Dikt: Strofe med vinden av Inger Hagerup - på verdens poesidag

Privat foto

Skal det være et dikt på verdens poesidag, må det være et dikt av Inger Hagerup.

I innlegget om boken Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup skriver jeg om mitt møte med Inger Hagerups dikning. Hun som ikke skrev dikt ifølge henne selv: hun bare sa det som det var.

Om Strofe med vinden som ble utgitt i 1958 i diktsamlingen med samme navn skriver Klaus Hagerup:

«I Strofe med vinden forsoner hun seg med motsetningene i seg selv.

Jeg tror hun følte at hun fullbyrdet sitt eget forfatterskap. Noen av

diktene er blitt til i Italia, noen i skyggen fra Italia, men til sammen

uttrykker disse versene mer enn noe annet hun hadde skrevet,

«dette som er Inger». Jeg ser ansiktet hennes og hører stemmen

hennes i hvert eneste dikt. Det eneste som ikke lenger er der, er de

store erotiske kjærlighetsdiktene. Hun avslutter samlingen med

titteldiktet:»

Strofe med vinden

Dengang jeg levde, sa den døde kvinnen,

da var jeg bare jeg og ingen annen.

Nå er jeg havet, himmelen og vinden

du føler stryker deg så svalt om pannen.

Jeg elsket deg nok, men jeg så deg ikke.

Jeg var meg selv for heftig og for meget.

Nå ser jeg på deg med det store blikket

som solen modner kornet med på neget.

Det var for trangt i rommet og i tiden.

Men døden er så åpen og så stille.

Og alt har hendt for lenge lenge siden

av disse altfor mange ting jeg ville.

Og når du kommer etter, hvisket kvinnen,

da skal jeg vente i den svingen

bak havet og bak himmelen og vinden,

der vi skal være evige og ingen.

Privat foto