22. okt. 2017

Bokomtale: Mellom dem (Between Them) av Richard Ford


«Det må sies at de ikke var mennesker som brukte tid på å dvele på beslutninger. Det betydde ikke stort for dem å ha råderett over mye, for de hadde aldri hatt mye å rå over. Et sted å bo på jorden var ikke et åndelig anliggende, men et praktisk et. Familien hans var immigranter. Han reiste for å tjene til livets opphold. Familien hennes drev omkring utenfor folkeskikken. De hadde beholdt leiligheten i Center Street, men overnattet der sjelden. Å bo hadde de liten erfaring med. Det voldte dem neppe store kvaler da de måtte bestemme seg for hvor de skulle la babyen – meg komme til verden.»

I boken Mellom dem skriver Richard Ford historien om foreldrene Edna og Parker – erindringene som han har delt i to deler. De er skrevet med tretti års mellomrom. Richard Ford ble født i 1944 og var enebarn. Foreldrene giftet seg i 1928. Faren var handelsreisende – selger av stivelse. Foreldrene kom fra små kår og jobbet seg opp i middelklassen.

«Jeg har allerede fortalt at mor og far ikke var et par som historien hadde mye å tilby. Dette kan skyldes at de ikke var rike eller at de begge var fra landsbygda og ikke hadde fått rare skolegangen, eller at det var mye de ikke kjente til. For moren min var historie bare småting, forglemmelige levninger, noen av dem onde. Ingenting i fortiden hennes var heroisk eller oppbyggende. Den store depresjonen – tøffe tider overalt – hadde noe med det å gjøre. I tredveårene, etter at de hadde giftet seg, levde de bare for hverandre og dagen. De drakk litt, bodde på veien grunn av fars selgerjobb. De hadde det godt og følte at de hadde lite å se tilbake på, og gjorde det heller ikke. «

Frem til Ford ble født, fartet de rundt i farens firmabil. Men etter dette, ble de bofast:

«Etter råd fra fars sjef flyttet de fra leiligheten i Little Rock, som de sjelden oppholdt seg i, og sørover, over elven til Mississippi til Jackson, som lå midt i fars salgsdistrikt, et sted han kunne dra tilbake i helgene, ettersom mor ikke ville reise med ham lenger. Det var en baby å ta hensyn til nå, eller snart.»

Faren døde i 1960 – da var Ford seksten år:
«Jeg har tidligere sagt at det jeg ikke vet om foreldrene mine, ikke nødvendigvis sier noe om deres liv. Og likevel, for meg – til forskjell fra moren min og fra ham – er hans kontinuerlige fravær og periodiske nærvær blitt (og var det kanskje under hele barndommen) en stor del av hva han var. Erindringen har skjøvet ham lenger og lenger bort, til jeg «ser» ham – den gang da – som en stor, smilende mann gående på den andre siden av en barriere av luft. Han ser på meg, ser kanskje etter meg, og gjenkjenner meg som sin sønn, men kommer ikke nær nok til at jeg kan ta på han.»

Moren døde i 1981:

«Det å betrakte mors liv er for meg en kjærlighetshandling. Og min ufullstendige kjennskap til livet hennes bør ikke sees som ufullstendig kjærlighet. Jeg elsket moren min slik et lykkelig barn gjør, ureflektert og uten tvil. Og da jeg ble voksen, og vi var voksne sammen, satte vi stor pris på hverandre. Vi kunne alltid si «Jeg er glad i deg» for å avklare våre kompliserte mellomværender uten å stoppe opp. Det stor for meg som noe godt og riktig nå, og gjorde det også den gang.»

Uten sammenligning forøvrig; jeg tenkte jeg på boken til Edvard Hoem: Mors og fars historie, når jeg leste boken til Richard Ford. Sitter igjen med den samme gode leseopplevelsen. En kjenner at boken er skrevet med gode hensikter selv om det ikke er et glansbilde av livet til foreldrene han forteller oss. Richard Ford skriver blant annet dette i etterordet:

«En venn av meg sa nylig at han syntes mine foreldres liv – livene du når har lest om – virket triste. Men bortsette fra deres relativt korte varighet forekommer ikke livene deres triste. Det var tunge stunder. Men når de var sammen, også når jeg var sammen med dem (og ofte på grunn av det), så de sitt liv – tror jeg – som bedre enn noe liv de kan ha forventet med tanke på hvordan og hvor de hadde begynt. Jeg har på sett og vis forsøkt å kaste lys over hva dette «bedre» livet var. Å skrive disse to erindringene har virkelig vært gledesfylt og oppløftende – stikke i strid med det jeg hadde ventet, tatt i betraktning lengselen jeg så ofte føler. Jeg var heldig som hadde foreldre som elsket hverandre, og som, takket være denne store, nærmest bunnløse kjærlighetens smeltedigel, elsker meg. Av kjærlighet følger som alltid det gode og vakre.»

Mellom dem ble utgitt i 2017 og på norsk ble den utgitt samme år av Forlaget Oktober. Boken har fått gode anmeldelser og er på 125 sider. Jeg har lest den på eBokBib. I 2014 leste jeg og skrev om romanen Canada – også det en god bok skrevet av Richard Ford. 


«Hot Springs i Arkansas, 1927. Syttenåringen Edna Atkin forelsker seg i den seks år eldre Parker Ford. De gifter seg og bygger et liv på landeveien, der Parker forsørger dem begge som omreisende selger. Etter seksten år på reisefot ser de seg nødt til å slå rot. Edna er gravid, og i Jackson i Mississippi blir parets eneste barn født: en gutt som får navnet Richard.


I Mellom dem forteller Richard Ford foreldrenes historie. Han skriver ømt og åpenhjertig om det han vet – og tror han vet – om drømmene, gledene og sorgene de to delte, og kjærligheten til hverandre og til ham. Slik blir Mellom dem en rørende og empatisk skildring av en tid og et landskap som ikke lenger finnes, og om to liv som er forbi.»

21. okt. 2017

«Det er natt, jeg ligger og venter på at sola skal treffe min del av kloden»


Setningen over fant jeg i romanen Det hvite badehuset av Thorvald Steen. Setningen kan konkret knyttes til den mørke årstiden vi er på vei inn i, men den kan også brukes i overført betydning.



Jeg har begynt å lese boken om Edvard Munchs bilder skrevet av Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate. Innledningsvis skriver han at etter at Munch hadde hatt en livskrise, gikk han ikke lenger til smerten når han malte, han vendte seg mot utover, mot solen:  


«Og det er ikke vanskelig å forstå, alt begynner på nytt når den stiger opp Mørket viker, dagen åpner seg, verden blir synlig igjen. I de neste tretti årene malte han det han så der, i den synlige verden. Men den synlige verden er ingen objektiv realitet, den fremkommer slik den blir sett av hver enkelt, og Munchs store begavelse lå i hans evne til å male ikke bare det blikket så, men også det blikket var ladet med.»


20. okt. 2017

Dikt: Kvitveis av Hans Børli - fra diktsamlingen Likevel må du leve (1952)



Hvorfor blømmer du, blomme?
Hvorfor brer du ut
din kvite uskyld
over måsa og morken kvist
langt inni øydeheimen?


Ingen ser deg,
ingen veit at du lever -
bare sommervinden går forbi.
Da nikker du tenksomt,
som om du er enig med deg sjøl.


Og når natta låser dagen ut
gjennom solporten i vest,
lukker du krona
stille
over din kvite hemmelighet.



Å, kunne bare menneskene
tyde ditt tause budskap!
Menneskene som sverger
til freden
med handa på sverdet.

8. okt. 2017

Bokomtale: Vigdis, del for del av Kaja Schjerven Mollerin

«Hvis man er i verden på en sånn måte at man vil lære og forstå og erfare og forhåpentligvis vokse, da må man utsette seg for ting.»

Jeg var på Rygge bibliotek i høst og hørte Vigdis Hjorth snakke om romanen Arv og miljø som jeg leste og skrev om i januar 2017. Syntes det var interessant å høre på. Interessant er også boken til Kaja Schjerven Mollerin: Vigdis, del for del. Det er en samtalebok, og innledningsvis skriver forfatteren at hun innledet et samarbeid med Vigdis Hjorth vinteren 2015 som var ment å ende om Hjorths forfatterskap og intellektuelle virke. På den tiden jobbet Vigdis Hjorth med å ferdigstille en roman for voksne som skulle handle om et arveoppgjør og en forbrytelse.

«Vi startet altså på et tidspunkt Hjorth var i ferd med å sette punktum for en ny roman, ikke en hvilken som helst roman, verken for forfatteren eller for trofaste lesere, men en roman som vil bli stående som er merkestein i forfatterskapet fordi Hjorth, i denne boka samler og utdyper motiver og temaer hun har forfulgt – og selv blitt hjemsøkt av – gjennom et langt forfatterliv. Uforutsigelig nok skulle også Arv og miljø, flere måneder senere, komme til å utgjøre sentrum i en av de siste tiårenes største norske litterære debatter, om forholdet mellom fiksjon og virkelighet; et knapt år etter dette igjen skulle debatten få nok en omdreining da Vigdis Hjorths søster, Helga Hjorth, ga ut romanen Fri vilje, som gir oss en annen versjon av fortellingen vi blir presentert for i Arv og miljø. Et beleilig eller ubeleilig tidspunkt å innlede en samtale på, kunne man si, alt etter øynene som ser.»

Om debatten som foregikk i Klassekampen angående boken Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis, og Kjartan Fløgstads kritikk av forfatteren, der Vigdis Hjorth var uenig med Fløgstad, en debatt som foregikk før Arv og miljø var utgitt, sier Hjorth blant annet: «Å ikke bli trodd når man har opplevd overgrep, forsterker smerten. I sin mistenkeliggjøring og bagatellisering av offerets historie stiller Fløgstad seg i denne debatten på maktas side.»

I Vigdis, del for del kretser mange av samtalene naturlig nok rundt romanen Arv og miljø, og temaet i som romanen tar opp. Om det tragiske dilemmaet for de to søstrene i romanen som var født da det påståtte overgrepet skal ha skjedd:

«Det er nettopp tragedien i slike saker. Uansett hva du velger, vil noe falle fra hverandre. Idet forbrytelsen har skjedd, har på et vis familien, slik den var, gått til grunne. Det er heller ikke uvanlig at mødre blir maktesløse og ikke klarer å beskytte barna sine. Men i saker med en overgriper og et offer er det mye lettere å ta overgripers parti, det er nesten umulig å la være, for det krever ingenting. Velger man overgripers side, kan man leve tilnærmet som før. Velger man å tro på offeret, eller Bergljot, krever det en helt annen innsats, en helt annen evne å tåle ubehag, for det vil forandre alt. Alt som har vært, vil bli revet i stykker, se annerledes ut. Derfor er det svært krevende å tro på offeret. Man kjenner ikke konsekvensene. Dette har selvsagt også med fasade å gjøre. Boka handler om forbrytelsen til en mann i en pen vestkantfamilie. Da debatten stod på, lå det nær å tenke at Aftenposten, som borgerskapets avis, ikke ville tro at slikt kan skje også i tilsynelatende plettfrie borgerlige familier, som jeg skriver om. «

Temaene for samtalene er også virkelighetslitteraturen generelt, andre bøker hun har gitt ut, kritikernes rolle, Handke-debatten, morsrollen og mye annet. I det hele tatt var boken til Kaja Schjerven Mollerin verdt å få med seg. Mye man kan reflektere over. 

Jeg leste boken på eBokBib. Papirutgaven er på 240 sider, boken er utgitt av Gyldendal og forslaget omtaler boken slik:


«Vigdis Hjorth er en av Norges mest anerkjente forfattere. Denne boka handler om Hjorths forfatterskap og intellektuelle virke, fra debuten som barnebokforfatter tidlig på 1980-tallet til utgivelsen av hennes hittil siste roman, Arv og miljø, høsten 2016. Fra desember 2015 til september 2017 har Vigdis Hjorth og Kaja Schjerven Mollerin snakket om virkelighet og virkelighetslitteratur, biografi, historie, politikk og kjærlighet, sufflert av Woody Allen, som overraskende ble en tredje stemme i samtalen.»

7. okt. 2017

Bøker lest og skrevet om i august og september 2017


Vilma reading on a sofa (1912) er neppe et av bildene T.F. (Tavík František)  Šimon (1877-1942) er mest kjent for.  Vilma er kunstnerens kone, og jeg tror det er fra den tiden de bodde i Paris. Jeg liker bildet. På vei inn i 1-2 uker med oppussing, etter en uke med rydding i forkant og sykdom, kunne jeg likt å ha dette rommet å oppholde meg i imens det pågår.  

I august leste jeg mye – i september dabbet det av. Link til innleggene jeg skrev for bøker leste disse månedene nedenfor.  Jeg håper det blir flere bøker enn jeg tror i oktober. Boken Vigdis, del for del av Kaja Schjerven Mollerin ble lest ferdig i fredag. Mulig jeg får skrevet et innlegg om den i løpet av de neste dagene.

September 2017

 

Lyset bak øynene (Lopotti) av Tommi Kinnunen






August 2017










30. sep. 2017

Bokomtale: Det hvite badehuset av Thorvald Steen



«Stillhet kan være like vondt som slag eller spark, mor. Det kan gjøre stor skade.»

Setningene fra romanen Det hvite badehuset av Thorvald Steen synes jeg rommer mye av innholdet. Jeg likte den veldig, veldig godt.

Samme dag som den ble utgitt, 11. september 2017, var det et intervju med forfatter Thorvald Steen  her i Dagsavisen med overskriften: «Har funnet helheten i livet - For fire år siden ringte Thorvalds Steens telefon. Da måtte Steen skrive livshistorien sin om igjen.» Thorvald Steen sier blant annet dette:

«– Men det er viktig å understreke at det er en roman og ikke en selvbiografi. Jeg tror ikke at biografier er mer korrekte og virkelige. Virkeligheten er mangefasettert. Det er mange innganger til den. Jeg har tidligere jobbet med hvem jeg er via å forstå ideene og tankene jeg har vokst opp med. Så hadde jeg en lang fase der jeg ikke ville gå inn i det mest nærliggende: selvforakten og forholdet til den syke kroppen. Gjennom litteraturen, gjennom å lese forfattere som Amalie Skram, Inger Elisabeth Hansen, Pia Taftrup og andre som skriver forståelsesfullt og forsonende om kroppens styrker og svakheter, har jeg akseptert kroppen. Nå forholder jeg meg til at jeg fortrengte min egen fortid.»

Hovedpersonen i romanen blir oppringt av en kvinne som forteller at hun har forsøkt å få tak i moren hans, men moren tar ikke telefonen. Kvinnen forteller at hun heter Eline, er kusinen hans, og at hun ringer for å fortelle at broren til moren er død. Kusinen er ukjent for han, men han er ikke ukjent for kusinen. Da hun var tolv år møtte hun og faren hovedpersonen og bestemoren. Men Eline fikk ikke snakke med den fem år yngre fetteren fordi guttens foreldre ikke ville vite av dem. Enda mer overrasket blir han når Eline kan fortelle at han har samme sykdom som hennes far hadde, og at faren visste det.

«Under samtalen vår slo det meg at jeg ikke hadde møtt onkelen og kusinen under bestemors bisettelse. I flere begravelser har jeg sett familier la konflikter ligge i den timen seremonien varer. Det virker som om døden kan få samvittigheten til å slipe hardhet ned til noe som minner om tilgivelse.»

Eline kan fortelle at bestemorens død aldri ble nevnt etter at hun hadde sett farens reaksjon da han leste dødsannonsen i avisen om at bisettelsen hadde funnet sted i stillhet.

«Jeg hørte Elines stemme i det høyre øret. Jeg tenkte på mor, som aldri ville snakke om sin egen far. De gangene jeg har spurt, har hun svart at jeg aldri måtte spørre igjen fordi det gjorde så vondt. Hun har ikke villet fortelle navnet hans, hvor han kom fra eller hvor han bodde.»

Hovedpersonen var femten år da han fikk vite at han hadde en muskelsvinnsykdom. Hans drøm om å hoppe i Holmenkollen var over. Nå førti år etter har han vært avhengig av rullestolen et år.

Første søndag i advent besøker han moren. Han har gruet seg til besøket, og har veid for og imot om han skal fortelle henne om telefonsamtalen. Moren er lite villig til å svare på spørsmålene hans.

«Hun sitter der foran meg, og sloss. Jeg tror det er det hun gjør. Hun sloss for hele verdien av det livet hun har levd. Tenker hun på en helt annen måte enn det jeg kan forstå? Kanskje hun ikke har ord for det? Kanskje fortielsene er et overlevelsesinstinkt? At om hun røpet seg, ville hun miste sin posisjon og stilling overfor far og meg og resten av familien? Jeg forstår meg ikke på henne.»

Det var noen smakebiter fra romanen på 178 sider som jeg har lest på eBokBib. Ikke mange sider, men innholdet er stort, tankevekkende og tidsaktuelt.

Kritikerne likte den også. Det kan en lese her hos forlaget Oktober, som beskriver innholdet slik:

«Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint. 


Det hvite badehuset er en roman om skam, fortielse og omkostningene ved å være ærlig.»

27. sep. 2017

Bokomtale: Catfulness – Kattens oppskrift på et lykkelig liv - av Paolo Valentino:


Bokelsker og katteelsker; da måtte den herlige boken til Paolo Valentino: Catfulness – Kattens oppskrift på et lykkelig liv, leses. Utgitt i 2016 og på norsk i 2017 av Font forlag som jeg har fått et leseeksemplar fra.

Litt fra forlagets presentasjon av boken her:

«Katten behersker kunsten å leve bevisst, og har alltid gjort det. I Catfulness byr katten på et syv ukers mindfulness-program for mennesker, illustrert med en rekke sjarmerende fotografier fra dens lykksalige hverdag. Denne inspirerende og bedårende lille boken er blitt en internasjonal bestselger.»

I boken er det katten som har hovedrollen og snakker til oss – fra innledningen:

«Mennesker elsker å skape problemer for seg selv. Jeg ser det hver eneste dag, og det samme gjør alle mine kattevenner. En av menneskets favorittsysler er å finne på mer å sysle med. De er alltid på jakt etter noe annet, som om livet de har ikke er nok. De sier at de leter etter lykke, men vet de hva lykke er?»

Nå er ikke jeg spesielt opptatt av denne flyktige lykken – men det er mange råd fra katten en kan ta med seg. Et råd er ikke å la seg forføre av travelhet:

«Den som har en full avtalebok, som reiser og deltar på tusen sosiale arrangementer, kan virke facinerende, jeg vet det. Til sammenligning kan ditt eget liv – som kanskje ikke er fullt så spennende – virke temmelig kjedelig. Men sannheten er at travelhet egentlig ikke er så interessant. Jeg har få avtaler, alltid de sammen, og lever godt med det.»

Burde vært oppslått på alle kaffemaskiner på arbeidsplasser, der mandag morgen er en konkurranse forkledd som vennlig dialog om alt enkelte har drevet med i helgen.


Jeg hadde katter i mange år – før det ble påvist at datteren min hadde astma. Men jeg har ikke oppgitt å kunne skaffe meg en katt igjen – transportkasser mv står på loftet og venter på den neste. Her er noen bilder av kattene jeg hadde: 





25. sep. 2017

Bokomtale: Hvorfor stemmer russerne på Putin? - av Bernhard L. Mohr



Det var samtidig som jeg leste Masha Gessens biografi om Putin, at jeg hørte et intervju med Bernhard L. Mohr på NRK radio om hans bok Hvorfor stemmer russerne på Putin? Nå er den interessante boken lest. Den er utgitt på forlaget Cappelen Damm i 2017, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Bernhard L. Mohr, som er journalist, bodde i Russland i 2006 og 2007 – en av de han ble kjent med i den tiden var Olga:

«Jeg flyttet til Moskva like etter at det norske Schibsted-konsernet hadde kjøpt aksjemajoriteten i gratisavisen Moj raj on («Min bydel»). Avisen hadde på kort tid tatt posisjon som St. Petersburgs mest leste, og nå skulle en ny utgave — forbedret med norsk kapital og vestlig knowhow — erobre hovedstaden. Min jobb var å sy det russiske selskapet inn i den norske konsernhamsen, og samtidig ha ansvar for rekruttering og ansettelser. Olga, som etter skuespillerutdannelsen hadde tatt to universitetsgrader i markedsføring og gjort karriere i forlagsbransjen, skulle lede markedsavdelingen. Tilfeldigvis havnet vi rett ved siden av hverandre i kontorlandskapet. Hun ville bli bedre i engelsk, og var glad over å få en utlending i bekjentskapskretsen. Jeg trengte en Moskva-veiviser, og til forskjell fra mange av kollegene var Olga ektefødt moskovitt. Akkompagnert av klakkene fra de høye hælene hennes ble jeg raskt kjent med sjarmerende parker i vest, georgiske restauranter i ost og klubber i sentrum der du på forhånd måtte vite hvilken dør du skulle banke på.»

Da forfatteren bodde i Russland var det klondyke-stemning i landet – alle var optimistiske for fremtiden. Mange var skeptiske til Putin. Men etter annekteringen av Krim i 2014 opplever han en holdningsendring:

 «Samtidig som jeg satt og leste rapporter om sivilbefolkningens lidelser i Donbas, begynte det å skurre på Facebook. I feeden min dukket det opp tolkninger, forklaringer og meningsutsagn som brøt tvert med det norske og internasjonale mediebildet. «Krim har da alltid vært russisk», leste jeg flere steder. «USA planla krig mellom Russland og Ukraina alt for 15 år siden», lød overskriften på en artikkel. Den var blitt delt av Larisa, som hadde vært administrerende direktør i Moj rajon i St. Petersburg. Oleg — salgsdirektøren som digget A-ha og Duran Duran og helst bare ville snakke om musikk — distribuerte flere saker som diskrediterte Russlands liberale opposisjon og den uavhengige pressen, fordi den stilte spørsmål om Russlands rolle i Ukraina. «Bombene i Lugansk er USAs og vestlige lands forsøk på å tilintetgjøre det slaviske folk», skrev sørrussiske Alina, som jeg husket som en av dem som var mest opptatt av å feriere ved Middelhavet.

