4. jun. 2017

Under Big Ben av Richard Herrmann





Omslaget på boken til Richard Herrmann (f. 1919 - d. 2010) er så anonymt at jeg ikke tar meg tid til å ta et bilde av den. Istedenfor kan bildet jeg tok i mai av deler av utsiden av Salisbury Cathedral presentere boken Under Big Ben. 

I katadralen er av Magna Carta eksemplarene oppbevart. Fra kapitlet Kongelige diamanter i hverdagens vadmel som han innleder slik:

«Det aller helligste i britisk politikk, selve konstitusjonen, eksisterer ikke i det hele tatt. Det er i hvert fall ingen som kan ta den fram, holde den opp og si «her er den» — ikke engang dronningen eller statsministeren. For Storbritannia er et av de få land i verden som ikke har noen skreven grunnlov.

Det fins riktignok en mengde viktige historiske dokumenter — lover og erklæringer — som har bidradd til å gi det britiske samfunn form opp gjennom århundrene. Og det har vært hevdet at de tilsammen er en konstitusjon så god som noen og kanskje bedre enn de fleste.

Men det er uråd å si hvor man skal begynne og slutte blant alle statspapirene. Det veldige Victoria-tårnet som er enda større enn klokketårnet med Big Ben, er som sagt fullt av pergamenter fra parlamentets eldste tider — de ligger i stabler fra den nederste kjeller til det øverste tak, i en samlet høyde av over 500 fot.

Og svært mange av dokumentene, de aller fleste av dem, er håpløst foreldet, uten noen praktisk betydning for vår egen virkelighet. Det gjelder ikke minst selve hjørnesteinen i britenes politiske bevissthet, Magna Carta, den stolte menneskerettserklæringen fra 1215. Den var jo egentlig en avtale bare mellom de engelske baronene og kongen og hadde svært lite med den alminnelige manns frihet å gjøre.

Man kommer nærmere den egentlige sannhet om man sier at britenes konstitusjon — deres statsforfatning i videste forstand — er summen av det som er blitt skikk og bruk i styre og stell opp gjennom tidene.»

Eksemplaret jeg har lest, kjøpte jeg for få år tilbake. Noen av bøkene til Richard Herrmann har jeg lest flere ganger. Denne har jeg aldri lest tidligere. Den kan leses på Nasjonalbiblioteket.no.

Boken er på 198 sider og omhandler det som skjer og har skjedd i Palace of Westminster som huser Det britiske parlamentet i London. I og med at Under Big Ben ble utgitt i 1972, er det meste historisk. Men skrevet av Richard Herrmann er boken for meg uansett interessant.

Boken er oppdelt i 14 kapitler, og det første handler om selveste Big Ben – den mektige klokken over parlamentet – bl a dette:

«Den er blitt klokken med det mest kjente fjes i verden. Mer enn det, den er blitt symbolet på det britiske folkestyret og parlamentet ved Themsen – og på britenes kamp mot undertrykkelse og vold i hundre år, hjemme og ute.»

Det andre kapitlet Om å bukke ved døren handler om speakeren i parlamentet:

«Det hender aldri nå til dags — men han kan, om han vil. Han er det eneste menneske i det britiske kongerike, utenom dronningen selv, som har rett til å stanse all trafikk på egen hånd mellom parlamentet og Buckingham Palace. Han kan til og med kreve en kongelig livvakt til eskorte når han skal snakke med Hennes Majestet og har det travelt.

Speakeren i parlamentet er rikets fremste mann hva autoritet angår. Om all makt er samlet i Underhuset, er det Speakeren som bestemmer hva de 630 folkevalgte representantene på de grønne skinnbenkene kan si og gjøre.

Hans ord er lov for høy og lav. Han kan refse og utvise tingmenn som er ulydige mot hans bestemmelser og ordrer. Han kan kalle inn hvem det skal være i landet, som måtte ha vist ringeakt for parlamentet — og dømme dem foran skranken i Underhuset, til den straff han måtte finne passende, det være seg en ydmyk unnskyldning, løfte om bot og bedring, mulkt eller fengsel.

Speakeren har et helt hjørne av parlamentet for seg selv. Han lever i en herskapelig residens med over femti saler og rom og med en egen rosehage, gjemt for all verden — hvor andre klager over plassmangel.»

Jeg vet ikke om alt Richard Herrmann skriver her stemmer i dag. Men det siste jeg har lest om Speakeren, er fra 2017 om at han vil nekte Trump å tale i Underhuset. Her skriver NRK om dette bl a:

«– Vi set pris på forholdet vårt til USA, og det er ikkje opp til meg å avgjere om invitasjon til eit statsbesøk. Men når det gjeld dette huset, så meiner eg svært sterkt at vår motstand mot rasisme og sexisme, og trua vår på likskap for lova og for uavhengige domstolar, er svært viktige verdiar for Underhuset, sa John Bercow.»

Det er mange temaer i boken. Det siste kapitlet er kalt Hvorfor ikke dra på landet, og der skriver han bl a om hvor langsomt utviklingen i parlamentet har vært fra det første parlamentet kom sammen i 1265, herunder hvor sent det gikk med stemmeretten.

«Kort sagt, politisk demokrati er et nokså ferskt fenomen selv blant britene, hvor parlament og folkestyre har sterkere røtter enn i noe annet land.

Det beviser bare enda en gang at toleranse og frisinn – kjernen i demokratiet – er noe som ikke kommer av seg selv. Demokrati er bare levedyktig når det vokser selvfølgelig fram av menneskes erfaringer og folkets liv – og sånt tar tid.»

Britene – er de selv fornøyde med parlamentet – her skriver han:

«De mest mistrøstige påstår at parlamentet har utspilt sin rolle som forkjemper og beskytter for den lille mann — at det er statsministeren og regjeringen og de store partiene som bestemmer når det kommer til stykket. Det er en altfor absolutt påstand, livet og dets verdier er mer relative enn som så.

Og her kunne man være fristet til å sitere Winston Churchill som engang sa at britenes styreform var den verste som tenkes kunne, inntil man sammenlignet den med andre lands — da ble den plutselig den beste i verden.»

Det ville vært umulig å skrive om britisk historie uten å være innom Churchill. Ikke minst gis han plass i det siste kapitlet der humor er et av temaene - et tema Richard Herrmann kunne i sine bøker:

«Det er i alle tilfelle ikke bygningene, men menneskene inne i dem som har gjort parlamentet til det selvfølgelige midtpunkt i det britiske samfunn. Og det er med livet inne under Big Ben som med livet utenfor — det kan være tragisk i det store, men ofte komisk i det små.

Det sies at fransk humor er spennende som en frøken på Montmartre, at tysk humor er omstendelig som en doktorgrad og at britisk humor er empirisk, dvs. praktisk, menneskelig og virkelighetsnær.

Stanley Baldwin, britenes statsminister først i 30-årene hadde nesten femti piper. «Det eneste han ga vår stolte historie var surklet i snadden,» sa hans politiske rival, arbeiderpartiets leder Ramsay MacDonald.

Men Baldwin tok igjen. MacDonald var så veltalende at han kunne gå seg vill i sine egne ord. «Man snakker om å bære en sten rundt halsen. Det er ingen ting mot en fjærdyne over hodet,» sa Baldwin om ham.

Humor er åndelige kruttkjerringer, slengt inn mellom benene på all verdens gravalvorlige, høytidelige, selvopptatte mennesker — og inn under institusjoner, autoriteter, begreper og ideer når de blir for store på det og ikke har plass ti annet enn seg selv.

Derfor er humor også en del av den menneskelige frihet, det demokratiske sinnelag om man vil.

Fanatikere og diktatorer er aldri morsomme, som regel er det rett og slett forbudt å le av dem og det de foretar seg.

En våt kveld under krigen, mens tyske bomber regnet ned over strøket rundt parlamentet, skulle Winston Churchill følge Anthony Eden, utenriksministeren, ut på trappen i Downing Street etter et regjeringsmøte. Churchill så opp mot alt spetakkelet på himmelen og sa: «Jeg tror nesten du får låne paraplyen min.»


På turen i England i var jeg også på gravstedet til Churchill,  St Martin's Church, Bladon. Ikke langt fra Blenheim Palace der han ble født. Det var han selv som valgte dette familiegravstedet. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar