30. sep. 2017

Bokomtale: Det hvite badehuset av Thorvald Steen



«Stillhet kan være like vondt som slag eller spark, mor. Det kan gjøre stor skade.»

Setningene fra romanen Det hvite badehuset av Thorvald Steen synes jeg rommer mye av innholdet. Jeg likte den veldig, veldig godt.

Samme dag som den ble utgitt, 11. september 2017, var det et intervju med forfatter Thorvald Steen  her i Dagsavisen med overskriften: «Har funnet helheten i livet - For fire år siden ringte Thorvalds Steens telefon. Da måtte Steen skrive livshistorien sin om igjen.» Thorvald Steen sier blant annet dette:

«– Men det er viktig å understreke at det er en roman og ikke en selvbiografi. Jeg tror ikke at biografier er mer korrekte og virkelige. Virkeligheten er mangefasettert. Det er mange innganger til den. Jeg har tidligere jobbet med hvem jeg er via å forstå ideene og tankene jeg har vokst opp med. Så hadde jeg en lang fase der jeg ikke ville gå inn i det mest nærliggende: selvforakten og forholdet til den syke kroppen. Gjennom litteraturen, gjennom å lese forfattere som Amalie Skram, Inger Elisabeth Hansen, Pia Taftrup og andre som skriver forståelsesfullt og forsonende om kroppens styrker og svakheter, har jeg akseptert kroppen. Nå forholder jeg meg til at jeg fortrengte min egen fortid.»

Hovedpersonen i romanen blir oppringt av en kvinne som forteller at hun har forsøkt å få tak i moren hans, men moren tar ikke telefonen. Kvinnen forteller at hun heter Eline, er kusinen hans, og at hun ringer for å fortelle at broren til moren er død. Kusinen er ukjent for han, men han er ikke ukjent for kusinen. Da hun var tolv år møtte hun og faren hovedpersonen og bestemoren. Men Eline fikk ikke snakke med den fem år yngre fetteren fordi guttens foreldre ikke ville vite av dem. Enda mer overrasket blir han når Eline kan fortelle at han har samme sykdom som hennes far hadde, og at faren visste det.

«Under samtalen vår slo det meg at jeg ikke hadde møtt onkelen og kusinen under bestemors bisettelse. I flere begravelser har jeg sett familier la konflikter ligge i den timen seremonien varer. Det virker som om døden kan få samvittigheten til å slipe hardhet ned til noe som minner om tilgivelse.»

Eline kan fortelle at bestemorens død aldri ble nevnt etter at hun hadde sett farens reaksjon da han leste dødsannonsen i avisen om at bisettelsen hadde funnet sted i stillhet.

«Jeg hørte Elines stemme i det høyre øret. Jeg tenkte på mor, som aldri ville snakke om sin egen far. De gangene jeg har spurt, har hun svart at jeg aldri måtte spørre igjen fordi det gjorde så vondt. Hun har ikke villet fortelle navnet hans, hvor han kom fra eller hvor han bodde.»

Hovedpersonen var femten år da han fikk vite at han hadde en muskelsvinnsykdom. Hans drøm om å hoppe i Holmenkollen var over. Nå førti år etter har han vært avhengig av rullestolen et år.

Første søndag i advent besøker han moren. Han har gruet seg til besøket, og har veid for og imot om han skal fortelle henne om telefonsamtalen. Moren er lite villig til å svare på spørsmålene hans.

«Hun sitter der foran meg, og sloss. Jeg tror det er det hun gjør. Hun sloss for hele verdien av det livet hun har levd. Tenker hun på en helt annen måte enn det jeg kan forstå? Kanskje hun ikke har ord for det? Kanskje fortielsene er et overlevelsesinstinkt? At om hun røpet seg, ville hun miste sin posisjon og stilling overfor far og meg og resten av familien? Jeg forstår meg ikke på henne.»

Det var noen smakebiter fra romanen på 178 sider som jeg har lest på eBokBib. Ikke mange sider, men innholdet er stort, tankevekkende og tidsaktuelt.

Kritikerne likte den også. Det kan en lese her hos forlaget Oktober, som beskriver innholdet slik:

«Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint. 


Det hvite badehuset er en roman om skam, fortielse og omkostningene ved å være ærlig.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar