Jón Kalman Stefánsson: "Fiskene har ingen føtter" - at hjertet er en følsom muskel – det kjente jeg på da jeg leste denne romanen.

Forlaget Press skriver om Jón Kalman Stefánsson:

«Jón Kalman Stefánsson er født i 1963 og bor i Mosfellsbær på Island. Han innledet sitt forfatterskap som lyriker i 1988. Siden hans debut har han fått bred oppmerksomhet for sine romaner, og er tre ganger nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Romanen Sommerlys og så kommer natten mottok i 2005 den store islandske litteraturprisen. MedHimmelrike og helvete står Stefánsson foran sitt endelige internasjonale gjennombrudd: Boken har blitt møtt med strålende kritikker i en rekke europeisk land, og høsten 2010 gis den ut også i engelsk oversettelse.»

Jeg leste Kjell Westös roman Svik 1938 før den vant Nordisk Rådelitteraturpris 2014, og konkluderte med at det var en sjelden god roman. Etter å ha lest den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánssons roman Fiskene har ingen føtter, nominert til prisen for 2015, konkluderer jeg med det samme.

Da jeg leste Svik 1938 var det mest handlingen jeg likte. Det var et godt språk, men det var ikke det som jeg synes fremhevet romanen. Romanen til Jón Kalman Stefánsson, her er det språket.

Jeg kunne stoppet her, og bare sagt «amen» til utdrag av anmeldelsene som er sitert her hos det norske forlaget Press og der boken er presentert.  Men jeg skal forsøke å bl a vise ved sitater hva det er som gjorde at jeg likte romanen så godt. Jeg har lånt boken utgitt i 2013 og på norsk i 2015 av biblioteket. Det er helt klart en bok med stor gjenbruksverdi: den kan leses flere ganger. Derfor bør jeg kjøpe den. Merker det spesielt når jeg sitter her og skriver dette innlegget og leser det jeg har notert meg: jeg får lyst til å lese den om igjen.

Det er så mye av det han skriver som er så vakkert formulert. Riktig plassert i handlingen. Det virker så enkelt når jeg leser det, men det er vel nettopp det som er kunststykket: å skrive slik at det virker enkelt for leseren. 

Romanen har en hovedperson: Ari. Og en fortellerstemme: Jeg. Om fortellerstemmen er en person som har tilknytning til Ari og eventuell hvilken, det har jeg ikke funnet ut av. Ari får vi vite hvem er. Han er en islending som flyttet fra Keflavik til Danmark for to år siden:

«Ari sa farvel til meg og Island for nesten to år siden med et par tekstmeldinger: Det er ikke alltid så lett å puste i små samfunn, luftmangelen kan være kvelende, jeg stikker før jeg blir kvalt. En utmerket grunn til å reise. Den som vil elske Island, må iblant forsvinne derfra».

Ari forlot ektefelle og tre barn:

«Ari landsforviste seg selv. Eller livet landsforviste ham, det hverdagslige, det uoppgjorte, det han hadde veket unna og ikke tatt fatt i, og også alle de små hendelsene som samler seg opp uten at vi viser dem oppmerksomhet, er altfor opptatte, regner jeg med, for skjødesløse, for feige, kanskje en blanding av alt sammen. Først en arm som et skrik over et kjøkkenbord, noe senere kom tomrommet, det som savnet - blomst og dolk i samme ord - sakte, men sikkert fylte igjen. Men nå er han på vei tilbake, med sitt istykkermoste hjerte, etter to års opphold i Danmark, som man jo strengt tatt ikke riktig kan snakke om som utland.»

Ari er forfatter og har jobbet som forlagsdirektør i Danmark, nå sitter han på flyet hjem til Island:  

«Aris liv var alltid ment å være en reise under fjellene, en reise mot stjerner og modning, men her befinner han seg altså, nærmer seg femti med stormskritt, kjenner religionene, musikken, bøkene, kan regne ut en kules volum, er godt bevandret innen historiefaget og fotballens utvikling, men vet likevel egentlig ingenting; hører ikke hjemme noe sted, er rådvill, som om han har gått seg vill, er tynget av savn etter de voksne barna sine og hun som han hadde bodd sammen med i over tyve år, men har, på tross av savnet, ikke hatt krefter til å kare seg hjem igjen, det virket som om det var noe uforklarlig som holdt ham tilbake og som også ga grobunn til dette heftige savnet hans. Holdt ham tilbake - helt til han fikk en uventet e-post fra faren sin, Jakob. Uventet på grunn av innholdet, men også fordi forholdet deres, som aldri hadde vært nært, hadde vært lik null de siste to årene. E-posten inneholdt to setninger:

«Ja ja, du, da er tiden altså inne, nå drar man snart sitt siste sukk, det er den jævla kreften. Men du får forberede deg på en pakke.:-)»

I pakken som Ari mottok er det bl a et bilde av faren og moren,  moren som døde og forvandlet seg til fravær, et svart hull, et sår som det aldri ble snakket om, aldri pleiet: «og som med tiden ble en uhelbredelig innvortes sykdom.».

«Foreldrene hans sitter tett sammen. Han holder rundt henne, hun lener seg mot ham, begge to smiler og ser rett inn i kameraet. Av en eller annen grunn har Ari aldri sett bildet før, eller kanskje aldri fått lov til å se det, og bildet overrasket ham. Men likevel var det ingen gledelig forundring, lignet mye mer på et slag, et sjokk. Han bare stirret på bildet, på dette forsvunne øyeblikket i fortiden. Nummen. Og følte seg dårlig; uten å vite hvorfor. Men til slutt gikk det opp for ham: De så nemlig lykkelige ut. Han kunne ikke huske noen lykke dem imellom. Det handlet om ham, Ari, og moren hans. De to, deretter faren hans, Jakob. Slik fortonet det seg i minnet. Og faren hans, hadde han virkelig vært så ung en gang, så smilende, så inderlig?

Et annet spørsmål: Hvorfor sender han dette bildet til Ari akkurat nå, og dessuten forbinder det med en sannsynlig død? Tredje spørsmål: Hvorfor får Ari se dette bildet først nå, fireogførti år etter at hun døde?"

Jeg som leser veves inn i historien til Ari fra han om tolvåring sammen med faren og stemoren som flyttet til Keflavik. Om utviklingen av Keflavik fra det var et samfunn styrt av fiskeri og den amerikanske Basen. Til at amerikanerne er reist og fiskekvotene er solgt. I tillegg fortelles en historie om Aris farfar Oddvar og farmor Margrét i Nordfjördur. Den islandske naturen er til stede i romanen. Ikke postkort-naturen. Men naturen slik den har styrt menneskenes liv. 

Det er ikke noe ekstraordinært med historien som fortelles, men måten den fortelles på. Det er som et klokt menneske forteller meg historien og har tenkt grundig gjennom hva det er å være menneske. Som f eks dette om et eldre ektepar i Nordfjördur langt tilbake i tiden:

«De skjedde aldri noe i livet deres som kan regnes som betydningsfullt, de jobbet bare med fisk og sauer, kjente navnene på fjellene omkring seg og noen bekker, og kunne utifra fuglenes oppførsel se om de kunne vente seg plutselig kulde, hadde ellers lite å komme med, lettglemte, men nådde likevel det de fleste drømmer om å være lykkelig på sin måte i over seksti år, hvordan måler vi menneskenes storhet?»  

"Lettglemte mennesker" – det er vel det motsatte av det mennesker i samfunnet i 2015 ønsker å være. 

Gjenkjennelse - tanker jeg ofte har i den mørketiden: 

«Så kommer januarnatten, som kan være så dyp og tung at den som våkner opp midt inne i den og ser ut, blir overbevist om at solen aldri noen gang mer kommer til å greie å heve seg opp i denne verden av mørke og stjerner.»

Det er så mye fint jeg fant i denne boken som kan siteres. Jeg velger å avslutte med et sitat om omfavnelse: 

«Omfavnelse kan være språkets vakreste ord. Å bruke begge armer til å berøre, lage en ring rundt et annet menneske, forenes med det, en stund, to mennesker som smelter sammen til ett i livets malstrøm under en åpen og kanskje gudløs himmel. Vi trenger alle, en eller annen gang i livet, en omfavnelse, iblant sårt, en omfavnelse som kan være en trøst, som utløser gråt, eller gir skjul når noe har gått i stykker. Vi lengter etter omfavnelser fordi vi rett og slett er mennesker og hjertet er en følsom muskel. «