29. des. 2017

Dikt: Maria – Til alle verdens mødre av Hans Børli – fra diktsamlingen Ser jeg en blomme i skogen (1954)



Det finnes en lov i livet
som aldri etterleves.
-Bittert er det, Maria,
å føde en frelser forgjeves.

Ditt bleke ansikt luter
i angst og smerte over
et fattig halmdekt leie
hvor menneskesønnen  sover.

Hyrdene synger på marken,
stjerna står over huset,
men alltid rir de vise menn

forbi i nattesuset.

28. des. 2017

Bokomtale: Her hos de levende av Levi Henriksen


«Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å skrive om dette, eller om pappa i det hele tatt. Fingrene mine har lekt frem melodi etter melodi, mens jeg har stirret meg nesten snøblind på sidene i notatbøkene mine. Samme hvor bra melodiene har vært, fortsetter arkene å ligge der uberørte som en dalside selv om den djerveste løssnøkjører ikke våger å sette utfor.»

«Da er livet tilstede - Og det stirrer på deg» - en strofe som De Lillos synger, og som jeg fikk i tankene da jeg leste Her hos de levende av Levi Henriksen. En roman som ble utgitt i 2017, 303 sider, og utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket.  

Jeg har likt tidligere bøker jeg har lest skrevet av Levi Henriksen, men Her hos de levende fikk meg til å tenke på min favorittforfatter Per Petterson. Det er det flere som har tenkt. Når jeg nå går inn her på siden boken er omtalt hos Gyldendal, siteres en anmelder i Vårt land som skriver:

«Her hos de levende har en språkføring som glitrer. Henriksen skriver enkelt, men ­melodisk, det minner om Per Petterson.» 

Her hos de levende gjorde inntrykk å lese. Tidvis veldig vondt. Som Gyldendal skriver, det er farens historie som er bakgrunnen for romanen:

«Huset som Hermann Henriksen bygde med sine egne hender, er solgt og skal rives. Hermann som i alle år arbeidet i skogen, han som hoppet lengst av alle på ski. Og som da han var unggutt la planer om å drepe stefaren sin. Hvem var han egentlig?»

Det som gjør det vondt å lese er beskrivelsen av stefarens brutalitet. Samtidig oppveies dette av språket – et eksempel:

«Den evige rastløsheten hans ble av omgivelsene ofte forvekslet med trass eller manglende evne til å tilpasse seg. Men det var bare noe i vinden som hvisket navnet hans, og hver gang han følte at han nesten var nær nok til å forstå hva som ble sagt, skiftet vinden retning.

Pappa var aldri fjern når han var sammen med meg, mamma eller søsknene mine, men noen ganger, når han trodde ingen så ham, var det som han stengte seg inne i et rom for seg selv enda han sto midt ute på gårdsplassen. Iblant virket han helt forgapt i stillheten, som om det var noe i den som bare han kunne høre. Selv om jeg vokste opp i en tid og på et sted der det ikke var vanlig at foreldrene dro, var det likevel noe i meg som var redd for en dag å oppdage at faren min hadde stukket av. Tanken virker helt absurd i dag, men som barn gjorde det meg urolig at pappa hadde denne evnen til å bli borte selv om han aldri forsvant ut av syne. Jeg kan også huske at han pleide å snakke med seg selv. Ikke ofte, men ofte nok til at jeg fant det underlig.

Selv har jeg flere ganger i det siste tatt meg i det samme. Men jeg er alene, jeg har ingen å snakke med. Det hadde pappa.»

Spørsmålet jeg stiller meg er hvor mye av forfatterens egen historie er det som fortelles – hvor mye er fiksjon - forlaget skriver i sin omtale:

«Hermanns sønn har kommet til et vippepunkt i livet. Han har brutt kontakten med sine nærmeste, og har tatt seg inn i det gamle og forlatte huset som faren bygde. Om farens oppvekst og dunkle fortid vet han lite. Med to gamle landskapsmalerier og en etterlatt 7de sans forsøker han å lime sammen brokkene av farens liv. Og redde stumpene av sitt eget.»

Jeg kjenner lite til forfatteren – ut fra boken holder han avstand fra deltakelse i f eks kjendisprogram – her er et eksempel på hvordan han beskriver seg selv:

«Hele livet har jeg følt på denne annerledesheten.

Noen ganger tilskriver jeg den pinsevennoppveksten. Andre ganger at mine finske forfedre har gjort meg godt over gjennomsnittet disponert for mismot. Samtidig har jeg alltid innbilt meg at dette mørket, denne evige rastløsheten kommer fra pappas side, fra den stedbundne delen av familien. Dobbeltsidig mismot, det er hva jeg lider av.»


Det var noen smakebiter. Boken til Levi Henriksen er helt klart en av de beste norske romanene utgitt i 2017 som jeg har lest. 

27. des. 2017

Bærpai (kirsebærpai) - oppskrift fra boken Høstetid av Ingrid Espelid Hovig





Jeg kan ikke huske siste gang jeg kjøpte en koke-/matbok. Selv om det er noe ymse kvalitet på oppskriftene som finnes på Internett, er det her jeg finner det det meste av nye oppskrifter. Men jeg har en del matoppskriftbøker, og en av de beste jeg har er Høstetid av Ingrid Espelid Hovig (1993) – en bok om å ta vare på frukt, bær og grønnsaker. 

Fra boken er oppskriften er «Kirsebærpai» favoritten. Jeg har byttet kirsebær med andre bærtyper, og nå til jul brukte jeg blåbær. I og med at det var en elendig høst hva angår blåbær, ble det Rema 1000 sine fryste blåbær. Jeg lot de ikke tine før jeg la de over paideigen. Det ble veldig godt. I tillegg til å bruke blåbær, hadde jeg kun halvparten av sukkeret som er i oppskriften.

Å varme opp en bit i micro’n og la vaniljeis smelte over den varme paien – en av de beste kakene jeg vet. Paien er også enkel å lage. 

Her er oppskriften:

75 g smør eller margarin
1 dl sukker
1 egg
1 1/4 dl hvetemel

FYLL
500 g - eller 1 kurv kirsebær (eller en annen bærsort)
1 dl sukker ( eventuelt bare halvparten)
1 ts potetmel
1 dl kremfløte
1 egg
1 dl mandelflak (jeg hakker mandler – med skall)

Rør smør eller margarin og sukker hvitt. Rør i egget, og bland så i mel. Stryk røren ut i bunnen og godt opp på kanten i en smurt ildfast paiform, ca. 24 cm i diameter. Ta ut steinene av bærene. Legg kirsebærene oppå kakerøren i formen. Dryss sukkeret over bærene.


Visp kremfløten stiv. Visp i potetmelet og egget og hell blandingen over bærene. Dryss mandelflakene over. Stek paien på nederste rille i stekeovnen ved 175 °C i ca. 30 minutter eller til eggestanden er stivnet. Server kirsebærpaien lunken med vaniljeis eller vaniljesaus til.»


22. des. 2017

Solsnu (solstice) 2017 – Trøstevise (Finn Kalvik)



Tiden renner langsomt ut
Mens solen er på vei ned
Og du og jeg var så nær hverandre
Hele tiden
Allt i livet har ett slut
Medan glädjens kraft ger oss hopp
Fast utan dig så känner jag mig
Ganska liten

I går var det vintersolverv, eller solsnu som jeg kaller det. I går kveld så jeg et TV-program om Finn Kalvik i anledning at han fyller 70 år. Da ble jeg påminnet Trøstevise som han har skrevet teksten til, og som verset over er hentet fra.


«Allt i livet har ett slut, medan glädjens kraft ger oss hopp» synger han sammen med Cajsa Stina Åkerström. Jeg synes det passer fint med solsnu – beste dagen i året. 


21. des. 2017

Bokomtale: Spionen som kom inn fra kulden (The Spy Who Came in From the Cold) av John le Carré



«Han satt og så rullebanen på Tempelhof synke bakover og forsvinne dypt under seg.
Leamas var hverken særlig spekulativt eller filosofisk anlagt. Han visste at han var ferdig - det var et faktum han fra nå av ville bli nødt til å avfinne seg med, som andre måtte leve videre med en kreftsvulst eller i en fengselscelle. Han visste at det ikke var noe å gjøre ved, ingen ting kunne slå bro over kløften mellom før og nå. Han møtte sitt nederlag på samme måte som han en dag sannsynligvis ville møte døden, med en viss kynisk ergrelse og den ensommes mot. Han hadde greid seg lenger enn de fleste; nå var han slått. Det sies at en hund lever så lenge den har tennene i behold; Leamas hadde figurlig talt fått trukket ut alle tennene; og det var Mundt som hadde trukket dem ut.»

Det er ikke siste dagers medieoppslag om nordmannen som er fengslet og anklaget for spionasje i Moskva, som fikk meg til å låne og lese romanen Spionen som kom inn fra kulden av John le Carré, som sitatet over er fra. 

Årsaken er at jeg på sist lørdag helt tilfeldig lånte med meg hans erindringsbok Duenes tunnel Historier fra mitt liv (2016), som ble utgitt på norsk i 2017, og hans siste roman utgitt på norsk i 2017: Spionenes arv (2016).

I og med at jeg ikke har lest hans tidligere bøker, heller ikke Nattportieren  som står ulest i bokhylla, måtte jeg også låne og lese hans gjennombruddsroman. Spionen som kom inn fra kulden. Romanen er filmatisert med Richard Burton i hovedrollen. På Wikipedia leser jeg at i 2006 erklærte Publishers Weekly romanen utgitt i 1963 for å være «den beste spionroman i alle tider». Etter å ha lest den er det å si at jeg mener at den fortsatt er leseverdig og aktuell.

Romanen Spionen som kom inn fra kulden ble første gang utgitt på norsk i 1964, er fortsatt til salgs. Utgaven jeg har lest er fra 1998 der innholdet beskrives slik:
«Den beste spionhistorien jeg noen gang har lest,» skrev
Graham Greene da denne romanen første gang utkom i
1963. Den forteller om en 50-årig britisk hemmelig agent,
Alec Leamas. Etter at ban har opplevd flere mislykte oppdrag
i Berlin, går ban trett av yrket sitt og ønsker å komme
inn fra kulden på den kalde krigens underjordiske front.
Men i stedet får ban sitt livs vanskeligste og farligste oppdrag på
den andre siden av Berlin-muren...

«Spionen som kom inn fra kulden» er en bok som bar
vakt internasjonal oppsikt og er blitt en bestseller i land
etter land. Ikke bare har den en dramatisk og spennende
handling, men den gir også et realistisk og avslørende bilde
av hverdagen og de menneskelige tragedier bak det storpolitiske
maktspillet som foregår i det skjulte. Boka er like
aktuell i dag som den gang den kom ut.

Forfatteren John le Carre fikk sitt gjennombrudd med
denne romanen. Hans virkelige navn er David Cornwell,
opprinnelig lærer ved Eton, senere britisk diplomat stasjonert
i Vest-Tyskland. Diplomatkarrieren fant ban det
klokest å oppgi etter denne boka. Siden har han livnært

seg som forfatter.»

En smakebit fra filmen



16. des. 2017

Bokomtale: På vegne av venner av Kristopher Schau


I forgive you, mother, I can hear you
And I long to be near you
But every road leads to an end
Yes every road leads to an end
Your apparition passes through me in the willows
Five red hens – you'll never see us again
You'll never see us again

Jeg kom til å tenke på albumet til Sufjan Stevens Carrie & Lowel da jeg satte meg ned for å skrive dette innlegget om boken til Kristopher Schau. Albumet handler om livet, død, tap og kjærlighet. Artisten ser tilbake på sine første reaksjoner på sin mor Carries død, og erkjenner at han ikke tillot seg å sørge. Teksten over er fra den første låten på albumet; Death With Dignity



Boken til Schau På vegne av venner leste jeg en omtale av i æsculap nr 4/2017 – et magasin for medisinstudenter, og utgaven handler om død. Tuva Stranger skriver innledningsvis i anmeldelsen:

"Budskapet mitt er enkelt: les eller hør denne boka. Det er en del år siden den kom, men den blir nok (dessverre) aldri utdatert. I avisa kan man lese dødsannonser der det står «På vegne av venner», etterfulgt av tid og sted for begravelsen. Her står det ofte en liste over pårørende til avdøde, men i noen tilfeller finnes ikke denne listen. Få eller ingen dukker opp til seremonien, og kommunene ordner det praktiske. Kristoffer Schau bestemte seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, og skrev mens han gjorde det. «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.»

Etter å ha lest boken er jeg enig; boken til  er ikke utdatert  - den er fortsatt lesverdig og tankevekkende. I boken utgitt i 2009 skriver han at han var arbeidsledig da han bestemte seg for prosjektet, og skriver:

«Så så jeg bildet. Det var en artikkel i Aften Aften der det sto om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.

Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet. Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose.

Det var altså ingen som kom? Ingen. Som i null. Ingen venner. Ingen familie. Ingen. Var det sånn der ute? Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en torn, funksjonell prosess.

Så jeg forsøkte å sette ord på det.»



Her sangen til Sufjan Stevens Death With Dignity


12. des. 2017

Julehefte jula 2017: Jul Der ingen skulle tru at nokon kunne bu - av Oddgeir Bruaset




«For å seie det som det er - eg er eit julemenneske. Kall meg gjerne ein romantikar, ein nostalgikar, på grensa til det sentimentale, ein drøymar om barndommens lukkelege år, deriblant alle julegledene.

I vaksen alder kjenner eg det på same vis. Julestova er pynta, treet er pynta, vi gler oss. Borna kjem, barneborna kjem, alle er glade og forventningsfulle. Vi står på trappa og tek imot, med tende lys i lyktene, med tende lys i sinnet. Vi blir sjølve som born igjen. Frydefulle juletid.

Men altfor vel veit eg at ikkje alle kjenner det på same vis. Mange kvir seg for dagane som er i vente - for uvenskapen, uhyggja, krangelen, redsla. Derfor skriv eg desse orda med blanda kjensler...»

Sitatet over er fra forordet til juleheftet for jula 2017: Jul Der ingen skulle tru av nokon kunne bu av Oddgeir Bruaset. Akkurat som juleheftet som ble utgitt for jula 2016, inneholder heftet gode historier og er illustrert med nydelige bilder. Juleheftet er utgitt på forlaget Vigmostad og Bjørke.

Den første historien Bygda der jula begynte ein time for tidleg, handler om Torger Torgersen Flekken født i 1844. Han var en fattig husmann på Flekken i Nord-Fron. I tillegg var han kirketjener i Kvikne kirke. Etter at han var hadde ringt julen inn, et tungt arbeid, var det en lang og strevsom vei hjem til husmannsplassen. Å lese om hvordan mange hadde det dengang, er viktig tenker jeg, vi som bor i et samfunn der de fleste har det som grever sammenlignet med Torger og familien hans.

En annen historie er fra Kjeåsen i Eidfjord,  en gård som var den mest utilgjengelige i landet. Der bodde blant annet Margrete Aasen. Dit flyttet en niese for å bo sammen med tanten slik at hun kunne få bo på gården resten av livet.

Historien som for meg ble som "rosinen i pølsa, er om Trygve Hoff som blant annet var visesanger, komponist og tekstforfatter. Har en drøm er den mest kjente han skrev, men for meg er det så mange, mange andre fine tekster han skrev. Historien om Trygve Hoff var for meg ukjent før jeg leste juleheftet. Helt ukjent var også fire adventsprogram på NRK fra 1985 Lyset i mørketida, der Trygve Hoff synger og forteller. Link til programmene her.  Koselig...med flotte illustrasjoner av Karl Erik Harr.



«I dette juleheftet fortel Oddgeir Bruaset fleire historier om korleis jula artar seg på avsidesliggjande stader. Samnemnaren for historiene er den lange og vanskelege vegen og dei spesielle stadene menneska levde og lever på.

Du kan lese om:
- ringjaren i Kvikne i Nord-Fron og kvifor kyrkjeklokkene der i nærare eit hundreår ringde jula inn ein time for tidleg
- den folkekjære trubaduren Trygve Hoff og korleis «Nordnorsk julesalme» vart til
- den nøysame julefeiringa på den veglause fjellhyllegarden Kjeåsen presten i Årdal som i romjula la ut på strabasiøse fotturar til Vetti for å halde julegudsteneste for folket langt der inne
- buskerudjenta som fann paradiset sitt i det fråflytta fiskeværet Nyksund, og som seinare søkte ro på eit avsidesliggjande småbruk på» Andøya, der ho no skipar til julegolv på «Loven»
- og det unge paret i Jordalsgrenda som høgg ein eine til juletre, flettar kunstferdige korger og bakar opp til 14 slag før jula kan komme



9. des. 2017

Bokomtale: The Hills av Matias Faldbakken

«Restauranten The Hills er fra en tid da gris var gris og svin var svin, pleier Hovmester å si, med andre ord midten av 1800-tallet. Jeg står her, stramt, i kelnerdrakten, og kunne like gjerne stått slik for hundre år siden eller mer. Hver dag foretas ekstreme handlinger av voksne mennesker, men ikke av meg.

Jeg venter. Jeg behager. Jeg beveger meg rundt i lokalet og tar bestillinger, skjenker og rydder. På The Hills kan folk meske seg i tradisjonsrike omgivelser. De skal føle seg velkomne, men ikke så hjemme at de glemmer hvor de er. Med noen unntak, vel å merke - enkelte av de besøkende kan benytte stedet som sin storstue. Grisen, en av stamgjestene, apropos gris, har sin faste plass ved bord 10, ved vinduet, klokken halv to alle hverdager. Grisen pleier å være presis, men nå er klokken 13.41, og han har ikke innfunnet seg. Jeg slår en sløyfe ut i entreen, men ingen Gris.»

Grisen er Graham, en av stamgjestene på The Hills. Som en av de andre blant det faste eksentriske klientellet sier:

«Grunnen til at jeg sitter her inne på The Hills til stadighet, er at dette stedet minner mest om Plantijn-Moretus». «Det er kanskje å ta hardt i,» sa jeg. «Nei, det er det ikke sa enkefru Knipschild. «Det er slik det er. Dette er stedet for de lange linjene.»

Det er ikke alltid jeg klarer å skape meg bilder hvordan jeg tenker personene i en bok ser ut. Men denne gangen tok det ikke lang tid før jeg skapte meg dette bildet av hovedpersonen og fortellerstemmen i romanen:



Det er bartenderen Boldt (Per Pallesen), som på Jernbanerestauranten serverer øl og dagens rett til stamgjestene i den danske TV- serien Matador. I TV-serien fant jeg mye å le av – det gjorde jeg også ved å lese The Hills av Matias Faldbakken. En roman som skiller seg ut på en positiv måte fra andre bøker jeg har lest. Den har fått gode anmeldelser, nominert til Brageprisen og er solgt til mange land.

Romanen ble utgitt i 2017, 232 sider og jeg har lånt eksemplaret jeg har lest av biblioteket. Forlaget Oktober som har utgitt romanen beskriver den slik:

«Restauranten The Hills i Oslo sentrum er midtpunkt i Matias Faldbakkens nye roman, fylt av servitører og stamgjester, lysekrone og garderobevakt,  mesanin, varekjeller, barsjef og huspianist. Det er et kontinentalt interiør med nedtråkket mosaikk i konsentriske ringer på gulvet og vegger fulle av portretter, tegninger, malerier og klistremerker. Han som fører ordet har vært stedets kelner i 13 år. Med diskresjon og full oversikt over alt som foregår i lokalet er han romanens øyne og ører. Ideen om det gamle Europa holdes i hevd på den noe nedslitte restauranten. Der hersker en velprøvd orden, hvor alt har sin plass og lite eller ingenting trenger inn utenfra. Trusselen om uro og forandring kommer likevel, først i form av en pur ung kvinne som presser seg inn blant det faste klientellet på The Hills.


The Hills er en overraskende, skarp og underholdende roman om vaklende strukturer og en kultur i drift mellom flid og forfall. Forfatteren skriver med en sjelden observasjonsevne og sterk sans for detaljer og komikk, og forfølger romanens forestillinger henimot det absurde på en måte som fremkaller et underliggende ubehag og alvor.»

3. des. 2017

Bokomtale: Verda er ein skandale - Ei lita bok om livet på landet - av Agnes Ravatn



«Men mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså på kva haken kunne vere.

Ja da, snart kjem hausten mørk og våt og ufyseleg, men det vil jo ikkje kome som noka overrasking. Me har ikkje bil og er temmeleg fastlåste dersom me vil nokon stad. Men det vil me jo ikkje. Og det er kanskje få barn på same alder som guten vår i strøket. Men det hastar ikkje. Enn så lenge er han fornøgd med å bite på øyra til Nasse Nøff-dokka si. Derimot kan eg godt vedgå at eg ber på ein snev av frykt for å bli «gløymd». Det har alltid skine gjennom at om ein skal kunne overleve slik halvegs som kunstnar, iallfall når talentet berre er slik passeleg, så er ein heilt nøydd til å vere ein del av miljøet. Gå på festane, knyte kontaktar, innsmigre seg hos journalistar som vil løfte ein fram, heile tida sørge for å halde namnet sitt varmt. No som eg har flytta, er eg død. Og dei som var så heldige å treffe meg mens eg levde, og som likte meg, vil for lengst ha funne seg ei ny: eit nytt friskt pust frå Vestlandet, med enda skråare blikk enn mitt, yngre, med finare klede og meir naturleg sminke. Det er ingen frøkensport å tilhøyre kultureliten.»

På slutten av boken som sitatet over er hentet fra: Verda er ein skandale – Ei lita bok om livet på landet av Agnes Ravatn, står det at innholdet i boken er lett omarbeidde tekster som tidligere har vært trykt i avisen Dag og Tid. Boken er på 95 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg er fan av Agnes Ravatn og vil lese bøker og tekster hun skriver uansett hvor hun bor. Og jeg synes selvsagt at boken var herlig å lese.

 De som vil se Agnes Ravatn i levende live der Einar Økland sier at han ser likheten mellom Agnes Ravatn og Sigrid Undset, kan klikke seg inn på dette innslaget i Norge Rundt – Forfattervenner – anbefales.



 «Etter eit hektisk tiår i hovudstaden tek Agnes Ravatn mann og baby med seg frå Frogner og flyttar til den vesle vestlandsbygda Valevåg for å roe ned i permisjonstida. I eit forfalle småbruk utan Internett, omkransa av skog, fjell og sauer, milevis unna kulturandedammen i hovudstaden, snirklar dagane seg sakte forbi for den vesle familien. Kveldane går med til å drikke vin og samtale med den næraste naboen: vennen og forfattarkollegaen Einar Økland.

Verda er ein skandale er stasjonære reisebrev frå eit halvår på bygda. Det handlar om lykke, skriving, det enkle livet og jakta på det perfekte knekkebrødet. Tekstane er lett omarbeidde versjonar av essay som har stått på trykk i Dag og Tid.»

Bøker lest og skrevet om i oktober og november 2017 - og en Vendela-genser



Da julemåneden desember her, og det er tid med et lite tilbakeblikk på oktober og november.
Kun fire bøker i oktober har sin årsak i en oppussings-prosjekt. Men bøkene jeg leste likte jeg veldig godt.
I november leste jeg biografien om Vendela Kirsebom. Ramla inn på bloggen hennes, og der så jeg genseren hun og Sandnes garn har samarbeidet om. Vips var garn og oppskrift kjøpt og etter tre uker var genseren på bildet ferdig. Det ene tar det andre, og nå er en Tirilgenser i produksjon. Det går helt klart ut over tida jeg har til å lese bøker. Men sånn er det – noen ganger får en dilla. Og for tiden er det strikke-dilla som herjer.
Men til tross for at jeg har strikket i november, ble det åtte bøker. Gjensyn med Sigrid Undset  som Kristin Brantsegg Johansens bok inspirerte til. Flott prosjekt at hun skrev boken synes jeg.
Oktober  2017 – bøker lest og skrevet om






November 2017 - bøker lest og skrevet om












27. nov. 2017

Bokomtale: Resten av dagen (The Remains of the Day) av Kazuo Ishiguro



«Hva kan vi, når det kommer til stykket, få ut av alltid å se tilbake og klandre oss selv hvis livet ikke er blitt slik vi kunne ønske?...Hvilken hensikt har det å spekulere for meget på hva man kunne eller ikke kunne ha gjort for å styre den kurs livet slo inn på?»

Forfatteren Kazuo Ishiguro var totalt ukjent for meg inntil han fikk Nobelprisen i litteratur i 2017.  Det var også ukjent for meg at en av mine favorittfilmer «all time», The Remains of the Day (1993), har sitt grunnlag i en bok han har skrevet. Jeg har filmen flere ganger og nå er den kjøpt.

Boken ble utgitt i 1988 står det i utgaven jeg har lest. En pocketutgave lånt av biblioteket med knøttliten skrift; det var det eneste negative ved å lese den. I det store og hele er boken slik jeg husker filmen. Hele tiden så jeg for meg Anthony Hopkins og Emma Thompson. Jeg gleder meg til å se filmen etter å ha lest boken.

Kazuo Ishiguros bok Never Let Me Go er også filmatisert. Filmen så jeg på Netflix for en uke siden. Selv om filmen isolert sett ikke var dårlig, kommer jeg ikke til å lese boken. Handlingen er ikke en sjanger som jeg liker.  

The Remain of the Day har en helt annerledes handling enn Never Let Me Go. Jeg overlater til forlaget  Cappelen Damm til å beskrive innholdet:

«Butleren Stevens har så å si gått i arv på lord Darlingtons gods. Faren hans var butler før ham og tjente lorden på samme selvutslettende og inntil døden lojale måte. Nå har en amerikaner, overtatt godset, og tilbyr Stevens noen dagers ferie. Målløs tar ham imot tilbudet og legger ut i retning Miss Kenton, den gamle husholdersken som hadde forlatt dem så brått. Mens han kjører, tenker han tilbake på sitt butlerliv. Det hadde aldri falt ham inn å stille spørsmål ved tilværelsens prinsipper; hans kall var å pusse og polere, og administrere andres lydløse, knirkefrie og spørsmålsløse flid. Ut av bokens lavmælte, fortettede handlingsløp, stiger et bilde av imperiet England fram. Båret opp av klasseskiller, maktbrynde og pene manerer styrte det mot forfall og oppsmuldring.


Mens Steven begynner å tvile på sin egen uklanderlige holdningsløshet, nærmer han seg gjensynet med Miss Kenton, og samtidig trenger plagsomme tanker seg på: lojalitet, verdighet, plikttroskap... ligger det likevel noe annet i begrepene enn han alltid har forestilt seg? Og kanskje han likevel ikke skulle ha avvist Miss Kentons forsiktige tilnærmelse en gang for lenge siden.» 

25. nov. 2017

Bokomtale: Min venn Sigrid Undset av Nini Roll Anker


«Det annet jeg minnes var et selskap Svarstads holdt på Sinsen på nyåret 1919. Collett Vogt og Johan Ellefsen var der blandt andre — den store spisestuen og lille dagligstuen var festlige med lamper og mange lys, sammen med julematen og vinen skapte de stemning og samtalen gikk fra første stund i friske bølger. Som alltid blev fru Charlotte Undset midtpunktet og mennene moret sig kongelig over de treffsikre, vittige replikkene hennes — nydelig var hun også å se på med det sølvgrå håret høit på det lille hodet og med de lysende øinene; likevel gjorde Sigrid Undsets stille nærvær det blivende inn trykk på oss alle — hennes rolige, ofte sarkastiske innlegg i diskusjonen, hennes kjærlige omsorg som vertinne for oss, det dype, blanke blikket som stadig hvilte på moren med en pussig blanding av underfundig glede og ømhet.

Da vi gikk nedover mot trikken om natten, husker jeg at Johan Ellefsen stanset og rettet op den spede skikkelsen sin som for en innskytelse — han pekte op mot himmelen og sa: «En av disse stjernene er Sigrid Undsets, slik vil hennes genius komme til å stå en gang, lysende over Norden.» — Han fikk rett.»

Sitatet over er fra boken Min venn Sigrid Undset av Nini Roll Anker utgitt i 1946. Nini Roll Anker skriver at forbindelsen mellom dem startet ved at Sigrid Undset skrev et brev til henne fra «Rom» i 1910 etter at hun hadde lest boken til Roll Anker: Benedicte Stendal. Fra 1911 begynte de å brevveksle og treffe hverandre.



«Sigrid Undsets skikkelse og vesen gjorde fra første øieblikk et sterkt inntrykk på mig — inntrykk av et menneske så helt utenfor det almindelige; alt hos henne satte fantasien i bevegelse: de store øinene med det merkelige blikket, som syntes å se like meget innover som utover, men som likevel fanget hver småting i omgivelsene med det skarpsynet bøkene hennes røper; de nydelige, smale hendene, som en sjelden gang rørte sig fulle av uttrykk når samtalen tok henne; den dovne, enstonige røsten med et aldri så lite dansk tonefall på enkelte ord. Hun var også på fallende vakker, slank som en gutt, noe klassisk over hodet, som hun nesten ikke beveget, noe litt søvngjengeraktig over den forsiktige, trippende gangen. Men hele hennes fysikk lot også ane den legemlige kraft og utholdenhet hun siden i livet fikk så god bruk for.»

Da de ble kjent, bodde Sigrid Undset fortsatt sammen med sin mor og to søstre. Hun forteller at mottakelsen av romanen Jenny i 1911skulle det «rygg til å bære». Det ble rast over den i avisene. Under et møte i en kvinneklubb Undset og hun var blitt invitert til haglet angrepene mot Undset.

«Den eneste som bevarte sin ro urokket hele kvelden var Sigrid Undset. Hun satt stille med et lite smil, og da klubbens formann, fru Pylle Horst, spurte henne om hun var forarget og skuffet, svarte hun med sitt uutgrunneligste blikk: «Nei, tvertimot, jeg hadde ikke ventet mig noe annet.»

«Jenny» fikk en ilddåp. Men motstandere som beundrere visste efter denne bokens fremkomst at Norge hadde fått en kvinnelig forfatter vi herefter vilde komme til å regne med blandt de store.»

I 1912 giftet Sigrid Undset seg med maleren Anders Svarstad. De reiste fra Norge og oppholdt seg blant annet i London. Brevene forteller om en sorgløs tid. Ferden gikk videre reiste paret til Roma og i 1913 reiste hun tilbake til Norge med sønnen Anders – noe som mest sannsynlig reddet sønnens liv. Vi følger Sigrid Undset videre i livet, oppturer og nedturer, fortalt av Ninni Roll Anker med sitater fra brev og møter. Selv om jeg har lest mye om Sigrid Undset tidligere, var det mye som var ukjent for meg. Litt morsomt at når den arbeidsomme Sigrid Undset skulle «hvile» da hun bodde på Bjerkebæk, leste hun detektivromaner. Men hvile gjorde hun nok sjelden – her fra da Sigrid Undset ennå bodde i Oslo:

«Jeg husker en aprildag, jeg var oppe hos dem; Svarstad var da bortreist og Sigrid Undset satt med hushjelp og barn ved spisebordet, i et stort, lyst forklæ; på fanget hadde hun vesle Mosse, pyntet med røde perler; klar av tretthet, men stille og verdig som alltid svarte hun på barnespørsmålene, sørget for alle, hadde sigaretter og vin til mig. På skrivebordet hennes lå mange ark dekket med den fine, sirlige skriften — kladden hennes så alltid ut som det ferdigste manuskript. Og på bordet ved vinduet et halvferdig heklearbeide, på stolen ved siden av mange strømper til stopping.»

Boken skrevet av Ninni Roll Anker er på 77 sider og jeg har lest den på Nasjonalbiblioteket.no. En siste smakebit fra boken:

«Vi som har oplevd hennes ubegrensede gjestfrihet, har ofte delt forlagets bekymring: hvordan tid og helse skulde strekke til for henne? Og vi har ikke hatt vanskelig for å protesterte når vi har møtt den vel kjente beskyldningen, bl. a. fra journalisthold, at Sigrid Undset er det uelskverdigste, hovmodigste og utilnærmeligste menneske en kan komme ut for. Hun kan være det også; men vi som vet hvor hun har vært overrent og plaget av intervjuere, bestirret og genert av turister, og til og med har måttet se en privat samtale offentliggjort av en smart journalist — vi forstår at det ikke bare er hjemmet på Bjerkebækk hun er nødt til å verne med sinte bikkjer og piggtråd.


Til å begynne med åpnet hun både døren og sig selv elskverdig for farende folk. Men de misvisende «intervjuene» som fulgte, skremte henne for bestandig — hun er sikkert idag en av de forfattere som er vanskeligst å få i tale av avisfolk — liksom hun fremdeles er den mest fortryllende vertinne for slekt og venner.»