25. sep. 2015

Judith Hermann: All kjærlighets begynnelse (Alle Lieber Anfang)



«En av europeisk litteraturs store, og stille, stilister, Judith Hermann, har nå endelig gjort sin romandebut! Berlin-fødte Hermann har bygget seg et solid navn hos norske lesere gjennom sine tre novellesamlinger, den siste, Alice, mottok fantastiske anmeldelser fra et samlet norsk anmelderkorps og var blant de nominerte bøkene på short list for Indiependent forreign fiction price.

Nå har Hermann skrevet en vakker og skremmende roman om kjærlighetens krav og livets sårbarhet. En varsom skrekkhistorie fra forstadsidyllen. Her møter vi Stella og Jason, de er gift, de har en datter, Ava, de bor i et hus i utkanten av byen. Et fint, enkelt hus, en liten hage, en stille liv i hverdagen, vanligvis uten Jason, som jobber mye. Men en dag står en mann utenfor døren, en fremmed, en Stella aldri har sett før. Han sier han bare ønsker en liten prat med henne, mer sier han ikke. Stella avviser ham. Den fremmede går, men kommer tilbake dagen etter, også neste dag kommer han, bestemt på ikke å la henne være i fred. Dette er begynnelsen på et mareritt som sakte men sikkert eskalerer. I et stilsikkert, klart og kompromissløst språk og med nærmest irriterende vakre bilder forteller Judith Hermann om det mysteriet som er kjærligheten, fram til sammenbruddet av det man trodde var et trygt liv.»

Romanen er den første boken jeg har lest av forfatteren. Utgitt i 2014 og på norsk i 2015. 174 sider. Har lånt boken av biblioteket.

Jeg kan istemme at hun er en stille stilist. Det er noe veldig rent over denne romanen. Vakkert er det også. Men skremmende: kun litt i begynnelsen. Jeg vil vel heller si at det var en sjelden ro over romanen. Særlig tatt i betraktning av historiens grunntema. Måten Stella håndterer denne stalkeren på, er beundringsverdig på en måte. På en annen måte litt ansvarsløst med tanke på ansvaret for datteren og at Jason er mye ute og reiser. Men det er personligheten hennes som stemmer overens med hvordan hun møter pasientene hun er hjemmesykepleier for. Varsom skrekkhistorie passet fint for denne romanen synes jeg.  

Jeg forventet meg ingen skrekkhistorie. Den er ikke kategorisert som en spenningsromanen.Men ble ikke så grepet av historien som jeg hadde forventet.  Mulig det kommer at jeg har lest romanen i rykk og napp. Denne uken har hodet mitt vært fullt av andre tanker. Kanskje jeg burde lest den om igjen. Det er heller ikke lenge siden jeg leste en skrekkhistorie av Mo Hayder. Da ble jeg skikkelig skremt! Uansett, jeg skal helt klart lese novellesamlingen Alice. Men nå er det andre bøker som ligger klar til lesing – seks stk. som jeg gleder meg til:

Et sitat fra romanen – Stella liker også å lese bøker:


«Panoramavinduet hører til stuen. I stuen står det en lav stol ved vinduet, der Stella sitter og leser om kvelden og ikke bryr seg om at hun etter mørkets frembrudd sitter som på en scene i denne stolen. Hun leser det hun kommer over, hun leser alt, hun kommer over en bok, hun åpner den og dykker ned i den, det er også noe grusomt ved dette. Jason sier iblant, du kom til å dø hvis man tok bøkene fra deg. Kom du til å dø? Stella svarer ikke på dette. Midt på dagen, mellom alt som skal ordnes, fås unna, legges bak seg, tar hun en bok og leser en side, to sider, det er nesten som å puste, hun ville knapt nok være i stand til å si hva hun nettopp har lest, det er også noe annet det dreier seg om. Om motstand. Eller om å ta til motmæle. Kanskje dreier det seg om å forsvinne. Det kan hende.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar