«Hva
kan vi, når det kommer til stykket, få ut av alltid å se tilbake og klandre oss
selv hvis livet ikke er blitt slik vi kunne ønske?...Hvilken hensikt har det å
spekulere for meget på hva man kunne eller ikke kunne ha gjort for å styre den
kurs livet slo inn på?»
Forfatteren
Kazuo Ishiguro var totalt ukjent for meg inntil han fikk Nobelprisen i
litteratur i 2017. Det var også ukjent
for meg at en av mine favorittfilmer «all time», The Remains of the Day (1993), har
sitt grunnlag i en bok han har skrevet. Jeg har filmen flere ganger og nå er
den kjøpt.
Boken ble
utgitt i 1988 står det i utgaven jeg har lest. En pocketutgave lånt av
biblioteket med knøttliten skrift; det var det eneste negative ved å lese den.
I det store og hele er boken slik jeg husker filmen. Hele tiden så jeg for meg Anthony
Hopkins og Emma Thompson. Jeg gleder meg til å se filmen etter å ha lest boken.
Kazuo Ishiguros bok Never Let Me Go er også filmatisert. Filmen så jeg på Netflix for en uke siden. Selv om
filmen isolert sett ikke var dårlig, kommer jeg ikke til å lese boken.
Handlingen er ikke en sjanger som jeg liker.
The Remain
of the Day har en helt annerledes handling enn Never Let Me Go. Jeg overlater til forlaget Cappelen Damm til å beskrive innholdet:
«Butleren
Stevens har så å si gått i arv på lord Darlingtons gods. Faren hans var butler
før ham og tjente lorden på samme selvutslettende og inntil døden lojale måte.
Nå har en amerikaner, overtatt godset, og tilbyr Stevens noen dagers ferie.
Målløs tar ham imot tilbudet og legger ut i retning Miss Kenton, den gamle
husholdersken som hadde forlatt dem så brått. Mens han kjører, tenker han
tilbake på sitt butlerliv. Det hadde aldri falt ham inn å stille spørsmål ved
tilværelsens prinsipper; hans kall var å pusse og polere, og administrere
andres lydløse, knirkefrie og spørsmålsløse flid. Ut av bokens lavmælte,
fortettede handlingsløp, stiger et bilde av imperiet England fram. Båret opp av
klasseskiller, maktbrynde og pene manerer styrte det mot forfall og
oppsmuldring.
Mens
Steven begynner å tvile på sin egen uklanderlige holdningsløshet, nærmer han
seg gjensynet med Miss Kenton, og samtidig trenger plagsomme tanker seg på:
lojalitet, verdighet, plikttroskap... ligger det likevel noe annet i begrepene
enn han alltid har forestilt seg? Og kanskje han likevel ikke skulle ha avvist
Miss Kentons forsiktige tilnærmelse en gang for lenge siden.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar