Levende begravd (Bill Bryson - Edgar Allan Poe - Helge Ingstad)

Kilde: horrorpedia.com – det står her at historien til Edgar Allan Poe er filmatisert flere ganger

Det er ikke alt man opplever i løpet av et år er like hyggelig å tenke tilbake på. I juni måtte jeg ta den tunge veien til dyrlegen for å få den gamle hunden min med alskens plager avlivet. Å avlive dyr er aldri noe som blir en vanesak. Jeg var selvsagt både stresset og utafor, dyrlegen som var nyutdannet, virket usikker. Hun lyttet og lyttet på han. Jeg spurte flere ganger om hun var sikker på at han var død. 

Jeg kom til å tenke på opplevelsen hos dyrlegen da jeg leste boken jeg skrev om i innlegget:

Bill Bryson: Hjemme. En kort historie om de nære ting 

Bill Bryson skriver at frykten for å bli levende begravet grep om seg – en frykt som Edgar Allan Poe i 1844 utnyttet med stort hell i historien The Premature Buriel. I dag som mange hungrer etter skummelt lesestoff, burde det vært mulighet for relansering av historien.

«Katalepsi, en lammelsestilstand der offeret bare synes å være død, men i virkeligheten er ved bevissthet, ble datidens mest fryktede sykdom. Aviser og populære magasiner var fulle av historier om folk som led av lammelser. Et velkjent tilfelle var Eleanol Markham fra staten New York som skulle begraves i juli 1894 da del plutselig kunne høres engstelige lyder inne fra kisten. Lokket ble løftet av, og Markham ropte: «Herregud, dere begraver meg levende

Til sine redningsmenn fortalte hun: «Jeg var ved bevissthet hele tiden mens dere forberedte begravelsen. Det var så redselsfullt at det ikke lar seg beskrive. Jeg kunne høre alt som foregikk, selv da noen hvisket utenfor døren.» Men uansett hvor mye hun prøvde å gjøre anskrik, var hun helt hjelpeløs. Av 1200 døde som av ulike årsaker ble gravd opp igjen i New York mellom 1860 og 1880, var det det seks som viste tegn til hardhendt behandling eller annen uro etter gravlegging...

...Så mange ble nesten sykelig besatt av frykten for å bli gravlagt før tiden at det ble laget et eget ord for det: tafefobi. Forfatteren Wilkie Collins la hver kveld et brev på nattbordet som inneholdt en stående instruks for testene han ønsket utført hvis han skulle bli funnet i tilsynelatende død tilstand. Andre ga beskjed om at hodet måtte kappes av eller at hjertet måtte fjernes for gravlegging for å avlive (om vi kan bruke det ordet) all tvil. En forfatter foreslo å etablere «vente-likhus» der de døde kunne oppbevares noen dager for å se om de virkelig var døde og ikke bare uvanlig stille. En mer oppfinnsom mann konstruerte en innretning til bruk for den som lå i kisten. Hvis den døde skulle våkne, kunne han trekke i en snor, og det åpnet seg en lufteventil og ringte i en klokke og ble viftet med et flagg over jorden. Det ble stiftet en Forening til forhindring av tidlig gravlegging i Storbritannia i 1899, og en tilsvarende amerikansk forening året etter. Begge foreningene foreslo at det måtte foretas en rekke krevende undersøkelser attestert av lege før en person kunne erklæres ugjenkallelig død. Det skulle blant annet holdes et varmt strykejern mot den dødes hud for å se om det dannet seg blemmer. Flere av disse testene inngikk faktisk i pensum på legestudiet en periode.»

En annen bok jeg leste om tema var:

Apache-indianerne - jakten på den tapte stamme av Helge Ingstad - så fjern fra vår tid at det er som å lese et eventyr

I kapitlet Glimt av gammelt og nytt skriver han:

«Apachene har en redsel for sykdom og død. Når sykdommen kommer gir de op. Utover det å tilkalle medisinmannen gjør de praktisk talt intet for den syke, som de nærmest skyr; i de færreste tilfeller søkes det hjelp ved reservatets sykehus. Er det åpenbart at sykdommen er alvorlig, kan de ikke få patienten i jorden fort nok, stundom skjer det for fort. Pastor Guenther, som stundimellem budsendes når indianere skal begraves, forteller: En gang var han tilkalt for å foreta en begravelse. Han kom til stedet hvor hull var gravd i jorden og kisten stod rede med liket i. Han forrettet, og lokket blev løftet av kisten for at slekten skulde få kaste et siste blikk på liket. Da reiste den «døde» sig i kisten og protesterte.Han levde syv år efter. En annen gang skjedde noe lignende med et lite barn som begynte å gråte da kisten skulde senkes i jorden. Kanskje ikke alle har vært så heldige å våkne op i tide.»

Makabert å lese. Som mye av det som var i apasjenes kultur jf. boken til Ingstad.  

Jeg har heldigvis en hund til. Men selv om det er samme rase, har den helt ulik personlighet enn Rufus hadde - her er bilde av han et av de første årene han bodde hos oss: