7. jul. 2015

Biografi: Edvard Munch - Nærbilde av et geni - av Rolf E. Stenersen


«Rolf E. Stenersens bok om Edvard Munch regnes fortsatt som en biografisk klassiker. Dette er en tekst som har vært med på å forme flere generasjoner av leseres forestillinger om kunstneren. ‘Nærbilde av et geni’ var et nyskapende og ukonvensjonelt verk da det kom ut i 1944, og boka skiller seg fortsatt ut som et særpreget bidrag til litteraturen om Munch. Mye av appellen til Stenersens biografi beror sikkert på at den inneholder en lang rekke anekdoter om malerens pussige og sære oppførsel. Samtidig er boka et forsøk på en psykoanalytisk tilnærming til Munchs person og kunst. Stenersen skriver om maleren at « den som vil komme han tett inn på livet, må følge han fra bilde til bilde». (side 235). Denne gjennomillustrerte utgaven gir derfor leseren mulighet til å studere bildene i sammenheng med forfatterens tekst slik blir det også tydelig at Stenersens synspunkter fortsatt kan være aktuelle for de som vil forstå malerens livsverk.»

Over har jeg sitert fra første avsnitt i innledningen skrevet av Hans-Martin Frydenberg Flaatten, som har vært redaktør for tekst og bilder i utgaven jeg har lest; en utgave som ble utgitt i 2012.

Jeg valgte først å låne boken av biblioteket. Men wow: boken er så flott! Jeg har nå kjøpt den. Ingen bok en blir ferdig med etter å ha lest gjennom den en gang - den må inn i bokhylla.

Nærbilde av et geni er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i 2015. Den eneste boken den kan konkurrere med i så måte er boken jeg skrev om i innlegget:

Er målet å lese om Edvard Munchs liv fra fødsel og død i dokumentar-form, kan man finne andre kilder. Selv om Stenersen skriver om dikterens liv, lar han oss ikke drukne i detaljer som i ihvertfall jeg ville glemme like fort som jeg leste dem. Han beveger seg fra barndom til død fordelt på mange kapitler med ulike temaer. Og hele tiden illustrert med kunstnerens bilder.

Fordi forfatteren kjente maleren blir boken personlig. Særlig er det siste kapittelet, der han bl a forteller om sitt første møte med Munch på Ekely høsten 1921. Stenersen hadde tjent penger på aksjesalg som han ville investere i et større bilde av Munch. 

Mange biografier er kjedelige fordi forfatteren er pinlig objektiv – helt sikkert redd for å bli tatt for «ukvalifisert synsing». Så lenge det er som i denne at det går klart at der er forfatterens analyser mv., er det helt greit. Selv om jeg ikke er enig i alle analysene. Han setter f eks Munch i kategorien «einstøing» og skriver et sted at einstøinger tror de er bedre enn andre. Der synes jeg han er for kategorisk. At mennesker som trekker seg bort fra andre mennesker, tror de er bedre enn andre, det tror jeg gjelder et fåtall. Jeg tenker at det heller er mer slik som Askildsen har skrevet:

«Man trenger noen ganger å være alene, så man slipper å gjøre seg mindre enn man er.»

Munch oste ikke av selvtillit. Han var sky. Han møtte stor motgang i barndommen, mistet flere i sin familie i sykdom, ikke minst moren da han bare var fire år, og en far som etter at hun døde overga seg til religionens grublerier. I tillegg til all motgang han i begynnelsen hadde som kunstner. Når han begynte å få anseelse, da skulle «alle» være med å danse rundt gullkalven. Men at han var sær på mange områder, og at det ikke var enkelt å forholde seg til han, det er det vel ingen tvil om når man leser boken.

 Men de fleste analysene mv til Stenersen likte jeg. Ikke minst dette:

«Under den lange tiden fra 1889 til 1909 var hans kunst sjukelig, hvis en til sjukelighet regner avvikelser fra det som er «sunt» og vanlig. Men sjelelig er knapt i noen i alle henseender «sunn». Dessuten er det det sjukelige hos mennesker som Munch ikke sjukt av sin art, men ved sin styrkegrad. Det er derfor ofte nettopp gjennom forskning av det vi kaller sære og sjuke mennesker at vi kommer frem til den dypeste kunnskap om menneskenes sinn og vesen. Hos slike mennesker kan et tydelig se ting vi andre også hemmelig sliter med. Som alle andre store kunstnere holder Edvard Munch frem et speil for oss. Hans bilder gir oss dype gløtt av det som rører seg i vårt sjelsliv. Hans kunst er preget av tanker og stemninger som kom fra hans hemninger og vansker. Det er av dette stoff han har gjort sine største kunstneriske nyskapninger.»

Boken er lettlest og usnobbete og det er mye av det han skriver som fikk meg til å le. F eks Munchs forhold til hushjelpene han hadde på Ekely. Det er på grensen til tragikomisk enkelte ganger. Stenersen kunne mye om kunst og kunne valgt å vise frem sine kunnskaper. Men i boken er det ingen briefing med fremmedord og uttrykk som gjør en amatør som meg duknakket og skamfull. Det er som det fremgår av innledningen: en følger Munchs liv fra bilde til bilde. Det er Munchs kunst som har hovedfokus i boken.

Om «Skrik» skriver han bl a at bildet

« er kanskje det mest særpregede bildet han har gjort. En voldsom angst strømmer fra det. Det viser hvordan et landskaps farger og linjer kan reise seg mot et svimmelt og overfølsomt menneske. Det var Munch som plutselig en aften følte seg lamslått av landskapet. Landskapets linjer og fargene kom mot ham som for å kvele ham. Han ville skrike av angst, men kunne ikke få frem en lyd. Han skjønte at det var noe galt med ham, at nervene hans var for spente. Likevel kvidde han seg for å søke lege. Han trodde sjukdommen, de spente nervene, hjalp han til å male. Han ville ikke være borger, miste sitt særpreg. Han ville være maleren Edvard Much.
«Det jeg har å gi, er disse bildene mine. Uten dem er jeg ingenting.»


Om Åsgårdstrand skriver Stenersen bl a:

«Munch har malt nær sagt alt som finnes i Åsgårdstrand. Han malte husene, gatene og den lille brua til skipsbrygga og framfor alt stranden. Merkelig nok malte han få bilder av menneskene der. Og når han malte dem, som i «Pikene på broen», har han ikke gitt dem trekk. Det er bare piker som danner grupper på en bru. Når han maler stranden, lar han gjerne noen sitte på de store steinene ved stranden. Det er nesten alltid hans søster Inger eller hans venn Jappe Nilsen. Selv i Åsgårdstrand holdt han seg unna menneskene. Det var landskapet, gatene og husene som løftet ham og fikk ham til å male, ikke menneskene han møtte der.




Nå skal boken jeg har lest leveres tilbake til biblioteket og så gleder jeg meg til boken jeg har kjøpt kommer. Og ikke minst ta meg en tur til Skøyen, på Munch museet. Da skal jeg tenke på det som står i boken- at bildene til Munch bør sees på langt hold eller i halvmørke:

«Det er lett å se det nære samband mellom Munchs sjelelige egenskaper og hans malemåte, hans strøk og emnevalg. Ved å male og tegne løste han ut en mengde av sine ønsker og drifter. Det var å forske og skildre, leke og dikte, spille og synge, gråte og smile, skrifte og skrike. Og ikke minst også å elske og nyte. De for Munch så vanlige lange og buete linjene blotter hans lyst når han lar penselen gli og bølge. Det er hans motvilje mot å male «vemmelige» kroppslemmer som fikk han til å male skisser og storlinjet. Denne malemåten ga ham muligheten til å slippe å male det han ikke likte å male, og til å få bedre fram det han mente var vesentlig med bildet. Ved å sløyfe småting drev han folk til å gå på mange meters hold. Da så de bedre helheten i bildet, og det den han ville de skulle se. Bildene hans skulle jo ikke bare være vakre. De skulle også si noe: «Bildene mine må sees på litt hold. Ellers mister en helheten og går glipp av det jeg har å gi. Jeg maler ikke blad og kvist, negl og vorte.»

 Om forfatteren Rolf E. Stenersen (f. 1899 og d. 1978) kan du lese her

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar