Boken til Bill
Bryson, Hjemme – En kort historie om de
nære ting, lånte jeg først av biblioteket. Men etter å ha lest noen sider
kjøpte jeg den. Den er på 570 sider inkl register og ble utgitt i 2010 og på
norsk i 2012.
Det er den første
boken jeg har lest av den amerikanske forfatteren Bill Bryson som har bodd
mesteparten av livet i England. Det blir ikke den siste – jeg ble veldig
begeistret av denne innholdsrike boken. Men ikke minst at han har humoren som jeg
synes for mange forfattere som skriver faktabøker mangler. Som gjør at temaene de skriver om blir unødvendig kjedelige og oppramsende fakta
Det er sitt eget hus,
en tidligere prestegård i England, nærmere bestemt i Nordfolk, som er
utgangspunkt for denne boken. Han tar oss gjennom historien ved å bevege seg
fra rom til rom i huset. Men først skriver han om året prestegården ble bygd,
1851, det året verdensutstillingen i London ble arrangert, og byggingen av
Crystal Palace i Hyde Park. Det var sjefsgartneren ved Chatsworth House, Joseph
Paxton, som var arkitekten bak det usedvanlige byggverket. Og det er det som er
gjennomgående og begeistrer meg, hvor iderike mange mennesker var på denne
tiden. Kjenner at jeg får energi av å lese om alt de utviklet og fant opp. Idag
virker det som om de fleste mennesker trives best i stadiet at de skal nyte. Jakten på lykken. Som er en kortvarig affære. Men kanskje det er fordi det er det media skriver om – det har
ikke nyhetens interesse at man skriver f.eks om forskning og utvikling. Om
oppfinnsomme mennesker med fremdrift.
I samme kapittel
skriver han om prestene som i denne perioden var rike og drev mest alt annet
enn å være prester. Inntektene de hadde kom ikke fra Kirken, men fra
leieinntekter og tiende. Det var ikke krav at man var ordinert til prest for å
få en stilling i kirken.
«For landsens prester var pliktene
svært løst definert. Fromhet var ikke noe absolutt krav, det var ikke engang
forventet. For å bli ordinert som prest i den anglikanske kirken krevdes
universitetsutdannelse, men de fleste prester hadde studert klassisk språk og litteratur,
ikke teologi, og hadde dermed heller ingen opplæring i å holde prekener, gi
åndelig veiledning og trøst eller på annen måte opptre som gode kristne. Mange
gadd ikke engang skrive prekener, de kjøpte bare en stor bok med ferdigskrevne
prekener og leste opp en hver uke.
Selv om det ikke var tenkt sånn, ble
resultatet at det oppsto en klasse med velutdannede, velstående mennesker som
hadde massevis av tid til overs. Følgelig begynte mange av dem å sysle med
underlige ting. Aldri før hadde en gruppe mennesker drevet med et så variert
utvalg fortjenestefulle sysler, som de på ingen måte var ansatt å drive med.«
Forfatteren gir oss
eksempler. En prest hadde dårlig fremmøte til gudstjenestene og bygde om halve
kirken til hønsehus. Han ble også en selvlært autoritet innen språkvitenskap og
utga verdens første ordbok i islandsk. En annen prest oppfant vevemaskinen som
la grunnlaget for den industrielle revolusjonen.
I neste kapittel, Stedet, skriver han om den dyktige, men
noe underlige professoren Vere Gordon Childe som ble ekspert på tidligere folkegruppers
liv og levnet. Her gir han plass til en humoristisk faktaopplysning:
«Han var langt fra den fødte
praktiske arkeolog, for å si det mildt. En kollega, Stuart Piggott, noterte seg
nesten himmelfallen Childes «manglende evne til å forstå arkeologiske funn i
felten, og metodene for å ta vare på, gjenkjenne og tolke dem». Nesten alle de
mange bøkene han skrev, var basert på lesning mer enn på praktisk erfaring. Og
de mange språkene han behersket, kunne han bare delvis. Han kunne lese dem uten
problemer, men hadde sin helt egen uttale, som ingen som faktisk snakket språket,
forsto. En gang han var i Norge og ville gjøre inntrykk på kolleger, skulle han
bestille bringebær, men fikk servert tolv øl.»
