Dette innlegget er fortsettelsen av
innlegget:
Det er på
en måte en lettelse å ha kommet til president nr. 32 Franklin D. Roosevelt, og dette
innlegget er noen smakebiter om det Ole O. Moen skriver om Abraham Lincoln, nr.
16 til Herbert Hoover, nr. 31 i rekken av 44 presidenter.
Det merkes
at verden er blitt mer kompleks og det er mere fakta som skal presses inn. Som
også gjør at en det er større risiko for at en president mislykkes. Eller; det
er vanskelig å være god på alle områder.
Samtidig er
det hendelser som er mer kjent for meg fordi jeg har lest om de tidligere, noe
som gjør det jeg leser blir mer interessant. Mange av de presidentene jeg har lest om frem til nå kjente jeg ikke navnet til engang.
Som jeg
skriver i først innlegg fra boken, smakebitene er kun en brøkdel av det Ole O.
Moen skriver om dem:
Abraham Lincoln (1809-1865) var
president i en periode fra 1861 frem til han døde etter at han ble skutt i 1865. Han var president nr. 16 i rekken.
«Abraham Lincoln er et amerikansk
nasjonalikon og det nærmeste en kommer en amerikansk nasjonalhelgen. Hans liv
var langt på vei en illustrasjon av grunnleggende amerikanske idealer: fødselen
i en enkel tømmerhytte i fattigdom; noen måneders skolegang i et ettroms
skolehus; selvstudier drevet av trangen til læring, med advokatbevilling og
egen praksis som endepunkt; praktiske ferdigheter («master railsplitter») -
fysisk kraft kombinert med moral (slo bøller i ryggtak); hans folkelige
omgangsform og sans for anekdoter og _ evner som forteller; en folkets mann i
politikken, drevet av grunnleggende idealer om frihet, likhet og rettferdighet;
jordnær og visjonær i kombinasjon; enkel retorikk med fundamental dybde; asketisk
og idealistisk; filosofisk prinsippfasthet og pragmatisk realisme; en David mot
Goliat. Han rangeres av de fleste historikere og samfunnsvitere som største av
de amerikanske presidentene, over selveste George Washington.»
Slik
innledes portrettet av Lincoln. Naturlig nok er han viet stor plass i boken.
Lincoln døde før borgerkrigen han hadde hånd med var over. Striden som utløste
krigen stod mellom fraksjoner:
«Sørstatene mente slaveriet var
beskyttet av Grunnloven og at det lå utenfor Kongressens makt å forby slaveriet
der og noe annet sted; abolisjonistene så på slaveriet som moralsk uakseptabelt
og som noe som måtte utryddes overalt; og de moderate (som Lincoln selv) mente
at i henhold til Grunnloven kunne ikke
slaveriet røres i de stater hvor det allerede var etablert, men at slaveriet skulle
utbres til de nyvunne territoriene. I
tillegg kom stridsspørsmålene om tollsatser, traseen for en eventuell
transkontinental jernbane og teorier angående delstatenes rett til å annullere
føderale lover de ikke ville godta.»
Andrew Johnson (1808-1875) - som
visepresident ble han president etter Lincoln og frem til 1865.
Som Lincoln
ble Andrew Johnson født i en tømmerhytte, og hadde liten tilgang til skolegang.
Fordi han kom fra små kår var han sosialt bevisst.
«Han hadde de gjengse fordommene som
gjerne ligger i hillbillykulturen mot svarte mennesker, og var hele sitt liv
tilhenger av tanken om den hvite rases overlegenhet, men uviljen mot den hvite
eliten var sterkere.»
Johnson fikk
ansvaret for å samle unionen etter borgerkrigen. Historien viser at det aldri noen enkel oppgave.
Det ble det heller ikke for Johnson.
«Under midlertidige guvernører
utnevnt av presidenten ble det holdt valg, opprørslovene ble opphevet,
slaveriet formelt avskaffet og statsgjelden avvist (med unntak for South
Carolina). Johnson ga imidlertid amnesti til nesten alle som ba om det. Det
sies at hans skal ha hatt stor glede av å ha høytstående militære og sivile
ledere i Konføderasjonen nærmest liggende på
kne foran seg og be om nåde. Samtidig var hans omtanke for de frigitte slavene
ikke framtredende. Innen få måneder var de gamle regimene reetablert i mange
stater, og de vedtok raskt såkalte «svartelover» «Black Codes», som ga de
svarte bare et minimum av borgerrettigheter. Johnson hadde jo frigitt sine
personlige slaver først sommeren 1863 og var den samme rasisten nå som han
hadde væt før krigen, da han skal ha uttalt: «Jeg ønsker ved Gud at hvert
familieoverhode i De forente stater hadde en slave til å ta seg av det ørkesløse
slitet og det simple arbeidet for familien.»
Konfliktene
hans med Kongressen medførte at det ble reist riksrettssak mot Johnson. Han ble
frikjent i Senatet.
Ulysses S. Grant (1822-1885) – president i to
perioder: 1869-1877
Grant ble
krigsskoleutdannet ved West Point mot sin vilje. Men han gjorde en formidabel
innsats i krigen mot Mexico og under Borgerkrigen. Lincoln mente at Grant hadde
hovedæren for borgerkrigens resultat og Kongressen var enig. I juli 1866 ble
han utnevnt til General of the Army, en tittel ingen hadde hatt siden
Washington.
Grant var
en stor general, men ble en elendig president. Utgangspunktet var ikke det
beste fordi det var så mange spørsmål som ikke var avklart da Grant overtok
embetet etter Johnson på grunn av sistnevntes strid med Kongressen.
«Under krigen hadde han vært fornøyd
med å la presidenten og Kongressen drive med politikk. Han kikket seg rundt
etter de beste folkene til å gjøre en god jobb og lot dem få ganske frie tøyler
til å utarbeide detaljene. Han stolte på dem. I det politiske spillet i
Washington manglet han innsikt i materien som skulle behandles, og han manglet
kjennskap til folk som ville kunne gjøre en god jobb på de ulike felt. Derfor
kom han til å stole på personlige kontakter, kjenninger fra det militære miljøet
og folk som han mente han kunne stole på. Og så fortsatte han med å delegere
myndighet slik han hadde gjort i det militære, men her manglet han kunnskap og
teft til å gripe inn i tide når ting gikk på skjeve. Hans egen grunnleggende ærlighet,
som gjorde ham godtroende med hensyn til folks motiver, var også en hemsko,
idet den forhindret ham i å se farene i tide. Derfor ble hans regjeringstid
dominert av at han var i lommene på de radikale, ikke minst fordi de såkalte
liberale republikanere følte at han var i lommene på den radikale «Old Guard» i
partiet, og disse «liberale» kom i stor grad til å male bildet
Grant-administrasjonen og stemplet dens renomme for ettertiden.»
Rutherford B. Hayes (1822-1893) –
satt en periode som president: 1877-1891
Rutherford
B. Hayes var utdannet jurist fra Harward College. Han ektefelle Lycy var den
første førstedamen med collegegrad.
«Hun var
sterkt imot slaveriet og overtalte mannen til
å skifte fra whig til Det republikanske
partiet da dette ble stiftet. Hun var også en ivrig forkjemper for avholdssaken
og forbød servering av alkohol i Det hvite hus, og fikk dermed tilnavnet «Limonade
Lucy» blant dem som likte sterkere saker. Hun hadde en sterk personlighet, og
til tross for sin strenge drikkekustus sies det at hun var den mest populære
førstedamen siden Dolley Madison.»
Hayes
deltok i Borgerkrigen, og gikk raskt fra løytnant til generalmajor. Han ble
såret og fikk hesten skutt under seg flere ganger. Han var den president som
etter John Qunincy Adams som stilte med det svakeste demokratiske mandatet.
«Rutherford B. Hayes var en godviljens mann som prøvde å skifte
sol og vind i henhold til hva han mente var saklig og riktig. Han overtok
presidentvervet i en vanskelig tid for sitt parti, og i forhold til sitt
spinkle mandat – om han hadde noe i det hele tatt, hvilket mange syntes å
betvile – løste han sin oppgave på en respektabel måte. Hans jobb ble ekstra
vanskelig da han fikk en kampvillig Kongress mot seg. Hans ettermæle er slett
ikke ille.»
En av
programpostene for begge parter var begrensning av innvandring fra Asia, særlig
Kina, nå som byggeboomen for jernbaner var over, og kineserne søkte andre
jobber. Hayes var motstander av å gi
kvinnene stemmerett, men var progressiv når det gjaldt etniske grupper og
indianernes rettigheter.
James A. Garfield (1831-1881) var
president nr. 20 og fikk en kort periode:1881
James A. Garfield
som mange av de foregående presidentene utdannet jurist med advokatlisens. Som
ung var han allsidig med gode evner og vide interesser. Han var også en
militærhelt etter å ha deltatt i Borgerkrigen. I politikken var han en
republikaner på sin hals og en riktig hauk når det gjelder et oppgjør med
slavestatene. Garfield døde etter at han ble skutt 2. juli 1881, og
gjerningsmannen var en mental ustabil person.
Chester A. Arthur (1829-1886)
overtok etter Garfield i 1881 og var ut perioden til 1885.
Utdannet
jurist. Hans ektefelle Ellen («Nell») var en talentfull sopran. De var dårlig
til å kle på seg i de tider. Hun frøs på seg lungebetennelse da hun ventet på
en drosje etter en konsert, og døde etter to dager. Ektemannen kom aldri over
hennes død. Selv var han kjent som en moteløve og skiftet klær flere ganger om
dagen. Arhur satte i gang store utbedringer av Det hvite hus før han flyttet
inn, og det fortelles at han fikk kjørt bort 24 vognlass med innbo helt tilbake
til John Adams som ble solgt på auksjon. Han fikk en hederlig omtale for sin
innsats under Borgerkrigen.
Hendelser
som hadde forsuret forholdet mellom Grant som visepresident og president
Garfield gjorde at forventningen til Grant som president var på et lavmål.
Arthur overrasket ved å slå inn på en politisk reformlinje.
Grover Cleveland (1837-1908) var
president i periodene 1885-1889 og 1893-1897.
Utdannet
jurist.
«Som ungkar hadde han et eventyr med
en vakker enke, som også tidvis underholdt andre herrer. Da hun fødte en gutt,
tok Cleveland på seg farskapet – enda han ikke var sikker på ansvarsforholdet -
ettersom han var den eneste ugifte i den potensielle «farskapsklubben» og
derfor var den som den ville få minst konsekvenser for.»
Cleveland
var åpen om dette under valgkampen i 1884, og det ble derfor ikke den skandalen
motstandere hadde håpet på.
Han var den
eneste av presidentene mellom Lincoln og William McKinley som ikke hadde deltatt
i borgerkrigen, men betalte seg ut av det som det var lov til. En polsk
immigrant ble hans stedfortreder i krigen. Årsaken var at han hadde ansvaret
for moren og søsken etter at faren døde. Cleveland var den første presidenten
som giftet seg i Det hvite hus. Frances som var 21 år da de giftet seg. Han var
49 år og var hennes verge, noe som gjorde giftemålet delikat og det skjedde
derfor i hemmelighet. Hun var den første førstedame som giftet seg om igjen,
det skjedde i 1913.
«Cleveland var en konservativ
sparepolitiker med dypt moralistisk innstilling, og han avskydde paternalisme,
enten den var privatbasert eller institusjonell. Han hadde en enkel «løft deg
selv opp etter støvleskaftene»-ideologi som gjerne overser ytre årsaksfaktorers
rolle i formingen av menneskeskjebner. Da han la ned veto mot en bevilgning på 10
000 dollar til innkjøp av såkorn til farmere i Texas som var rammet av ekstrem
tørke, uttalte han: «Føderal hjelp i slike tilfelle oppmuntrer til forventning
om faderlig omsorg fra regjeringens side og svekker styrken i vår nasjonalkarakter.
At dette ble opplevd som ufølsomhet overfor folk som var rammet av ulykke, er
rimelig og ga opphav til anekdoter som denne (som er vel sirkulert, men ikke
bekreftet av autoritative kilder): Da den velfødde presidenten en dag så en
mann kravle rundt på plenen utenfor Det hvite hus og spise gress, åpnet han
vinduet og ropte: «Gå på andre siden av huset; der er gresset saftigere.»
Cleveland
var hard i klypa med indianerne i vest og han beordret nærmest full krig mot
apachehøvdingen Geronimo. Han ønsket å begrense innvandringen, særlig fra Kina,
og var totalt negativ til kvinners ønske om stemmerett. I sin andre periode
fikk han den fireårige økonomiske krisen å håndtere som var den verste siden
1937. Krisen ble utløst av at en storbank i England kollapset og medførte
tusenvis av konkurser i USA.
Benjamin Harrison (1833-1901) –
president i perioden 1889 – 1893
Utdannet
jurist og deltok i Borgerkrigen med heder. Som politiker er han kjent for å
være den første i Kongressen som fattet interesse for naturvern. Hans forslag om å avsette et område langs
Colerado-elven til naturpark ble mange år senere realisert som Grand Canyon
National Park. Som president fulgte han opp sin støtte til krigsveteranene ved
å innvilge lukrative pensjoner, også etterlatte. Dette ble en stor belastning
for det føderale budsjettet. Harrison fikk et blandet ettermæle som president.
William
McKinley (1843-1901) – president i perioden 1897 - 1901
William
McKinley studerte juss, men sluttet før eksamen. Allikevel fikk han advokatbevilling. Deltok i
Borgerkrigen og tjenestegjorde under Rutherford B. Hayes. Under hans tid var det flere konflikter,
herunder en krig mot Spania fra april til juli i 1898. Det var ulike syn på han som president i
spennet fra aggressiv imperialist til kristen humanist. Han døde etter å ha
blitt skutt av en arbeidsledig anarkist.
Theodore Roosevelt (1858-1919) –
president i to perioder: 1901-1909
Roosevelt
oppvekst var ikke i en tømmerhytte som mange andre presidenter, men kom fra en
velstående familie. Faren var en solid samfunnsstøtte og filantrop. Roosevelt hadde
planer om utdannelse innen for naturfagene, men ble overtalt til å studere juss
med tanke på en politisk løpebane. Han sluttet etter et år for å stille til
valg i delstatsforsamlingen i New York, og var med sine 23 år forsamlingens
yngste. Som visepresident overtok Roosevelt presidentembetet etter McKinley, og
var med sine 43 år den yngste president i landets historie.
«Presidenten som var den første amerikaner
som fikk Nobels fredspris, var også ansvarlig for USAs største folkemord
utenfor sitt eget kontinent - ved at han implisitt ga sitt samtykke til at så mange
som 250 000 filippinere, de fleste ikkestridende, derav mange kvinner og barn,
ble massakrert - en ugjerning som bare kan sammenlignes med behandlingen av de
innfødte amerikanere, indianerne, i amerikansk historie. Den 4. juli 1902, USAs nasjonaldag, erklærte
han Filippinene for å være «pasifisert». Mange kritikere så da også på Roosevelt
som en jingoist og en sjåvinist på hvite rases vegne.»
William Howard Taft (1857-1930) –
president i perioden 1909-1913
Den største
( i volum) presidenten i USA’s historie – på det kraftigste var han 160 kilo.
Han ble en gang sittende fast i badekaret, og et spesialbadekar måtte
anskaffes. Slankekurer hadde ingen varig effekt på han. Utdannet jurist.
«Han var unitarianer av religiøs
tilknytning, men bekjentgjorde ikke dette før han ble president. Han trodde på
Gud, sa han, og hadde respekt for religionens betydning i sivilisasjonens
utvikling, men han trodde ikke på Jesus guddommelighet og lot seg ikke provosere
til diskusjon om temaet da han ble beskyldt av religiøse fanatikere for å være
ateist. Han er den eneste moderne president som har hatt en slik filosofisk
innstilling til religion, men så var han (og er fremdeles?) kanskje også den
mest intellektuelle presidenten siden Jeffersons og Madisons dager.»
Taft var
lettet over å kunne gå av som president og over til jussen. I 1921 ble hans
livs drøm oppfylt da han ble leder av Høyesterett.
Woodrow Wilson (1856-1924) –
president i to perioder: 1913-1921
I
motsetning til William Howard Taft, var det ikke jussen som var Woodrow Wilsons
interessefelt; den kjedet han. Det var politikken han ville satse på. Han er
fortsatt den eneste president med akademisk doktorgrad og hans avhandling
Kongresstyre: En studie i amerikansk politikk ble kritikerrost som et
fremragende verk.
Woodrow
Wilson var en reformpresident og opptatt av reformarbeid på mange fronter. Men
presidenten måtte bruke mye av tiden på utenrikspolitikk. Særlig opp mot
Latin-Amerika. Så kom 1. verdenskrig.
«Da fredsforhandlingene startet i
Paris, besluttet Woodrow at han selv skulle delta i disse, en beslutning som
skapte mye motbør hjemme i USA, og som ikke ble mer populær da hans fravær fra Det
hvite hus, med noen avbrudd, skulle vise seg å strekke seg over sju måneder. Men
presidenten så dette som sitt kall og sin misjon. Fredsforhandlingene startet i Paris 18. januar,
og Wilsons idealisme ble umiddelbart utfordret. Georges Clemenceau, Lloyd George
og Vittorio Orlando hadde mange krav i bagasjen som ikke akkurat var ideale
fordringer. Det var her Clemenceau skal ha uttalt om Wilson: «Han tror han er
en ny Jesus Kristus som er kommet til jorden for å reformere menneskeheten.»
Resultatet ble preget av et utall kompromisser. Skylden for krigen ble lagt
fullt og helt på Tyskland, og landet ble strippet for kolonier, omstridte
grensetrakter i Tyskland ble gitt til naboer, og landet ble idømt en krigserstatning
på 56 milliarder dollar. Wilson kunne ikke forhindre dette. Tyskerne fikk
traktaten i hende 7. mai og underskrev 28. juni.»
Warren G. Harding (1865-1923)
president fra 1921 til 1923
Faren til Warren
G. Harding ville at sønnen skulle studere juss, men sønnen droppet ut av
studiet. Han ble etterhvert aviseier. Mange mente at årsaken til at han ble
president var hans utseende, og det var de som mente at han hadde afrikansk
blod i årene. Uansett; skandaler rundt damebekjentskaper var det flere av.
Harding har
fått et av de dårligste skussmålene av presidentene i USA. Han var klar over at
han hadde manglende kapasitet. En av døtrene til Theodore Roosevelt skal ha
sagt; «Harding var ingen dårlig mann. Han
var bare en slask.» Skandaler som president var det flust av. Ministrene
han valgte strakk seg fra de hederlige og dyktige til korrupte mennesker. Et resultat av skandalene var at to personer i
administrasjonen begikk selvmord.
Når det
gjaldt Folkeforbundet som han hadde talt sterkt imot i tiltredelsestalen; « I sin tilrådning til Kongressen snakket
han ut av begge munnvikene, slik at Kongressen endte i passivitet i dette spørsmålet.»
Det endte med nei, og det var langt på vei et banesår for organisasjonen.
«Et av de mer negative tiltak som
administrasjonen skal huskes for, etter manges mening, var de to tollovene -
The Emergency Tariff Act av 1921 og The Fordney-McCumber Tariff Act av 1922 -
som hevet tollen til 38 prosent i gjennomsnitt. Disse lovene var med på å
destabilisere verdensøkonomien i den perioden da Tyskland skulle bringes
tilbake inn i folden. Mange kritikere hevder at USAs uvilje mot å samarbeide
med resten av verden i denne kritiske perioden, med unntak av krigsflåteavtalen
- og tendensen til å være seg selv nok - var med på å legge premissene for den
negative utviklingen som skjedde i 1930-årene, med depresjonen og framveksten
av den militære revansjismen i Tyskland. «
Harding
døde 2. august 2023 og ryktene svirret om at han var tatt av dage.
Calvin
Coolidge (1872-1923) – president og hadde embetet i perioden 1923-1929
Den eneste
av presidentene som er født på nasjonaldagen 4. juli – tre presidenter døde den
4. juli: Adams, Jefferson og Monroe. Utdannet jurist. Et av Coolidges grunndogmer
var:
«Fire-femtedeler av alle våre
problemer i dette liv ville forsvinne om vi bare ville sitte ned og være
stille.»
Coolidge
overtok et presidentembete der skandalene stod i kø, og hans primære oppgave
var å reise tilliten til sentralregjeringen og embetet. Dette klarte han på
sitt vis. Det som har gitt hans regime et negativt stempel, var hans
passivitet. Hans ide var «den regjering som styrer minst, styrer best». Ronald
Reagan hadde bilde av Coolidge på veggen; og de var begge tilhengere av «sildre-ned»
teorien i økonomien: Gi skattelette til de velstående, så vil de investere og
skape vekst og velstand, som i sin tur vil komme alle til gode. Begge
presidentene etterlot seg en økonomi i uføre.
Herbert Hoover (1874-1933) –
president nr. 31 i perioden 1929-1933
Etter
farens død da Hoover var to år bodde han hos ymse slektninger for å avlaste
moren. Hun døde da han var ni år. Hoover gikk på Stanford University med
geologi som fordypningsfag. Hans virke
innenfor sitt fagfelt, også utenlands, direktør for atten gruve- og
finansselskap, gjorde han til en styrtrik forretningsmann. Som president fikk han
et rykte for både å være kald og kynisk, og ikke bry seg om vanlige menneskers
lidelser. I 1932 var en fjerdedel av arbeidstakerne i nasjonen arbeidsløs.
Etter Hoovers håndtering av demonstrasjonene sommeren 1932, der Veteraner fra
hele landet deltok, ble han en hatet mann i mange kretser.
«Sjelden har en mann blitt møtt med
så mange lovord og forventninger som den nyvalgte presidenten i 1929, og
sjelden har en president forlatt Det hvite hus som en så enorm skuffelse for
nasjonen. At en mann med en slik internasjonal erfaring skulle få en så passiv
utenrikspolitisk rolle, forbløffet mange, både hjemme og ute. Han ble beskyldt
for å ha forverret den økonomiske verdenskrisen med sin inaktivitet i
internasjonale fora og sin nasjonalistiske, proteksjonistiske tollpolitikk.
Etter hans tid i Det hvite hus synes det som om hans presidentrolle ble tonet
ned i folks omdømme, mens hans evner som administrator ble verdsatt. Symptomatisk
nok ble hans prosjekt Boulder-demningen i Coloradoelven i 1947 omdøpt og gitt
hans navn, The Hoover Dam.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar