Jón Kalman Stefánsson: Himmelrike og helvete

«Mennesket er et merkelig vesen. Har vunnet over naturkreftene, har seiret over vanskeligheter som virker uoverkommelige, mennesket er jorderikets hersker, men har likevel liten styring med sine egne tanker og de dypene som befinner seg under dem, hva er det som bor i disse dypene, hvordan skapes de, og hvor kommer de fra, følger de noen lover, eller reiser mennesket gjennom livet med et livsfarlig kaos inni seg?»

Sitatet over er fra romanen Himmelrike og helvete som ble utgitt i 2007 og er første bok i en serie på tre. Tidligere har jeg lest og skrevet om:

Jón Kalman Stefánsson: "Fiskene har ingen føtter"

Himmelrike og helvete er på 200 sider, og som Fiskene har ingen føtter er det poesien i boken som gjør mest inntrykk. Det er ikke uten grunn at på Bokelskere.no er det mange sitater fra boken – jeg tenker at man kunne tatt ut mye fra boken og laget en diktsamling. Men så innledet også Jón Kalman Stefánsson sitt forfatterskap som lyriker.

«Det finnes knapt noe vakrere enn havet på gode dager, eller i klare netter, når det drømmer og måneskinnet er dets drømmer. Men havet er ikke det spor vakkert, og vi hater det mer enn noe annet når bølgene reiser seg titalls meter over båten, når brottsjøene skyller over oss og drukner oss som ynkelige kattunger, uansett hvor mye vi veiver med armene, roper på Gud og Jesus, drukner oss som ynkelige kattunger. Og da er alle like. Drittsekker og gode mennesker, kjemper og døgenikter, lykkelige og de ulykkelige. Det høres noen rop, et par desperate håndbevegelser og så er det som om vi aldri skulle ha vært her, den døde kroppen synker, blodet i den kjølner, minnene blir til ingenting, det kommer fisker og knubber borti leppene som ble kysset i går og sa de ordene som betyr mest av alt, knubber borti skuldrene som bar yngstebarnet på skuldrene og øynene ser ingenting lenger, de ligger på havets bunn. Sjøen er blåkald og aldri rolig, et pustende kjempevesen som vanligvis bærer over med oss, men iblant ikke, og da drukner vi; menneskets historie er ikke særlig komplisert.»

For meg som er oppvokst langs en værhard Finnmarkskyst går denne beskrivelsen rett inn – akkurat slik er det. Havet som jeg elsker, men også hater. Og ikke minst frykter.

Handlingen i boken foregår for over 100 år tilbake i tid da menneskene var avhengig av havet på en helt annen måte enn idag, da man bl a ikke hadde værmeldinger som kunne advare om at uvær var på vei. 

Handlingen i romanen er fra kysten av Island. Hovedpersonen er Gutten og han med i et båtlag på seks. I tillegg har de en kokke: Andrea. Faren druknet da Gutten var seks år og etter det ble familien splittet. Gutten er sterkt knyttet til Bárdur, en av de seks på laget. Gutten har vært med Bárdur på hjemstedet hans Plassen. Bárdur har lånt med seg flere bøker og drømmer om kjæresten Sigrídur. Gutten drømmer om noe annet:

«Han vil utrette noe i dette livet, lære språk, se verden, lese tusen bøker, han vil finne kjernen, hvor den nå enn er, han vil finne ut om det eksisterer en kjerne, men iblant er det vanskelig å tenke og lese når man er utslitt etter en tung utror, gjennomvåt og kald etter tolv timer ute på slåtteengene, da kan tankene være så tunge at han knapt greier å løfte dem, og da er det langt inn til kjernen.»

Det er bortimot femti rorbuer i området der fiskerne sover, egner line og spiser i samme rom. Nå venter de bare på en av karene, Árni. Han har vært hjemme hos kona Sesselja og barna. Når han er kommet setter de i gang med å egne line og morgenen etter drar de ut med båten. I den åpne båten fryser Bárdur ihjel da båtlaget overraskes av snøstorm og han har glemt skinnkjortelen som skal beskytte han mot kulde og nedbør.

Etter at de er kommet tilbake til rorbua bestemmer Gutten seg for å dra til Plassen for å levere tilbake boken Det tapte paradis. Boken Bárdur var så opptatt med å lese før de dro ut og var årsaken til at han glemte skinnkjortelen. Etterpå har han tenkt å ta livet av seg. Han kjenner ikke at han har noe igjen å leve for etter at Bárdur er død. Inne i boken finner han et brev Bárdur har skrevet til Sigrídur:

«Gutten bruker ikke lang tid på å plukke sammen det han skal ta med seg. Andrea hjelper ham, tvinger ham til å spise litt, pakker inn en bit med salt kjøtt, den siste, den skulle vært i suppen neste søndag, de overlever nok, tenker hun og kjenner plutselig et heftig raseri mot dem som er der ute og som nå tar seg av fangsten, føler nesten hat, over at de er i live, alle fire. Forkleet hennes er fremdeles mørkt av tårer, kanskje vil flekken aldri gå vekk, håper ikke det, tenker hun. De pakker inn Det tapte paradis i mange lag, den boken skal med, deretter nok flatbrød og leverpostei, en håndfull sukkerbiter. Men først åpner gutten boken og det går en trekning over ansiktet hans idet han får se brevet til Sigridur. Uten deg finnes intet skjønt for meg. Ord til henne som puster der bakom fjell og heder og som fremdeles ikke vet at livets muligheter har skrumpet inn betraktelig, hun som rykker til hver gang hun får øye på noen som kommer mot gården og som håper at det er fiskeværets postbud med brev til henne, ord som skal bygge bro over avstander, ord som lindrer savnet, men samtidig får det til å vokse og bli større. Neste brev hun får blir tykt, varme ord fra en død mann. Gutten rekker Andrea brevet og sier, pass på at det følger med ham, og Andrea sier, stakkars pike, og det sier vi også, for frosten og diktet tok fra henne det mest dyrebare.

Så er gutten reiseklar.»

Når Gutten etter en strabasiøs tur over fjellet kommer til Plassen tar livet en annen retning enn han hadde tenkt.  Han blir tatt vare på av en rik og eksentrisk enke, Geirthrúdur. Denne delen av boken blir vi kjent med mange ulike personligheter på tettstedet Plassen. 

I de neste bøkene, Englenes sorg og Menneskets hjerte, fortsetter historien om Gutten.