Erling Kagge: Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute.

Erling Kagge skriver i sin bok Stillhet i støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute at stillhet er den nye luksus; at stillhet innehar en kvalitet som er mer eksklusiv og varig enn annen luksus. En bok til ettertanke og som jeg tror kan være interessant for mange å lese. Å lese den var både gjenkjennelse og den har gitt meg nye tanker. Jeg har blant annet fått en bedre forståelse for hvorfor jeg liker å lese bøker og drive på med foto; at det er med på å gi meg en indre ro som jeg har behov for. 

Boken ble utgitt i 2016 på Kagge forlag og forlaget beskriver boken slik her:

Du må skape din egen stillhet.

Hva er stillhet?
Hvor er den?
Hvorfor er den viktigere enn noen gang?

Tre spørsmål – trettitre forsøk på svar.

Det var studenter ved St. Andrews-universitetet i Skottland som stilte spørsmålene etter en forelesning han hadde der. Etterpå klarte han ikke å la være å tenke videre på spørsmålene, og det er grunnlaget for boken Stillhet i støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute. Den er på 142 sider inkl. register og noen bilder, og er i et lite format. Men den er innholdsrik i den forstand at den setter i gang tankeprosesser som leseren kan tenke videre på, og som kan være grunnlag for samtaler og diskusjon.  Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar. 

Ingen kan vel være uenig med Kagge at vi lever i støyens tid, og at stillheten er under press. Innledningsvis skriver Erling Kagge at det har tatt han tid å lære å stenge verden ute:

«Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den – og der, langt nede under en kakafoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg.»

Han skriver at for han er den mest interessante stillheten den han har inne i seg, og stillheten han leter etter er en personlig opplevelse. Den finner han ikke bare ute i naturen. Og stillheten må skapes, og er forskjellig fra person til person.

«Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: Se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet.

Stillheten virker berikende i seg selv. Det er en kvalitet, noe eksklusivt og luksuriøst. En nøkkel som kan låse opp nye måter å tenke på. Jeg tenker ikke på det som en forsakelse eller noe spirituelt, men et praktisk grep for å få et rikere liv. Eller litt sleivete sagt: En dypere form for opplevelser enn enda en gang  å skru på tv-en og se på nyhetene.»

I boken skriver han bl a om hvor avhengighetsskapende  forventninger til skjerm og tastatur er, og hvordan man kommer inn i en dopamin loop. Han er inne på 33 ulike temaer, og jeg skal avslutte innlegget med en smakebit om stillheten mellom mennesker.

«Det som tilsynelatende skjer mellom to mennesker, er naturlig nok bare en liten del av historien. Under overflaten foregår det et spill. Hadde vibrasjonene blitt lydsatt, ville det vært nok støy til et serbisk hornorkester. Jeg aner ofte at det foregår noe, men forstår det sjelden godt.

Når jeg reiser i Japan, føler jeg at det kommer bedre til overflaten. Jeg kan ikke språket, men har da glede av å være sammen med mennesker som behersker det. For mens vi nordmenn gjerne opplever stillhet i en samtale som noe som skal brytes - en god journalist vet at de beste poengene i et intervju ofte kommer like etter at hun har klappet sammen pc-en og takket for intervjuet – er stillheten en vesentlig del av en konversasjon på japansk. Når jeg over tid kan se og høre to som snakker japansk med hverandre, slår det meg at de korte og lengre pausene virker like vanskelig å uttrykke som det å få uttalen av ordene riktig. Stillheten fremstår like innholdsrik som ordene.

På meg virker pausene som en bro, hvor samtalepartnerne tenker at de er på den ene siden av elven, og når de snakker igjen, beflnner de seg på den andre siden.

Privat foto