1. aug. 2015

Tore Renberg: På fest hos litteraturen - om Honoré de Balzac, Selma Lagerlöf og Halldor Laxness


Igjen er det tilfeldigheter som gjør at jeg finner bøker som Tore Renbergs På fest hos litteraturen – utgitt i 2012 – 133 sider.

Boken stod i en hylle på biblioteket der jeg tidligere fant Orhan Pamuks bok Andre farger, en bok jeg etterhvert kjøpte. Bøker som er vanskelig å kategorisere entydig. Synd. Det gjør at det heller ikke er enkelt å finne dem hos Bokklubben der jeg kjøper 90 % av mine bøker. Bøker jeg aller helst vil eie, men sjelden er omtalt. Jeg skulle likt å få dette servert "live - antar  at han snakket på innpust og utpust i disse foredragene.


«I 2009 holdt Tore Renberg en bejublet foredragsrekke under tittelen “Tore Con Amore” for fulle saler på Litteraturhuset i Oslo. Nå er foredragene samlet mellom to permer. For meg er det dette det handler om. Å falle for litteraturen og la seg berike, sier forfatteren og presenterer tre forfattere som spenner over to hundre år og som har vært kilder til sinnsutvidelse og glede for Renberg som leser og forfatter.

Honoré de Balzac, den moderne romanens far som skrev mer enn hundre bøker om det han kalte den menneskelige komedie, mens han drakk enorme mengder kaffe. Selma Lagerlöf, dette litterære jordskjelvet som diktet lysende om Värmlands folk, og som slik favnet hele menneskeheten. Halldor Laxness, islendingen som ble katolsk munk og kommunistsympatisør, men først og fremst sitt lands største dikter med overdådige og burleske romaner som Sin egen herre.»

Foredragene holder, som Tore Renberg skriver i innledningen, en viss muntlig foredragsstil. Det var som å høre stemmen hans imens jeg leste. Jeg har ikke lest noe av Balzac, Lagerlöf eller Laxness. Men som han håper på, boken inspirerer til å lese noe av dem.

Jeg har to uleste bøker av Lagerlöf i bokhylla: Gösta Berlings saga og Jerusalem. Ikke de to bøkene han foreslår man skal begynne med, men det får så være. Når det gjelder Balzac har jeg notert meg Far Goriot og Laxness Sin egen herre. Om de faller i smak hos meg, det er en annen sak. Selv ikke Tore Renbergs entusiasme kan få meg til å pine meg gjennom x-antall sider dersom jeg ikke liker en bok!

Min leseinteresse holdes oppe blant annet av slike bøker som På fest hos litteraturen, intervju og TV-program med forfattere og litteraturinteresserte.

Tore Renberg skriver at hans bøker er påvirket av forfatterne:

«Jeg kan komme med en innrømmelse: Jeg tror ikke mine egne bøker ville sett like ut om det ikke var for disse tre forfatterne, som alle har det til felles at de både stikker og varmer som en skarp septemberdag.  De er usjenert retoriske, de går ikke stille i dørene, de innbyr til dans, til fest, til gravøl og en real omgang sladder og vås. Det jeg vil fram til, er: Jeg tror ikke jeg ville vært den forfatteren jeg er i dag om jeg ikke gjennom disse forfatterne hadde gjenoppdaget det man kan kalle festen i litteraturen, eller den litterære festen. Jeg sier «oppdaget« — for var det ikke det jeg ble tiltrukket av da jeg en gang leste Dickens som voksent barn? Jeg mistenker at mitt eget forfatterskap uten lesningen av Halldor Laxness, Selma Lagerlöf og Honore de Balzac ville hatt et leit preg av noe anstrengt, et slags muskelsvinn, eller kanskje en stølhet det vi kaller gangsperr... «

Om hvorfor dette har hendt skriver han:

«Jeg legger fram en kort tese, og så returnerer vi til Balzac. Tesen går sånn: Jeg ble, som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den litterære retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgerlige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklende og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagant. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen.

Det å lese Balzac gir Renberg en følelse av at det han leser er sant, og at han tror forfatteren var ute etter å gi leseren følelsen at det de leser faktisk har hendt. Det som han mener Balzac mestrer best er beskrivelseskunsten av menneskelige karakterer. Oscar Wilde mente at Balzac ikke kopierte livet, han skapte det.
Renberg skriver at Lagerlöf hører hjemme blant forfatterne med stort register, med et mylder av karakterer og historier, forfatterne som gir det følelsen av at livet er en flom, som forteller om det med fyldighet og velde, som ikke har anledning til å ta hensyn til litterære konvensjoner.

Om Sin egen herre, som Renberg mener er Nordens beste roman, skriver Renberg at Laxness skrev den i opposisjon mot Hamsuns Markens grøde. Laxness fant Hamsuns prisbelønte roman usmakelig idylliserende i sin dyrking av det individualistiske landbruket. Han likte ikke en forfatter som ironiserte over gamle, over vanskeligstilte, som «ser verden i et skinn av ironi og håb» som Laxness skrev om Hamsun i 1921. Hos Islands litterære høvding skriver Renberg, er det stil, tone, språk og retorikk- og menneskesyn – som binder forfatterskapet sammen. De store ulikhetene mellom bøkene gjør det spennende å følge ham; hvor hopper han nå, hvilken sannhet er det denne gangen han følger. Under omtalen av romanen, viser han til at den er på 600 sider, og hvilken inndeling i kapitler mv som den har. Og her er Renberg og jeg helt på linje, jeg leser f. eks ikke flere bøker av Dag Solstad pga formen på romanene han har valgt: 

«Å vite at hvert kapittel har et mål, er en entitet, ikke minst det rent leservennlige i det, å vite at man får en pause; det er deilig. Jeg føler at forfatteren har vært omtenksom overfor leseren. Jeg blir ofte sliten av romaner uten kapitler, må jeg innrømme. Jeg elsker selvsagt Proust, men det er vel opplagt at boken hans ville vært mer leselig om han hadde vært i stand til å orkestrere tankene sine og for eksempel delt romanverket inn i kapitler.»


Det var kun en liten smakebit fra Tore Renbergs På fest hos litteraturen. Vil du vite mer, må du lese boken. Anbefales!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar