerne var noen inntørkede pedanter. Han følge han holdt på å drukne i en akademisk hengemyr, kjedsomheten seg innover han som en sky av giftgass.
Lyspunktet i denne tiden var Praha-institusjonen Die Lese-und Redeballe der deutchen Studenten in Prag («Hallen») – opprettet for å styrke tysk kultur ved universitetet. Det var der han møtte Max Brod høsten 1902, Brod som skulle bli hans biograf, trofaste venn og litterære testamentsforvalter.

«Brod var klartseende nok til å forstå Kafkas geni, lenge før noen annen ante det. I en følsom alder — han var knapt ute av ungdomsårene, men hadde allerede fått flere bøker trykt og var kjent på den kulturelle scene — hadde han tilstrekkelig storsinn og moralsk holdning til ikke bare å se, men også anerkjenne Kafkas overlegenhet, og det i en situasjon der man kunne vente nedlatenhet og sjalusi overfor en mulig rival. Han fikk på et tidlig tidspunkt den overbevisning, instinktivt og på grunnlag av et svært spinkelt materiale, at Kafka kom til å bli den viktigste forfatter i sin tid. Og da han var en som alltid på godt og vondt handlet etter sine instinkter, impulser og overbevisninger, gjorde han det til en av de viktigste oppgaver i sitt liv å arbeide for vennens suksess og anerkjennelse.

Det er meget mulig at størsteparten av Kafkas verk uten Brod ville ha gått tapt i Natten og Tåken som senket seg over verden. At det ikke skjedde, var Brods fortjeneste, og ingen betenkeligheter over utviklingen av hans Kafka-syn eller måten de posthume verkene ble utgitt på, må få lov til å fordunkle dette.»

Brod hadde evnen til å glede seg over livet, noe Kafka fullstendig manglet. Alt i alt var dette to unge menn som var helt forskjellig – nesten diametrale motsetninger. Brod var utadvendt. Kafka var innadvendt, usikker og redd for fremmede.  Det var Brod som ved å ta Kafka inn i sin krets fikk han ut av «enecellen» - isolasjonen.

«Selv om dette første til gnisninger mellom dem, og selv om forholdet mellom dem i senere år ble fjernt og formelt, var denne kontrasten et av de sterkeste båndene mellom dem. De må være den som forklarer at den unge Kafka helt fra begynnelsen av møtte Brods utadvendthet og lettfengelige begeistring med umiddelbarhet og åpenhet. Det tok likevel flere år før han før han hadde så stor tillit til ham at han våget å betro ham at også han hørte til «dikternes hellige orden».

Etterhvert hadde Kafka følelsen av at studiene fikk han inntørkede hjerne til å smuldre opp, og gikk over til å studere germanistikk og kunsthistorie. Men det ga han opp – «germanistikken ble til sagflis i munnen på ham.» Han avbrøt studiet og gikk tilbake til jussen. Han aksepterte nederlaget med forsøkene om å komme seg vekk fra Praha, få foreldrene på avstand og komme seg bort fra den triste jussen. Han slo seg til ro å gjennomføre de fem semestrene som var igjen i den triste kampen å få juridisk embetseksamen. Ved en institusjon som holdt et middelmådig intellektuelt og akademisk nivå. Heldigvis opplevde Kafka andre halvdel av studiet mindre kjedelig selv om karakterene gikk nedover. Kafka kom seg gjennom studiene til tross for flere nervekriser pga eksamen, og fikk sin tittel som doctor juris.

Forfatteren skriver at alle hans samtidige fremhever en felles kjerne hos Kafka: hans uimotståelige utstråling, hensynsfullhet, medfølelse og takt, en spesiell form for humor og et stort forråd av jordnær fornuft.  Kafka talte bare når han hadde noe å si. Dette stod i skarp kontrast til hvordan han oppfattet seg selv: utilstrekkelig, grublende og en einstøing. Han hatet å se seg selv i speil, skammet seg over den lange, hengslete og tynne kroppen sin. Men i virkeligheten så han godt ut og hadde en gutteaktig sjarm.

«Mest av alt var det imidlertid hans verdensfjerne vesen man la merke til — med ærefrykt, kjærlighet, irritasjon, men alltid i erkjennelse av at det fantes skjulte dybder i ham. Folk hadde en fornemmelse av at han måtte ha forvillet seg inn til dem og deres tid ved en eller annen ulykke eller et mirakel, noe som virket like underlig på ham som på dem. Det hemmelige liv han førte når han trakk seg tilbake til sin hule, kunne merkes — selv om man ikke kjente til det — i selv den minste og alminneligste gesten hos «den offentlige person». Han sloss for å kunne leve, i hvert fall overleve, i to verdener på en gang, som jusstuderende middelklassejøde i århundreskiftets Praha, og som en underjordisk eneboer forfulgt av tilværelsens tidløse mysterium. I studietiden klynget han seg fremdeles til troen på at disse to verdener var forskjellige og atskilte steder, at kløften mellom himmel og helvete ikke bare bestod av ord og at han, bare han hadde kraft nok, ville kunne flykte fra det ene stedet over i det andre.»

Aviser og teatre var viktig i den tiden Kafka bodde i Praha. Han har selv aldri ytret hva han syntes om å gå i teater. Uansett gikk han flittig i teater i studietiden. Musikkonserter tvang han seg til å gå på av hensyn til sine musikalske venner. Selv hadde han verken øre eller følelse for musikk. Organiserte studentaktiviteter var Kafka avmålt til. Derimot passet hans natur med å gå på kafe – det var hundrevis av dem i Praha som fungerte som nervesentre for byens kultur, politikk, forretningsliv og kriminalitet:

«Kafeen var en helt annerledes og betydelig eldre institusjon enn Lesehalle. Kafkas eventyr om kafeens opphav, som han senere fortalte til Baum, men sannsynligvis aldri fikk ned på papiret, forteller hvor glad han var for dette «forsøk på å overvinne menneskenes ensomhet», ved å la dem «komme sammen uten å være formelt invitert, bare for å treffe andre, snakke med dem, observere dem uten å bli innblandet i noe nært forhold. Enhver kan komme og gå som han vil, uten forpliktelser, og likevel føler han seg velkommen, uten det minste hykleri».


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar