Biografi: Torbjørn Hovde: Gud bevare Russland – Nikolaj II- Russlands siste tsar – hans liv og død.

Hodet mitt er fylt opp med spørsmål mv etter å ha lest biografien skrevet av Torbjørn Hovde: Gud bevare Russland – Nikolaj II- Russlands siste tsar – hans liv og død. Som ble henrettet sammen med sin familie, ektefelle og fem barn, og tjenere 17. juli 1918. En interessant, lettlest, spennende, og på slutten, en trist bok.

Biografien er i underkant av 400 sider og utgitt i 2014. Jeg har lånt boken av biblioteket. Det som inspirerte meg til å lese boken er romanen jeg skrev om i innlegget:

Kari F Brænne: Himmelfall

Brænne bygger handlingen i romanen rundt en myte: at tsarens datter Maria unnslapp henrettelsen. Boken til Hovde har naturlig nok et annet fokus. I boken til Brænne var Maria hovedperson og fokuset var mer mot hvordan hun opplevde det som skjedde. I boken til Hovde får en vite mer om bakgrunnen for det drama som hadde sin slutt i 1918. Allikevel kjenner jeg mye igjen i biografien til Hovde som jeg leste om i romanen til Brænne, men livet til tsarfamilien blir enda mer dramatisk.

Ved å lese boken til Hovde og med boken til Brænne som bakteppe, opplever jeg å komme tett på livet deres. Derfor blir den siste tiden de levde vond å lese om. Men samtidig må jeg da si til meg selv: Russlands jord er stenket i blod og mye skyldes tsar Nikolaj IIs avgjørelser. Hvordan befolkningen hadde det, er lite omtalt. Det må man nok søke andre i kilder etter. Biografien er ikke perfekt, men godt nok for det formål jeg så ved å lese den.   Den er anmeldt her på Utdanningsnytt.no der anmelder bl a påpeker de svakheter han mener er ved boken. 

Den neste boken om Russland jeg har kjøpt og skal lese er boken til Peter Normann Waage: Russland er sitt eget sted. En bok jeg har kjøpt. Gleder meg til å lese boken som har fått gode kritikker. En roman som forteller om hendelsene fra befolkningens ståsted og som jeg leste i juli 2014: 

Kjempenes fall (Fall of Giants) av Ken Follett -

Både tsarfamiliens og Russlands historie kunne tatt en annen vei hadde tsaren hørt på de råd som han fikk bl a om å gå av som eneveldig hersker. Samtidig; måten familien ble tatt livet av og at også barna og tjenere ble drept, kan ikke forsvares mener jeg. Og som forfatteren skriver mot slutten av boken:

«Men med et hvitt nederlag og rød seirer fikk Russland etter hvert et regime som skulle vise seg å være enda mer kontrollerende, hensynsløst og brutalt som Nikolaj IIs Russland hadde vært.»

Tsaren var ingen klok man. Det samme som vel kan sies om dagens eneveldige hersker i Russland: Putin...  

På bokomslaget står det at Torbjørn Hovde er utdannet lærer og har skrevet en rekke historiske artikler, og har utgitt tre romaner. Om biografien:

"Gud Bevare Russland!" er den første biografien på norsk om Russlands siste tsar, Nikolaj II. Det å samle stoff til en biografi er som å lete etter brikker i et puslespill. Viktige brikker i denne biografien er tsarens dagbøker og brev. I tillegg har mange politikere, diplomater og andre som hadde god kjennskap til Nikolaj II bidratt med viktig informasjon gjennom sine memoarer.

Nikolaj II var reservert, elskverdig, fåmælt og usikker. Han var en trofast ektemann og en omsorgsfull familiefar. Han arvet tronen 26 år gammel, og i løpet av sin regjeringstid kom han til å oppleve store rystelser i det russiske samfunnet. Under februarrevolusjonen i 1917 abdiserte han. Til tross for abdikasjonen ble han offer for et av de mest hensynsløse politiske mord i nyere tid. Den 17. juli 1918 ble han, sammen med sin ektemake og deres fem barn, henrettet av bolsjevikene.»

I 1613 ble den første tsar av slekten Romanov valgt: Michail Romanov. Tsar Alexander II, bestefaren til Nikolaj, ble drept av en bombe i 1881 som terrororganisasjonen Folkets vilje stod bak.  Han hadde tilnavnet «Befrieren» etter at han opphevet livegenskapet i 1861, fire år før slaveriet ble avskaffet i USA. Han gjennomført også andre viktige reformer. Men reformene kom for sent og fikk ikke den virkning som var tilsiktet. Hans sønn og faren til Nikolaj, tsar Alexander III, bestemte at alle tilløp til revolusjon måtte knuses hvis Romanov dynastiet fortsatt skulle styre Russland. Han hadde ingenting til overs for farens liberalisme og farens livsførsel som kristen monark.

Alexander IIIs regjeringstid var preget av politimakt og brutalitet. Samtidig var han fremtidsrettet og motsto alle provokasjoner som kunne dra Russland inn i krig – og fikk av den grunn tilnavnet «Fredsstifteren».  Hans kone, den danske prinsessen Marie, var godt likt både av rojalister og ved hoffet. De bodde i Gattjinapalasset  i en leilighet som opprinnelig var bygd for tjenestefolket, de store salene i palasset stod tomme.

Nikolaj begynte å skrive dagbok da han var 14 år. Som han fortsatte med i voksen alder. Dagbøkene ble funnet i Ipatievhuset i Jekaterinburg der de ble drept og brakt til Romanov arkivet i Moskva. Etter perestrojkaen ble det mulig for historikerne å få tilgang til arkivet.

Med en streng far vokser sønnene opp som snille, veike og blyge menn. Alexander III har ikke stor tro på sin etterfølger. Selv om han var motstander av et ekteskap mellom Nikolaj og den tyske prinsessen Alexandra som også ble kalt Alix, ga han etter idet han tenkte at et stabilt og lykkelig ekteskap og en livsledsager kunne støtte sønnen.

Alexander IIIs dør av sykdom i 1894 og kort etter gifter Nikolaj seg med Alix etter at hun hadde konvertert til den ortodokse lære. Etterhvert flyttet de til St. Petersburg til Tsarskoje Selo der de bodde sammen med de fem barna frem til de som fanger ble tatt med til Sibir i 1917.

Den store folkefesten i forbindelse med kroningen i 1896 ble dramatisk da mange mennesker ble drept og trampet ihjel. Den første ripen i lakken til den nye tsaren fikk han og ektefellen da de etter tragedien valgte å delta på et ball arrangert av den franske ambassadør. Det som festet seg i opinionen var: 

«1 300 mennesker døde i Chondyka, tsaren dro på danseball».

Tsaren var en svak leder som hele tiden stod fast på at tsarens enevelde var det beste for Russland. Det samme mente Alix. Det ble deres bane da krigen mot Japan og deltakelsen i 1. verdenskrig utarmet befolkningen.  De hørte ikke på rådgivere som advarte dem om muligheten for revolusjon.  Munken Rasputin utøvde innflytelse på ekteparet og særlig Alix fordi det var tegn på at han helbredet sønnen Aleksej, den neste tsar, som hadde en blødersykdom. En sykdom som måtte holdes hemmelig for omverden. Etterhvert som tsaren gikk inn i krigen som øverstkommanderende fikk Rasputin gjennom Alix innflytelse over sammensetningen av de som styrte Russland. Alix ble også mistenkt for å konspirere med Tyskland. Den tyske heksa som hun ble kalt.

Nikolaj ble tvunget til å abdisere i 1917. Familien ble holdt som fanger i Tsarskoje Selo og senere overført til Tobolsk i Sibir. Planen etter det var å overføre tsaren til Moskva og stille han for retten. Men ferden endte i Jekaterinburg. Sterkt er det også å lese at engelsk læreren som var med på togturen beskriver hvordan fulle soldater begår overgrep mot tre av jentene. «De hvite» rykket stadig nærmere byen og bolsjevikene fikk hast på seg - det ble bestemt å henrette familien. I kjelleren ble udåden utført. Massakren er grusom å lese om, også hva de gjorde med likene for å skjule sine spor.

Mer om tsarens livshistorie og familiens vei til henrettelsen kan du lese i biografien. Også hvordan levningene ble funnet og hva som skjedde etter det.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål etter å ha lest biografien. Bl a hvorfor ikke Norge var representert da levningene etter fem av familiemedlemmene fikk sitt siste hvilested. Selv om besteforeldrene til vårt statsoverhode begge var i nær i slekt med Nikolaj den andre. Både Danmark og Sverige var representert med sine ambassadører. Det var Nicolaj, Alix, Olga, Tatjana og Antastasia og fire tjenere som ble begravet. Levningene etter Maria og Aleksej er fortsatt ikke begravet.

«Fredag 17. juli 1998 var en solrik og varm dag i St. Petersburg. Klokka 12:00 hørtes fra Peter-Paul-festningen en artillerisalutt som markerte starten på begravelsesseremonien eller rekviemmessen, som ble ledet av erkeprest Boris Glebov. Han hadde fått instruksjon fra Den Hellige Synode om ikke å nevne Nikolajs, Alexandras eller noen av de andres navn under seremonien, bare referere til "kristne offer for revolusjonen." President Jeltsin hadde imidlertid ingen betenkeligheter med å nevne hvem som ble begravet: "I dag er en historisk dag for Russland. Åtti år er gått siden den siste russiske keiser og hans familie ble myrdet. I mange år tiet vi stille om denne forferdelige forbrytelse. Men nå må vi si sannheten. Det som skjedde i Jekaterinburg for åtti år siden, er en av de mest skammelige hendelser i vår historie. Ved å begrave levningene etter dem som uten skyld ble myrdet, vil vi sone for de synder våre forfedre gjorde.

De som utførte denne forbrytelsen, er like skyldige som de som i tiår etter tiår gikk god for den. Det er umulig å lyve for oss selv og derigjennom rettferdiggjøremeningsløse grusomheter utført på politisk grunnlag. Mordet på Romanov-familien er en av følgene av splittelsen i det russiske samfunn mellom 'oss' og 'dem'. Følgene av denne splittelsen kan vi se til denne dag. Når vi begraver ofrene etter tragedien i Jekaterinburg, utfører vi en menneskelig handling, en handling som fremstår som et symbol for Russland."

Tsaren da han var fange på Tsarskoje Selo etter at han hadde abdisert.  Vedhogst og snømåking var noe av det han bedrev tiden med. Et av de siste bildene som ble tatt av han. Hans dagbøker tilsier at han opplevde abdiseringen som en lettelse.