'
I kapitlet Hallen skriver han om alle de enorme
husene, herregårdene og slottene som ble bygd. Et av husene han er innom er Lanhydrock House i Cornwall som jeg besøkte i 2010 - helt utrolig fint sted både utvendig og innvendig - privat foto:
En av dem som bygde i stor stil
var Henrik VIII. Hans datter Elizabeth I fant at det var billigere å reise på
besøk til andre, og la dem ta regningene ved reisene sine.
«Kongeferder ble nesten alltid hilst
med en blanding av begeistring og nervøsitet av dem monarken ville besøke. På
den ene siden bød de på en glimrende anledning til begunstigelse og sosialt
avansement, men på den andre siden var de forferdelig kostbare. Den kongelige
husholdningen talte opptil 1500 mennesker, og en god del av dem - 150 eller så
i Elizabeth Is tilfelle - deltok i det kongelige reisefølget under hennes årlige
ferder. Vertskapet der hun kom, måtte ikke bare bruke uhyrlige summer på å
bespise, innlosjere og underholde en hær av bortskjemte og privilegerte
mennesker, de måtte også regne med en god del nasking og skader på hus og
eiendom, foruten enkelte mindre helsebringende overraskelser. Da hoffet til
kong Charles II forlot Oxford omtrent i 1660, klaget en av dem, som var igjen
med forståelig sjokk og vantro over de kongelige gjestene hadde etterlatt «sine
ekskrementer i alle kroker, i skorsteiner, arbeidsværelser, kullhus og
kjellere.»»
I kapitlet Kjøkkenet skriver han om den populære kokeboken til Elizabeth Beeton:
«Beeton gjorde det klart fra første
side at det å drive en husholdning var en alvorlig og humørløs affære. «Som med
hærens øverstkommanderende eller en bedriftsleder, slik er det også med husets
frue,» erklærte hun. Bare noen linjer før hadde hun hyllet sitt eget uselviske
heltemot: «Jeg må åpenhjertig innrømme at hvis jeg hadde visst på forhånd at
denne boken ville koste meg så mye arbeid, hadde jeg ikke vært så modig å gå i
gang med den,» skrev hun, og ga leseren en følelse av mismot og skyld.
Tittelen til tross feier Book of
Household Management gjennom sitt angivelige emne på bare 23 sider. De øvrige
nesten 900 sidene er viet matlaging. Men enda så mye hun skriver om det som
foregikk i kjøkkenet, var ikke Beeton så veldig begeistret for matlaging, og
hun holdt seg så vidt mulig unna sitt eget kjøkken. Man behøver ikke lese mye
av oppskriftene for man aner at det er slik – for eksempel når hun påstår at
pasta skal kokes i en time og tre kvarter. I likhet med så mange av sine
landsmenn og sin generasjon var hun dypt mistenksom overfor alt eksotisk. Det
er bare «de som ikke har fordommer mot terpentin» som liker mango, skrev hun.
Hummer syntes hun var «heller ufordøyelig» og «ikke så næringsrik som den antas
å være». Hvitløk var «motbydelig». Poteter var «mistenkelige; mange av dem er
narkotiske, og mange er skadelige». Ost mente hun bare egnet seg for
stillesittende personer - hun sier ikke hvorfor - og da bare «i meget små
mengder». Særlig måtte man unngå skimmelost, siden dette var soppvekst.
«Generelt», tilføyde hun en smule tvetydig, «er ting i forråtnelse ikke sunt å
spise, ett sted må grensen gå». Verst av alt var tomat: «Hele planten har en
ubehagelig lukt, og når saften varmes opp, gir den fra seg en damp så mektig at
den kan forårsake svimmelhet og oppkast.»
Vel, vel – verden er
gått videre kan man si. Ihvertfall på kostholdsområdet.
Slik beveger Bill
Bryson seg fra rom til rom og ulike temaer. Imponerende hvor mange temaer han
er innom. Hvor mange interessante mennesker han er innom. Mange glemt for ettertiden selv om de har bidratt til velstanden vi kan meske oss med i dag. Som var få forunt i 1851, det året prestegården ble ferdigbygd. En av de beste faktabøkene jeg har lest. Lærerik, interessant og krydret
med lun humor. En bok som har fått gode kritikker. Noe hadde jeg lest om før,
men det meste var ukjent. Jeg leser gjerne flere slike bøker – skrevet av Bill
Bryson eller andre.
De jeg ikke var klar
over at den som har bygd det indre skjelettet til Frihetsstatuen, var samme
mann som tilskriver Eiffeltårnet: Alexandre Gustave Boenichausen-Eiffel. Private bilder fra sommeren 2013 og 2014:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar