Marte Michelet: Den største forbrytelsen - en tankevekkende bok på mange måter

«Hvem stod bak forsøket på å utslette jødene fra Norge? Hvorfor og hvordan kunne denne forbrytelsen skje?»

Sitatet er hentet fra Gyldendal forlags beskrivelse av boken her der det også er sitert fra de gode anmeldelsene den har fått. Marte Michelet fikk Brageprisen 2014 i klassen Sakprosa for Den største forbrytelsen. Jeg har lånt boken på biblioteket.

Selv om jeg tror jeg kan en del om europeisk historie, blir jeg hver gang jeg leser bøker som jeg nå har lest, klar over hvor forsvinnende lite jeg egentlig kan. Boken er innholdsrik, og jeg skal ikke engang forsøke å oppsummere det jeg har lest. Den er til tider brutal å lese. Boken er viktig og lærerik. Men også tankevekkende opp mot dagens Europa. 

Det foregår en stor folkeforflytning inn i Europa. Det er mange aspekter ved det tema, og det er lett å kjenne avmakt med situasjonen. I tillegg har vi en økende hets mot jøder. Den lille folkeforflytningen av jøder ut av Europa er det lite fokus på. Jeg håper at mange leser boken og gjør seg sine egne tanker.

Fra forordet:

«Forskningen på jødeutryddelsen tar mer og mer et slikt lokalt utgangspunkt. Som en av verdens fremste Holocaust-forskere, den tyske historikeren Peter Longerich, formulerer det, har forskning det siste tiåret gjort det stadig tydeligere at Holocaust «ikke kan forstås som et skrivebordsdrap' - en byråkratisk gjennomføring av en diskret drapsordre. Gradvis går det opp for oss at vi har å gjøre med en massakre som foregår over mange år, i en ufattelig skala, der hundretusenvis av gjerningsmenn og deres hjelpere, over store deler av Europa, myrdet millioner av ofre. Svært mange institusjoner med alle slags funksjoner var involvert i folkemordet, og det finnes betydelige forskjeller og kronologiske ulikheter mellom de individuelle landene og regionene der folkemordet fant sted».

Den økende interessen for norsk Holocaust-historie henger sammen med dette perspektivskiftet blant toneangivende europeiske historikere. Jakten etter «the smoking gun», den ene generalordren fra Adolf Hitler om å drepe alle jøder under tysk kontroll er for lengst oppgitt, til fordel for en langt mer kompleks forståelse. Hvert lands særegne Holocaust- historier blir viktige for å pusle sammen hele bildet av hvorfor og hvordan jødeutryddelsen kunne bli et så omfattende og uhyrlig effektivt fellesforetak for store deler av Europa. Denne boka er en liten del av det puslespillet.»

Som hun skriver i boken, jødene hadde lenge vært uønsket i Norge. Det var en villet politikk. Så villet at det kom inn i grunnloven i 1814. Det var først i 1851 at «jødeparagrafen» ble fjernet. Ved krigsutbruddet i 1940 var det kun ca 2100 jøder i Norge, og rundt en femtedel av disse var flyktninger som var kommet til Norge i slutten av 1930-årene.

På bokomslaget er et bilde som ble tatt av Benzel og Sara Braude og deres førstefødte barn Helena Dora som ble født i Norge i oktober 1912. Benzel og Sara giftet seg før Benzel forlot den lille byen Plunge i nordvestlige Litauen vinteren 1911:

«Benzel var en i en enorm bølge av jødisk utvandring fra det russiske imperiet, som Litauen den gang var en del av. Livet i den randsonen av tsarriket som jødene var forvist til, var blitt mer og mer uutholdelig. På toppen av hungersnød, epidemier og overbefolkning kom den systematiske trakasseringen og diskrimineringen av jøder. Det var det russiske imperiets offisielle politikk, og den ble ytterligere forsterket av en periode med blodige og redselsfulle pogromer, antijødiske opptøyer.

Det frodige jødiske livet som hadde vokst fram i denne delen av verden gjennom århundrer, hadde dessuten skapt en intellektuelt velorientert befolkning. Jødene i tsarriket var fullt klar over at grensesprengende friheter var blitt kjempet fram over store deler av Europa og i USA - stemmerett, ytringsfrihet, religionsfrihet og likhet for loven. Det førte til en økende frustrasjon med de kummerlige politiske og økonomiske forholdene i det bakstreverske eneveldet.»

3. mars 2011 meldte Benzel seg til fremmedpolitiet i Kristiania. Hvordan han havnet i og valgte Norge finnes det ingen opplysninger om:

«Sannsynligvis hadde han ikke planlagt å bli. Antakelig var det til Amerika Benzel også hadde tenkt seg. Men i tillegg til å finansiere billetten over Atlanteren måtte man ha 30 dollar i kontanter for a slippe inn i USA. Hadde man ikke det, kunne man bli internert på ubestemt tid på Ellis Island i New York og sendt tilbake til Europa. 30 dollar var en betydelig sum, og mange måtte gjøre stopp underveis i andre europeiske land for å tjene opp penger før de hadde råd til overfarten.

51 millioner mennesker forlot Europa i årene 1846-1932, i den mest gigantiske folkeforflytningen i verdenshistorien. Blant dem var også 800 000 nordmenn. Fire millioner jøder emigrerte fra øst til vest i disse årene, 2,6 millioner av dem til USA. I 1880 bodde det rundt 60 000 jøder i New York, i 1925 var det godt over en million. De utgjorde 10 prosent av den totale jødiske verdensbefolkningen, samlet i en og samme by.»

I januar 2012 kom Sara til Norge. Sara og Benzel fikk etterhvert tre barn til, Isak, Charles og Harry. Som mange andre jøder den tiden livnærte Benzel familien den første tiden med å reise rundt å selge småvarer – «omførselsreisende. Sara drev med søm. De bosatte seg i liten leilighet på Grünerløkka. Sara og Benzel hadde hele tiden en trang økonomi, og barnas skolegang var et års utdanning etter grunnskolen. Så måtte de ut i arbeid. Unntaket var den yngste sønnen Harry som begynte på gymnaset.

Kjernen i historien er historien om familien Braude. Hvordan det gikk med familien skal jeg ikke avsløre. Det er en vond historie å lese om, men det er ingenting for de redsler og grusomheter jødene, også i Norge, ble utsatt for. Forfatteren har på 275 sider fått med mye bakgrunnsstoff for hendelsene i Norge og i Europa for øvrig både før 1. verdenskrig, mellomkrigstiden og krigsårene 1940-1945. Som var med på å bestemme familiens skjebne.

Jeg avslutter innlegget med dette som jeg synes var særlig tankevekkende med tanke på det som skjedde etterpå:

«I juli 1938 innkalte USAs president Franklin Roosevelt til en internasjonal konferanse i Évian i Frankrike for å diskutere problemet med den store strømmen av jødiske flyktninger fra Tyskland og Østerrike. USA og Storbritannia hadde strammet kraftig inn, og konferansen hadde som uuttalt mål å presse flyktningstrømmen over på andre land. Hitler kommenterte Évian-forhandlingene syrlig: Hvis verden hadde si dyp sympati for dette kriminelle folkeslaget, kunne de værsågod få dem han, han skipet dem gjerne ut i luksusskip om det var det som måtte til.

Men av de 32 landene som var representert på konferansen, var det ingen som var villige til å ta imot et betydelig antall jøder. Unnskyldningene de kom med, gjorde ikke mye for å skjule de antisemittiske begrunnelsene. Australias representant sa at de «ikke hadde noe raseproblem, og ikke ville ha et heller». Kun land som Costa Rica og Den dominikanske republikk holdt muligheten åpen for økt jødisk innvandring, dersom de kunne få betydelig økonomisk kompensasjon.

Norge var også til stede. Direktøren for det norske Sentralpasskontoret, som i hele mellomkrigstiden gjorde sitt ytterste for å holde jøder ute av landet, beklaget at Norge dessverre ikke hadde kapasitet til å ta inn flere. Som den polske jøden Chaim Weizmann formulerte det: «Verden så ut til å være delt i to: De stedene der jødene ikke kunne bo, og de stedene der de ikke fikk komme inn.»

Da konferansen ble avsluttet, trykket den tyske avisen Der Reichsvart følgende skadefro forside: «Jøder til salgs til tilbudspriser - Hvem vil ha dem? INGEN.»

Heller enn å styrke jødenes situasjon ga dermed Évian-konferansen indirekte grønt lys til nazistenes jødeforfølgelser. Resten av verden hadde meldt klart fra om at jødenes skjebne ikke var deres problem. Siden ingen ville ta imot jødene, var «emigrasjonsløsningen» i ferd med å spille fallitt. Det ga en helt annen dynamikk til forfølgelsespolitikken, og drev den i stadig mer radikal retning.»

Privat foto: Ellis Island – dette hadde vært en bedre skjebne for Benzel og Sara enn å komme til Norge.