Hva i all verden var det som foregikk? Det var nesten sjokkerende å oppleve at disse menneskene som for ti år siden boblet av begeistring over demonstranter som talte makta imot, nå nærmest konkurrerte om å hylle Putins Ukraina-manøvrer, som innebar klare brudd på folkeretten. Hva hadde skjedd med livsanskuelsen til dem som for ti år siden jublet over å få jobbe i et vestlig selskap tuftet på demokratiske og liberale verdier? For ti år siden var vi samstemte om disse verdiene. Nå gjenga folk som hadde lagt sjela si i at Moj rajons lesere skulle få høre sannheten, konstruerte løgner fra det russiske propagandamaskineriet.»

Ti år etter at han jobbet der, er forfatteren tilbake i Russland. Her er noe av det Olga og samboere Sergej sier under en middag:

 «Sterk styring og kontroll har aldri vært noe problem for Russland. Hvis vi prøver oss på vestlig demokrati igjen, blir resultatet anarki slik som på 1990-tallet. Russland har alltid greid seg best når landet har vært styrt av en sterk hånd», sier hun og lister opp Putin, Stalin, Peter den store, Katarina den store og Ivan den grusomme i et og samme åndedrag.

Sergej melder seg på:

«Det med demokrati er egentlig en myte som dere i Vesten lar dere lure av. I USA, for eksempel, er det alt annet enn en åpen kamp om makten. Stort sett veksler de samme gamle klanene på å ha presidenten. Først var det Bush senior, etterpå kom Bush junior.»

Jeg blir paff, og rundt bordet blir det stille. Mener de virkelig det de sier?...

...Jeg bestemte meg for å kombinere et besøk til Moskvas internasjonale bokmesse med middag hos Olga, for å få noen gode svar. Men nå satt hun altså her og lød som et ekko av det de andre eks-kollegene hadde skrevet på Facebook. I løpet av den siste halvtimen hadde hun og Sergej servert det jeg oppfattet som løgner og overdrivelser hentet fra Første kanal, den statlige tv-kanalen vi prøvde å si imot og korrigere for ti år siden da vi var kolleger.

Jeg gjorde et siste forsøk på å snakke Olga og Sergej til fornuft ved å legge frem lovene som Vladimir Putin hadde fått vedtatt siden han ble president igjen i 2012 — som i klartekst innskrenket ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten. Var de ikke bekymret over retningen på den politiske utviklingen? Så de ikke at Putin var i ferd med å bringe Russland inn på en kurs som på mange måter minnet illevarslende om Sovjetunionen?

«Styret i Kreml er kanskje ikke ideelt. Men bedre med et sterkt og kontrollerende regime enn at en revolusjonær bevegelse river ned alt. For da kommer 1990-årene tilbake», parerte Olga.

1990-årene, 1990-årene, 1990-årene. Hvorfor var de plutselig blitt så opphengt i 1990-årene? 1990-årene var jo 1990-årene også i 2006, den gang Olga jobbet for et åpnere og mer liberalt Russland. Minnene fra den kaotiske Jeltsin-tiden må ha vært enda mer fryktinngytende da enn nå. Og hvorfor var Olga og Sergej helt overbevist om at 1990-tallet automatisk ville gjenoppstå dersom Putin løsnet litt på grepet og slapp til andre partier og liberale medier? Her måtte det ha vært sterke påvirkningskrefter i sving, mekanismer som hadde snudd opp ned på hvordan middelklasserusserne oppfattet landet sitt og verden utenfor.

«Du får ta deg en runde og snakke med flere av de gamle kollegene våre. Jeg er helt sikker på at det er mange som mener det samme som Sergej og jeg. Dere i Vesten har aldri forstått hva som er viktig for oss.»

Forfatteren skal få seg mange overraskelser under møter med tidligere kolleger. Selv om ikke alle er like Putin-vennlige som Olga og Sergej, har mange endret syn på Putin. Putin er nå en garantist for stabilitet i en kaotisk verden. Han har fått Russland tilbake på den globale arenaen som en stormakt. Reelle alternativer finnes ikke. 

I tillegg til å fortelle om samtalene han har hatt med tidligere kolleger, får vi et innblikk i det russiske samfunn og historie. Fakta koblet opp mot enkeltmennesker gjør faktabøker langt mere interessante. Boken Hvorfor stemmer russerne på Putin? Av Bernhard L. Mohr på 255 sider inklusive register er en interessant bok. Selv om det er rimelig heftig å lese om det russiske samfunnet under Putin, gjør den verden litt mindre kaotisk for meg. 

17. sep. 2017

Bokomtale: Alle disse dagene av Tove Braathen

«Da vaktmesteren kommer opp for å hente mer, ser han hoderystende på mengden som skal ut, og så kaster han et langt blikk på Evy og sier at folk samler på så altfor mye skrot som de tror kan gi dem tilbake tida som er borte...En skulle ikke tru at det var noe som hette fremtid, sier vaktmesteren. Folk er snåle.»

Sitatet over er fra debutromanen til Tove Braathen: Alle disse dagene. Det var etter å ha lest dette intervjuet i Aftenposten at jeg bestemte meg for å lese romanen. Intervjuet har overskriften: «– Mange foreldre er umodne, rastløse mennesker. De unge blir forsømt.» Tove Braathen er adjunkt, har undervist i 36 år i Oslo-skolen. For tiden underviser hun i tysk og norsk ved Edvard Munch videregående skole.

Det er ikke sjelden at et eller flere intervju med en forfatter inspirerer meg til å lese bøker. Etter å ha lest romanen, fant jeg et intervju med Tove Braathen her på Groruddalen.no  Hva angår sjanger mener hun den kan kan plasseres et sted mellom feelgood og krim.

Jeg er enig i at det ikke er enkelt å plassere romanen sjangermessig. Men det har liten betydning for min leseopplevelse – jeg likte romanen. Språket er godt. Et godt og variert persongalleri. Tittelen passer til innholdet - alle disse dagene som ikke alltid er enkle å leve. Det eneste jeg skulle ønske forfatteren kunne bruke mer av, er humor. Sitatet over er fra da en av hovedpersonene Evy rydder leiligheten og får hjelp av vaktmesteren. Dialogen mellom dem var morsom og der får forfatteren virkelig frem personligheten til Evy.

Handlingen foregår i Oslo. Motoren i historien er et drap. Men like interessant å få vite hvem som har begått drapet, er å få vite hvordan livet til hovedpersonene Evy, Sara og politietterforskeren Sigurd Huse utvikler seg. 

De lever og har levd helt ulike liv, men alle står nå ved et veiskille i livet.  Evy har levd et hektisk liv som flyvertinne. Som pensjonist strever hun med å fylle livet sitt med innhold. Hun har omgitt seg med overfladiske mennesker som har snakket henne etter munnen. Sara har vært konemor til advokaten Svein. Det sosiale livet har vært styrt av hans overfladiske venner og deres koner. Datteren er student og har flyttet hjemmefra. Kontakten med fosterdatteren svinner hen. Sigurd Huse er flyttet ut av hjemmet der han har bodd med kone og to barn. Nå bor han hos den gamle faren sin i hans nedslitte leilighet. Den energiske interiørinteresserte kona har nå funnet seg en ny mann.  

Romanen Alle disse dagene er utgitt i 2017 og er på 366 sider. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar. Vil du lese mer om forfatteren og romanen kan du lese et intervju her på bakbokomslaget.no der forfatteren blant annet forteller hvem som er hennes favorittforfatter.

Forlaget Vigmostad og Bjørke som har gitt ut romanen, beskriver den slik:

«En original og hjertevarm roman om mennesker du sent vil glemme.

Møt Evy, pensjonert og lettere nevrotisk flyvertinne som føler at livet har seilt forbi uten at hun helt fikk det med seg. Etter utallige mislykkede forhold har hun truffet en mann som kanskje kan være den rette. Han har invitert henne hjem til seg, men da hun ringer på en regnvåt forsommerkveld, åpner han ikke.

Og Sara. Som ikke helt vet hva hun driver med, eller hvorfor hun fortsatt er gift med en mann hun innerst inne ikke liker. Som føler at fosterdatteren Em glir lenger og lenger unna. Fosterdatteren som har bilder fra politietterforskningen av en pågående drapssak på pc-en sin.

Og Sigurd Huse. Etterforsker og tobarnsfar og eksmann, ettersom kona har bestemt at han skal flytte ut. Hun har andre planer for hvem som skal utgjøre familien i rekkehuset i Ullevål Hageby. Rekkehuset etter Sigurd Huses bestemor.


Tove Braathen er lektor og underviser ved Edvard Munch videregående skole i Oslo. Hun har to voksne barn og bor på Grorud i Oslo med ektemannen. «Alle disse dagene» er hennes første roman.»

16. sep. 2017

Dikt: Jeg vil gi deg mitt hjerte av Hans Børli - fra diktsamlingen Likevel må du leve (1952)


Jeg vil ikke skrive vers!
Jeg vil ikke klimpre
på stemningens sprø banjo.


Jeg vil gripe mitt hjerte 
med grådige hender.

Jeg vil kjenne det skjelve som 
        en naken fuglunge 
under frosthimmelens stål.



Jeg vil ikke gi deg 
vemod 
og valne tårer.
Jeg vil gi deg mitt hjerte, bror! 

10. sep. 2017

Lyset bak øynene (Lopotti) av Tommi Kinnunen


«Det er to slags mennesker, de som drar, og de som blir. De som dro, lengter alltid tilbake til det de har revet seg løs fra. De kommer på besøk, forteller om livets merkverdigheter og håper samtidig at de som ble igjen, aldri må forandre seg. At de forblir akkurat sånne som en kan komme tilbake til for å minnes de gamle uskyldstidene. De som er blitt igjen, forandrer seg så langsomt at de ikke ser bevegelsen selv. Bare de som dro, merker når de kommer på besøk at det ikke fins noen barndom lenger. Tapetet har falmet i stuene, foreldrene er blitt grå ved tinningene, ordene er også andre enn da de var barn. Noen drar og noen blir, og begge parter misunner den andre. Alle lengter etter det som var.»

Jeg var kommet langt over halvveis i romanen til Lyset bak øynene  av Tommi Kinnunen da jeg leste at romanen er en frittstående fortsettelse av romanen Der fire veier møtes. Dette fremgår ikke av bokomslaget. Der fire veier møtes har ikke jeg lest, og det kan forklare at jeg sleit med å få sammenheng i begynnelsen av Lyset bak øynene som ble utgitt i 2016 og på norsk i 2017. 

Etterhvert som jeg fikk sammenheng i historien, ble romanen bedre og bedre.  Språkrikdommen til Tommi Kinnunen minnet meg om den islandske forfatteren  Jón Kalman Stefánsson.

Det er to hovedpersoner i romanen. Vekselvis får vi innblikk i livet til Helena og Tuomas. Sistnevnte er yngste sønn til Helenas bror Johannes. Forlaget Pax som har utgitt romanen på norsk beskriver innholdet slik:

«Helena er bare ni år gammel da hun blir sendt fra den vesle hjembyen til en blindeskole i femtitallets Helsingfors. Der venner hun seg gradvis til storbyens lukter og lyder, og lærer seg å beregne avstand ut fra antall skritt. Men savnet etter familien er stort.

Førti år senere flytter også Helenas nevø Tuomas sørover for å studere. Han ønsker å leve opp til familiens krav og forventninger, men drømmer om å stifte en egen familie, og bærer på en hemmelighet. I Helsingfors treffer han tanten og blir kjent med nye sider ved henne. Hvordan er det å leve hele livet som en som må stå utenfor? Går det an å bli akseptert som den man er?

Lyset bak øynene er en ny, sterk roman fra forfatteren av den kritikerroste Der fire veier møtes. Tommi Kinnunen skriver med innsikt og innlevelse om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei, om ønsket om å bli far og om kunsten å være forelder.»

Jeg kan ikke huske noengang å ha lest en roman der en hovedperson er blind. Å lese om Helenas liv var sterkt å lese om. Det samme gjelder Tuomas liv som homofil. Deres forhold til familien. Jeg likte romanen Lyset bak øynene og er spent på om forfatteren vil utgi flere romaner og i så fall om den neste vil spinne videre rundt denne familien. I og med at Der fire veier møtes ble tatt godt i mot av kritikerne mv, vil jeg anbefale at man leser den før Lyset bak øynene. Jeg tror jeg hadde hatt en lettere inngang til historien ved å lese den først. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar fra forlaget.

Så pass kan jeg røpe at i romanen dør moren til Helena og Johannes, og jeg skal avslutte med et sitat som tyder på at forfatteren kan ha planlagt en fortsettelse. Eller at det mørket som har vært over familien nå er borte. Og at dette er slutten på historien. Det er Helena som forteller etter at moren er død:


«Mor avskydde svigerdattera fordi hun lot til å oppnå alt i livet som hun selv ville ha. En mann helt for seg selv. Friske barn. Latter. Er Kaarina klar over at hun blir den neste matriarken i slekten? Anna vil ikke, og jeg kan ikke. De som venter utenfor, trenger noe som forener dem. Vi vil alle ha noen som er bedre enn oss selv, noen å sammenlikne oss med, få aksept av, tilgivelse også. Den rollen velger en ikke, den kommer ubedt og uspurt. Mor bandt slekten sammen, det er sant nok, om enn ikke med kjærlighet. Hun var den vi i fellesskap omgikk og unngikk. Kaarina blir en de iler til rett fra fødselsklinikken. De nye skuddene på slektsstammen blir satt i fanget på henne, og gruppebildet tatt. Hun kommer aldri til å bli som var mor, for hun likner allerede sin egen milde mamma.»

5. sep. 2017

Putin - Mannen uten ansikt ( The man without a face) av Masha Gessen


Å lese boken skrevet av Masha Gessen, som har fått den norske tittelen Putin – Mannen uten ansikt, er skremmende lesing. Hvordan han er driveren i et system basert på makt og vold. Det som er mest skremmende er at boken som jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2012, og at Putin fortsatt sitter med makten i Russland.

Det er mye jeg kunne skrevet om boken. Det jeg har lest vil helt sikkert få meg til å følge bedre med når Putin er tema på TV, radio og i aviser fremover. Men jeg er trøtt, og velger å skrive et Lea-lettvint - innlegg om boken, og heller bruke tiden til å dovne meg foran TV i kveld. Overlater til forlaget Gyldendal å presentere den:

«PUTIN er en skarp og avslørende fortelling om hvordan en anonym, lavtstående KGB-offiser på rekordtid ble den ubestridte leder i verdens største land.

Vladimir Putin har i manges øyne bragt politisk stabilitet og lov og orden til Russland, og har fått den russiske økonomien ut av krisen den befant seg i. Men Putin er også beryktet for å være en beinhard makthaver og en brutal forfølger av kritiske røster, og for å føre en aggressiv linje overfor tidligere sovjetstater.

I denne kritiske og veldokumenterte biografien belyser Masha Gessen Putins mange sider ved hjelp av flere nye kilder: de sterke båndene til FSB (tidligere KGB), behandlingen av terroren og opprørene i Tsjetsjenia, korrupsjonen i valgsystemet og ikke minst hans mye omdiskuterte medskyldighet i drapene på flere kritiske journalister.


PUTIN er et flengende oppgjør med en iskald maktpolitikers metoder og et rystende innblikk i de brennaktuelle forholdene i stormakten Russland.»

3. sep. 2017

London - av Tor Åge Bringsværd - en personlig reiseguide




Ikke noe underlig i at mange bøker går meg «hus forbi». Men at boken London av Tor Åge Bringsværd er forsvunnet i mengden, er mer enn underlig for en som elsker England og London spesielt. Ja da, boken som er en personlig reiseguide begynner å dra på årene, utgitt i 2003. Men det meste han skriver om er fortsatt relevant. Et av tipsene er et besøk på British Library – han skriver at dette er stedet for de håpløs bokgale, en kategori jeg kjenner meg igjen i. Boken er fri for shopping-tips og det passer meg bra. En herlig bok – som skal leses om igjen før neste besøk i London.

Forfatteren starter boken med et sitat fra Richard Herrmanns «Mine gleders by» i kapitlet London er en elefant - wow! – jeg er solgt fra første side, kapitlet avslutter han slik:

«Derfor er dette ingen vanlig guidebok. Bare enda et «blindt» og personlig forsøk på å beskrive det umulige.

Så la det være sagt med en gang: Den som lurer på hvem som tegnet varemagasinet Harrods, hva som er de ytre målene på kuppelen til St. Paul's-katedralen, hvilken konge som regjerte gudene vet når eller hva som er åpningstidene hos Madame Tussaud, bør kanskje heller lete etter svarene et annet sted.

Dette er mer en bok for mennesker som liker digresjoner og tankesprang - og som synes det er spennende med elefanter.»

Elvevandringen langs Themsen foreslår han med oppstart ved Hammersmith og dit tar han T-banen:

«Og så er vi endelig fremme ved elven. Vi står ved Hammersmith Bridge – en bro akkurat så grønn og vakker som noen gammel bro kan være. Nesten uforståelig at IRA hele tre ganger har forsøkt å sprenge den — heldigvis uten hell. Og hvis du synes del er noe kjent ved broen, kan det muligens komme av at du har sett den på kino. Hammersmith Bridge har vært «location» i mange britiske filmer opp gjennom årene.»

I boken er det mange puber som er omtalt - en av dem er The Blue Ancor:

«Themsen renner bred og rolig i dag. Vi følger gangveien vestover. Steinmuren er akkurat så høy at det er vanskelig å se over den, men heldigvis er det små trappetrinn her og der. Selv om det regner, er det mange robåter ute. Singelscullere, toere, firere og åttere med styrmann. Og følgebåter med instruktører, som roper med høye, pedagogiske stemmer. Snart kommer vi til roklubben. Båter bæres ut og inn av klubbhuset. Og vegg i veg ligger det en utmerket pub: Blue Ancor (13 Lower Mall). Her er det nok mange som prøver å få plass under den store, vårlige rokonkurransen mellom Oxford og Cambridge. I dag er det mer stille her. Et godt sted å skrive, tenker jeg (for ofte er det slik jeg bedømmer steder), og slår meg ned i hjørnet til venstre, like innenfor døren, og med god utsikt til den lange og innbydende bardisken. I taket er det padleårer og en sculler som måtte kappes i to for å få plass.»

Gjett om jeg skal ta samme tur og gå innom puben – link til pubens hjemmeside og et bilde derfra:



Boken har mange temaer – det som er nevnt over er kun en smakebit - forlaget Spartacus beskriver innholdet slik:


"Slik skal London oppleves!" skrev Aftenpostens Per Haddal om den nye byguiden til Tor Åge Bringsværd. Boken er en varm, medrivende og underholdende kjærlighetserklæring til nordmenns andre hovedstad. Er du glad i London? Kanskje ikke helt sikker? Les denne boken!!

Bringsværd er nominert til årets Bragepris for denne boken: "Her sprudler fantasien og boken er drivende og upretensiøs i ordets beste betydning. En overskuddsbok som gir reiselyst og gjennomsyres av fortellerglede... En fest av en bok" (Fra juryens begrunnelse).

Dette er en bok om hvordan etterkommere fra det stolte Troya kommer til et England befolket med kjemper, om kjøttetende planter rundt Big Ben, om hvordan man kan oppleve Tower ved hjelp av klassisk krim, om en idyllisk kanaltur fra Little Venice, om de “hengende hager” i Kensington, om hyggelige puber, tett tåke, bøker høyt og lavt, fotball, en pilegrimsreise til Hundremeterskogen, om strøk det kan være interessant å rusle rundt i, og om tilfeldighetene eller Den store hunden i City...
Illustrert med fotografier av Asbjørn Jensen.

Myter, personlige opplevelser, praktiske opplysninger og hendelser fra litteraturen og Londons nære og fjerne historie veves sammen i forfatterens tanker og refleksjoner rundt det han ser og opplever på sine vandringer gjennom London.»

27. aug. 2017

The Lady of Shalott - Jomfruen av Shalott


«Og Tate Britain er naturligvis mye mer enn bare Turner og Blake — for all del! For eksempel finnes en av mine absolutte favoritter her — et erke-romantisk bilde fra 1888, av den typen som det selges utallige postkortversjoner av. Det er malt av J. W. Waterhouse, og heter Lady of Shalott. Jeg vet godt at mange i dag rynker på nesen og mener at kjære, det var da svært til...ja, søtsuppe, for eksempel. Men for meg er dette bildet noe av det fineste jeg vet. Det får meg til å tenke på Arthur og ridderne av det runde bord. Det får meg til å se vimpler og flagrende hår. Jeg mumler linjer fra Alfred Lord Tennysons dikt om henne (TheLady ofShalott, 1843) — det som begynner slik:

On either side the river lie

Long fields of barley and of rye,
That clothe the wold and meet the sky;
And through the field the road runs by
    To many-tower'd Camelot;
And up and down the people go,
Gazing where the lilies blow
Round an island there below,
    The island of Shalott.”


Sitatet er fra boken London skrevet av Tor Åge Bringsværd. Boken ble utgitt i 2003. Som det står på omslaget, en bok som gir reiselyst med mange tips om hva man kan oppleve i London. Gleder meg til å besøke museet for bl a å se maleriet han skriver om. Mer om boken i et senere innlegg.

I boken Topp 10 London av Roger Williams utgitt på norsk av Gyldendal forlag – utgaven jeg har er fra 2014, står er det vist til maleriet under Tate Britain:

«John William Waterhouse (1849-1917) ble utdannet ved Royal Academy Schools i London og er kjent for å ha gjenskapt de litterære temaene pre-rafaelittene, som dette er et eksempel på. Motivet i dette maleriet er hentet fra lord Alfred Tennysons tragiske dikt med samme tittel.»

The Lady of Shalott er gjendiktet til norsk av Geir Uthaug (1978) med tittelen Jomfruen av Shalott  - første vers;

En elv som renner mektig, bred
med gyldne marker korn tett ved,
den møter himmelen på det sted
der stien går som fører ned
     til tårnbesatte Camelot;
på veien ser man folk som går
og skuer dit hvor liljer står
på en plett der nedenfor
        en ø ved navn Shalott.